Montages er offisiell mediepartner for årets Tromsø internasjonale filmfestival, og dekker festivalen med artikler, podkasts og videoreportasjer. Følg også med på vår YouTube-kanal for daglige rapporter.
*
TIFF 2012: Komedien Low Cost er regissør Maurice Barthélemys tredje spillefilm, og befinner seg i TIFFs Overdrive-program. Disse er i følge programmet «tøffere, morsommere, mer crazy – og i noen tilfeller litt sykere enn andre festivalfilmer».
Jeg har ofte uttrykt min begeistring for såkalte isolasjonsdrama her på Montages, men da gjerne i en horror- eller thrillersetting. I enkelhet baserer det seg på tre hovedelementer: For det første må det være en gruppe mennesker med hver sin historie som settes sammen i et rom de ikke kan flykte fra slik at konfrontasjon blir uunngåelig, for det andre bør de isolerte omgivelsene også ha sine egne karaktertrekk (enten det dreier seg om et romskip, en forskningsstasjon eller et fly) og for det tredje må det foreligge en ekstern trussel som får innvirkninger på gruppens intrige. Men det er selvsagt ingen grunn til at det skal begrenses til thrillersjangeren.
Low Cost er et godt eksempel på at selv outrert farsemateriale kan få plass. Det dreier seg om en gruppe passasjerer som i frustrasjon over endeløse forsinkelser på en glohet tunisisk flyplass bestemmer seg for å kapre flyet og komme seg til Paris på egenhånd. Historien må imidlertid vike plass for en serie absurde, hyperkarikerte situasjoner som oppstår i kjølvannet av konfliktene og valgene som blir gjort ombord. Det var med en viss skepsis jeg gikk inn i filmen, med tanke på at ville franske komedier ofte har en tendens til å bli insisterende og slitsomme i uttrykksformen – en konstant strøm av skriking, plutselige sinnelagsskifter og ustabile rolletolkninger.
Av en eller annen grunn kjøper jeg det her. Det er som om karakterene er så, vel, karikerte at filmen beveger seg forbi irritasjonspunktet og bare blir heseblesende morsom. Du har den narcissistiske flyvertinnen, den avdankede flykaptein-passasjeren, den nevrotiske antihelt-lederen (angivelig en industri-spion), den kortvokste (som selvsagt åpner for masse politisk ukorrekt dverg-humor), den utrivelige forretningsmannen, goth-rockeren som liker bulgarsk kormusikk, narkotikasmugleren, muskelmannen som egentlig er skap-venstreradikal og så videre og så videre. Det kan virke som om Barthélemy og medskribent Hector Cabello Reyes har hatt carte blanche i sin konstruksjon av persongalleriet, så lenge det kan oppstå intriger mellom dem.
I tillegg til selve farsemomentet, dukker det opp mange morsomme, intertekstuelle referanser og ironisering over actionsjangeren forøvrig. Når den avdankede kapteinpassasjeren må innta sin rolle som pilot en siste gang, trer han inn på toilettet og ikler seg uniformen med usedvanlig stolthet. Musikalsk refereres det tydelig til de velkjente krafthymnene vi kjenner fra Hans Zimmer og kompani, og assosiasjonene går umiddelbart tilbake til 90-tallsslagere som The Rock (1996) og Con Air (1997). Disse referansene er akkurat åpne nok til at de ikke blir for interne.
Det er allikevel øyeblikk det blir for mye av det gode. Selv om sjangeren åpner for overdrivelse og usannsynligheter på de fleste plan, er det viktig at karakterene er konsistente med seg selv. Jeg synes for eksempel Jean-Paul Rouve som den nevrotiske opprørslederen Dagobert tidvis går litt for mye i mot den karakteren han selv har satt opp. Han kunne for eksempel vært enda mer motvillig i sitt nye verv. Det virker tidvis som om han inntar en klassisk helterolle mer enn anti-helt, og da forsvinner litt av den troverdigheten karakteren må ha, uavhengig av sjanger. Det er også en del unødvendig trenering av farsegalskapen etter filmens klimaks i andre akt. Her kunne man med vilje tonet det ned noe før det siste store (og gode) sluttpoenget.
Hvis du liker det vi kjærlig omtalte som «crazy»-komedier på 80- og 90-tallet, tilfredstiller den. Gapskratt og humring oppstår med regelmessig hyppighet. Men du må legge fra deg krav om sannsynlighet og nyanserte karakterportretter ved inngangsdøren. Du bør også ha en høy toleranse for intense franskmenn uten dressur, samt å være mottagelig for mild politisk ukorrekthet.