Trolösa er en fantastisk tekst og Lena Endre er en fenomenal oppleser. La oss begynne med dette enkle premisset: kan en film være en illustrasjon, på samme måte som en billedbok? De relativt få cineastene som ikke vil anerkjenne Ingmar Bergman som en av de største, holder ofte i mot ham at filmene er for litterære, at de egentlig ikke er film men avfilmet teater – ofte monologer. Selv kjenner jeg meg aldri igjen i slike påstander. Fotograf Sven Nykvists nærbilder gjør noe langt større enn å vise ansikter som skulpturerer ord – han fanger jo selveste sjelen, bak tindrende mørke øyne. Noe verken sprakende permer eller opplyste scener kan oppnå. I Bergmans filmspråk finnes dessuten en frosset stringens som i sin uvilje mot å ta i bruk mediets mest velkjente språkdiskurser nettopp fremstår som genuint filmisk. Bildene illustrerer aldri ordene – de er uavhengige og får lov til å virke på tvers av teksten.

Liv Ullmanns mest anerkjente film som regissør, Trolösa, er basert på et manus av Ingmar Bergman, og det blir umulig å ikke se Ullmanns arbeide gjennom mesterens prisme. Det kjedeligste ville ha vært om Ullmanns film var en ren Bergman-kopi; at hun var en høyre hånd for en gammel mann. Det ville blitt lite lystbetont og smakt av tvang. Og selv om likhetene er innlysende (og da tenker jeg ikke på manuskriptet, men altså på selve regien) er det mer interessante forskjeller. Der Bergman alltid er helt inngavert i sin egen tekst, har Ullmann muligheten (men ikke nødvendigvis privilegiet) til å ta avstand. Bergman er notorisk kjent for å beskytte sine manuskript som små barn, og selv om Ullmann ikke har forandret på så mye som et komma i Bergmans tekst, kunne hun på mandagens symposium fortelle at hun måtte gjøre store kutt. Dermed kunne hun finne sitt fokus og på den måten bearbeide teksten til sin egen.

Trolösa fremstår sjelden som en enhetlig filmtekst, men nettopp som en illustrasjon til en annen tekst – en vi hører gjennom lydsporet. Side for side blar Ulmann seg igjennom Mariannes (Lena Endre) monolog og henter frem enkle – ofte en tanke banale – bilder som kan akkompagnere den. Som tilskuer opplever man da teaterets avstand og gestikulerende overtydelighet. Det snodigste er at dette fungerer så godt; den første timen stritter jeg litt i mot Ullmanns metode, men etterhvert som jeg lar meg engasjere i utroskapsdramaet fanges jeg i monologen. Lena Endre har aldri vært bedre – hun er faktisk nesten like god som Ullmann selv, og noe sier meg at det nettopp må ha vært Ullmanns kommunikasjon med henne underveis, hennes kilde av personlige erfaringer som har skapt en så sjeldent sterk rolletolkning. En monolog midtveis i filmen der Marianne bryter sammen i skam over at hun velger et nytt forhold på bekostning av sin egen datter er så sterk at den kan felle trær. Erland Josephson er på tross av sin fantastiske stemme mer av en lytter, i rollen som Bergman selv.

Med Trolösa fortsetter den værbitte mesteren å utforske den dårlige samvittigheten og den ufravikelige skylden fra Scener fra et ekteskap og Høstsonaten; især minner tilbakeblikkene i Trolösa om de tilsvarende i Høstsonaten. Dog ligner Ullmanns film mer på en drøm; rammehistorien har en svevende karakter som nærmest påkaller assossiasjoner til Julio Medem eller Andrei Tarkovskij, og lydbildet er mer ekspressivt enn noe Bergman har gjort. Vage synthtoner blåser inn når du venter det som minst og et bankende hjerte kan sanses når dramaet er på sitt mest anspente. Ullmann har en sensibilitet og synlig kjærlighet overfor både fortelling og skuespillere som tilfører Trolösa en uomtvistelig kraft. Filmen er både Ibsen-drama og såpeopera. Et skillsmisseepos i det merkelige møtepunktet mellom Kramer mot Kramer og Scener ur ett äktenskap. En sammensatt og varmt anbefalt opplevelse fra det som kanskje er det forrige århundrets største norske kunstner.