Cinefile vil gjerne tenke på Marilyn Monroes siste film The Misfits fra 1961, og musikkelskere på horror post punk-bandet av samme navn. Etter å ha sett to sesonger av TV-serien Misfits (2009-) vil ordet for meg først og fremst være ensbetydende med oransje kjeledresser, grå forstadsblokker, skittenbritisk slang … og superkrefter. Serieskaper Howard Overman har sin tredje sesong på trappene, og jeg gleder meg som en unge.
Enkelte elementer fra superhelthistoriene vi er vant til, hovedsaklig i form av amerikanske tegneserier og påfølgende filmatiseringer er på plass også i Misfits: Unge mennesker utsettes for en eller annen freak accident som påfører dem superkrefter, i dette tilfelle et mystisk tordenvær med giganthagl. De må holde sammen, tross splid innad. De har til og med matchende drakter… men her slutter også likhetene. Misfits skildrer ikke en polarisert virkelighet med kamp mellom det gode og det onde, men derimot en grå, erkebritisk hverdag. Og draktene er ikke tights med undertøyet utenpå, de er oransje kjeledresser det står Community Payback på ryggen av. Våre helter, hvis man kan kalle dem det, er en broket forsamling ungdommer som på hvert sitt (i all hovedsak ganske patetiske) vis har begått lovbrudd. Her er det snakk om alt fra å tenne på hus, men angre seg i siste sekund, til å åpenlyst naske godis uten det minste snev av anger. Slikt idømmes man samfunnstjeneste for.
Var det ikke for samfunnstjenesten, ville de sannsynligvis aldri ha truffet hverandre, og enda mindre sannsynlig er det at de ville blitt venner. De er nemlig høyst ulike, både i karaktertrekk og sosial bakgrunn. Karakterene, og ikke minst skuespillet, er i all hovedsak det som gjør Misfits så engasjerende. Til å begynne med er det nesten umulig å ikke mislike hele bunten, og de fremstår som relativt uspiselige stereotyper. Mest i øynefallende er Nathan (Robert Sheehan), en intenst irriterende krølltopp og selvutnevnt moroklump som kommer med vulgære vitser og fornærmelser i en uendelig strøm. Han kan rett og slett ikke kunsten å holde kjeft. Kelly (Lauren Socha) er en ekte chav fra arbeiderklassebakgrunn, med stram hestehale, hardt sminkede øyne og en aksent som får setesdalsdialekt til å høres lettforståelig ut til sammenligning. Curtis (Nathan Stewart-Jarett) var en lovende idrettsutøver, men presterte å bli tatt med kokain på innerlomma. Alisha (Antonia Thomas) er pen. Og horete. Og ikke minst møter man den innadvendte Simon a.k.a. Barry (Iwan Rheon) med et gjennomborende blikk og nystrøket skjorte. Han kunne vært Ian Curtis. Og han har samme musikksmak.
Å gi denne bølingen mistilpassede individer superkrefter får uforutsigbare konsekvenser, og det er nettopp dette som er så fascinerende. Hva skal de egentlig gjøre med kreftene? Har de kontroll over dem? Og ikke minst: Hvem kommer til å ligge med hvem? Det er ingen klare antagonister eller trusler mot menneskeheten, men det viser seg også at denne gjengen ikke er de eneste som ble truffet av lynet. Hormonene ligger tykt, og kjærligheten er ikke pastellfarget. Hele serien gjennomsyres av råskap, både språklig og grafisk. Det pules, drikkes og bannes, og innimellom flyter blodet. Men likevel greier serieskaperne å unngå at motbydeligheten er det man trykker nesen mot TV-ruta for å se.
Man blir etter hvert glad i disse menneskene, fulle av ung usikkerhet og sårhet. Rollebesetningen er sylkvass, og skuespillerne er som skapt for karakterene de spiller. I enkelte tilfeller nesten til en slik grad at man undrer på hvordan deres fremtidige skuespillerkarrierer kommer til å se ut. Det kan slå begge veier, enten med Misfits som gjennombrudd for en lysende fremtid på skjermen eller med at de blir tilbudt lignende roller for all fremtid. Jeg skal ikke spekulere i noen av retningene, men heller nyte rolleprestasjonene de gjør i serien.
Noe annet å bite seg merke i, er hvordan fotoarbeidet elegant behandler, og tidvis forvandler det deprimerende, stålgrå bybildet. Blokkene er like skittenbleke som i Chris Cunninghams musikkvideo til Aphex Twins Come To Daddy, men Misfits-fotograf Christopher Ross har en egen evne til å finne det vakre i det stygge. Det er især komposisjonene og linsebruken som er med på å gi et visuelt særpreg. Alt er håndholdt, skutt på RED, uten at man får et kantete realismepreg. Han bruker mykt lys, ofte toppbelysning eller lysrør gjemt i settene à la Fight Club, og mye softfokus som han oppnår ved linsevalget. Selv har han uttalt at karakterene er som uslepne diamanter, og at han ønsket å gi bildene det samme preget.
Det er ganske modig gjort å kombinere britisk ungdomsdrama med superhelttematikk uten at det hele ender opp enten som renspikket sosialrealisme eller et kjisjépreget superheltepos (ikke dermed sagt at det er noe galt med noen av delene). Det stilrene, myke fotoet sammen med absurditeten i situasjonen gjør Misfits til noe helt eget. EastEnders møter Spiderman, om du vil. Eller Skins møter Heroes. Eller kanskje først og fremst bare seg selv. Det er noe uforutsigbart og nytt ved hver eneste episode, som gjerne tar uante dreininger selv om det gjennom hver sesong spinnes tråder som nøstes opp mot slutten.
Serien har en retning, pågående karakterutvikling og bakgrunnshistorier, samtidig som det ligger fantasifulle, og til tider syke subplott i hver eneste episode. Dessuten er den rik på språkhumor og fjas, noe særlig karakteren Nathan er eksponent for. Det ser heller ikke ut til at den skal bli noen langdryg såpeopera, skal man stole på avslutningen av sesong 2.
Men nå skal jeg ikke røpe mer. Selv er jeg veldig, veldig spent på sesong 3 – som starter 30. oktober i England! For de av dere som ble nysgjerrige og vil ta en titt på Misfits, finnes sesong 1 og 2 i én boks til salgs på DVD.