På et tidspunkt et sted langt inne i Tom Fords regidebut rykket det brått i hele meg. Forvirret så jeg rundt meg, oppdaget silhuettene av mennesker i den fullsatte kinosalen, exit-skiltet langt der borte, konturene av seterygger og det tidvise glimtet i metallet på brillene foran de tårevåte øynene til damen på skrå foran meg. Et par sekunder -- lenge nok til at jeg ble var den merkverdige følelsen, visste jeg ikke hvor jeg befant meg.

Det er vanskelig å godta at A Single Man faktisk er et debutarbeide, så kontrollert bruker Ford filmens virkemidler. Med sin lange karriere som en av verdens fremste motedesignere, er det ikke spesielt overraskende at filmen er uanstendig vakker med sine perfeksjonerte kostymer og interiører, fargebruk og lyssettinger. Men filmen kunne utvilsomt raskt endt som en catwalk, og lite mer. Det imponerende er derfor snarere hvordan det markante visuelle universet allikevel til syvende og sist fremstår som en brikke i det narrative forløpet med de detaljrike kulissene som fortellende rammer, kostymene som forbilledlige virkemidler i karakterenes konstruksjon og Abel Korzeniowskis mildt sagt gnistrende musikk som emosjonelt bindemiddel for det hele. A Single Man er derfor blitt en av disse filmene det er vanskelig å finne noe å utsette på. Til forskjell fra lignende skoleflinke filmer fra regissører som Ron Howard eller Ridley Scott, blir derimot A Single Man aldri hverken kjedelig eller flat, slik deres perfeksjonerte produksjoner tidvis blir. Isteden er resultatet en av de mest hypnotiske, fengslende og genuint engasjerende historiene jeg har sett i nyere tid, og meget mulig en av de beste og mest komplekse adaptasjonene.

Chrisopher Isherwoods roman fra 1964 hører hjemme blant homolitteraturens klassikere, og refereres ofte til som en av grunnsteinene i frigjøringsbevegelsen på 60-70-tallet. Publikumsgrunnlaget for en filmatisering har derfor hele tiden vært der, men romanen har ikke lett lar seg overføre til lerretet. Skrevet som en eneste lang bevissthetsstrøm i hodet på hovedpersonen George Falconer, er den til tider både ekskluderende og vanskelig tilgjengelig. Når Ford og co-manusforfatter David Scearce så til de grader lykkes, er det allikevel fordi de våger å ta romanens komplekse struktur helt og holdent med til lerretet. Der adaptasjoner ofte ender opp som kraftig reduserte og nær sagt av-intellektualiserte, beholder filmen Falconers dagdrømmer og mareritt og tør bruke disse akkurat like fragmentarisk og umotivert som i opphavsmaterialet. På samme måte som i Stephen Daldrys mesterlige The Hours, er derfor A Single Man først og fremst et psykologisk portrett, med handlingen fullstendig styrt av hovedpersonens indre tanker. Resultatet er nødvendigvis en film som enkelte nok vil avvise som forvirrende, kanskje til og med vanskelig tilgjengelig. For meg bidro Fords stødige regi og de enestående visualiseringene nevnt over til at resultatet isteden ble en hypnotisk, mangefasettert reise inn i George Falconers hode.

Colin Firth har forlengst posisjonert seg som en av favorittene til å stikke av med en Oscar for beste mannlige hovedrolle. Når han allikevel ikke kommer til å vinne, er det ikke fordi noen gjorde en bedre prestasjon. For tvil ikke et sekund -- Firths tolkning er fjorårets mest suverene, det er bare så utrolig mye mer subtilt enn det hans største utfordrer Jeff Bridges gjør i Crazy Heart. Firths levendegjøring av professoren som har mistet sin livspartner er isteden en av disse tolkningene der en skuespiller går fullstendig opp i sin karakter, der følelsene sitter vel så mye i fingertuppene som i ansiktet og replikkleveringen handler vel så mye om kroppspråket som innlevelsen. En sammenligning med hans prestasjon kunne være Cate Blanchetts Sheba Hart i Notes on a Scandal eller Julia Roberts skandaløst oversette Anna i Closer. Men manuset byr ikke på de store følelsesmessige eskapdadene; her mangler en scene som en halvnaken Bridges bøyd over doskåla med oppkast hengende ut av kjeften. Det er derfor lett å oppsummere hans innsats som bare «solid», «sikker» eller andre adjektiver som ofte brukes i slike sammenhenger. Men ta deg en titt på hendene til Firth, se på blikket -- se på nyansene!

Queer Cinema var det noe som kaltes en gang -- filmer med homofil tematikk og politisk budskap. Enkelte har de senere år plukket frem igjen begrepet, og funnet på det uvanlig kreative New Queer Cinema. Igjen er nemlig homofil tematikk blitt toneangivende i filmer som vinner på festivaler og andre steder slike begrepsoppfinnere vanker. A Single Man har selvsagt også forsøkt å bli satt i en slik bås, og meget mulig er det en av årsakene til at filmen ikke lyktes spesielt godt når årets Oscar-nominasjoner skulle deles ut av Akademiets geriatriske leverflekker. Det er isåfall en ødeleggende kategorisering for en film som velger å belyse tematikken på nesten tilforlaterlig vis, og som på samme måte som Gus van Sants Milk eller Ang Lees Brokeback Mountain velger å portrettere fremfor å kommentere. For som kanskje spesielt sistnevnte, er Fords film først og fremst en kjærlighetshistorie fremfor en homofil kjærlighetshistorie, et drama fremfor et homofilt drama. Den politiske brodden hviler ene og alene på hvor naturlig og hverdagslig dette er skildret.

At det nettopp er britenes Jane Austen-heterobastion Firth som har hovedrollen er dermed en aldri så liten genistrek. Og er Hollywood våkent nok, stikker han forhåpentligvis av med en kjekkas i gull om et par uker.