Coup de Coeur

The Hours (2002)

2003_the_hours_014

Virginia Woolfs romaner og essay har påvirket mange skjebner opp gjennom årene. En av disse er forfatteren Michael Cunningham. I 1998 ga han ut boken The Hours, der Woolfs mest berømte roman, Mrs Dalloway, danner bakteppe for handlingen. Romanen, dels et portrett av Woolf, dels en historie om romanens påvirkning på to andre kvinner, er på mange måter en hyllest til modernismens største kvinnelige forfatter.

Leonard, I believe I may have a first sentence… Den første av de tre historiene i The Hours følger Woolf (Nicole Kidman) i to perioder av hennes liv. Filmen begynner og slutter med selvmordet i 1941, men hovedhandlingen sentreres rundt én dag i juni 1929. Forfatteren presenteres for oss som en kvinne på randen av galskap, fortapt i sin desperate jakt på et oversiktlig liv. Legene har formanet henne til å forlate London, og flytte ut til forstedene. Der lever hun i skyggene av sitt gamle liv. Blant alt dette begynner de første linjene i mesterverket Mrs Dalloway å ta form.

“Mrs Dalloway said she would buy the flowers herself”… Laura Brown (Julianne Moore) er en kvinne i 50-tallets Los Angeles. Fanget mellom sine egne ønsker og idealet om den perfekte forstadsfasaden, begynner hun å lese Mrs Dalloway. Som Woolf selv, lider hun av depresjoner og et akutt ønske om å komme seg bort fra den tilværelsen hun er fanget i. I løpet av junidagen vi møter henne, bestemmer hun seg for å forandre på denne tilværelsen.

“I think I will buy the flowers myself”Meryl Streep spiller Clarissa Vaughan, en kvinne med flere av Mrs Dalloways karakteristika. Dagen vi møter henne, er hun i ferd med å arrangere en fest for sin aidssyke venn. Til selskapet kommer flere av hennes gamle venner, og Vaughn preges av minner fra deres felles fortid. Til forskjell fra de to andre, lever hun i en tid der man ikke behøver å legge lokk på følelsene og det blir derfor hennes del som blir filmens følelsesmessige kulminasjon.

photo_13_hires

The Hours er først og fremst en oppvisning av skuespill i absolutt toppklasse. Dernest presenteres man for en film, der alle detaljer er sjeldent proft iscenesatt: Kostymer, sminke og scenografi skaper et visuelt uttrykk som bidrar til å understreke de tre historienes individuelle særtrekk. Samtidig kryr det av detaljer, replikker og hendelser som binder dem sammen til en eneste stor komposisjon. Det skaper et drama av høyeste kvalitet, men Cunninghams roman og dens filmatisering stikker dypere enn som så.

Woolf benyttet en skriveteknikk populært referert til som Stream of Consciousness. Dette innebærer, kort forklart, at man forsøker å skrive på samme måten som et menneske sanser. Det vil si at det ene ikke nødvendigvis følger logisk etter det andre i et typisk årsak-virkning forhold, men at det er sansene og tankene som styrer handlingen. I Mrs Dalloway benyttes denne teknikken til å presentere en dag i livet til tittelkarakteren. Romanen er spekket med hennes sanseinntrykk, fabuleringer frem og tilbake i tid, avsporinger og reaksjoner på hendelser hun observerer. Det sier seg selv at dette vanskelig lar seg overføre til lerretet, og jeg vet ikke om det har vært et mål for regissør Stephen Daldry. Han makter allikevel å gi oss et tilsvarende, fragmentarisk, men allikevel komplett filmatisk inntrykk av én dag i livet til de tre kvinnene. I mesterlige kryssklipp alternerer vi mellom sammenkoblede hendelser i de tre historiene, det hele med en sans for rytme som gir grøss nedover ryggen. Kanskje er det filmens mest fascinerende element. Det er ihvertfall Daldrys mest imponerende regigrep, og et element ved filmen jeg gang på gang går tilbake og beundrer.

Men det er ikke bare den presise og sjeldent musikalske klippen som gjør at sjongleringen fungerer så bra. Det er vel så mye på grunn av detaljene og fellesnevnerne som går igjen i alle tre sekvensene; utvalgte bindeledd som skaper fremdrift i handlingen og sørger for at den aldri står stille. Det er allikevel stemningen som først og fremst binder det hele sammen; den altoverskyggende melankolien. Det er tre scener, én fra hver historie, som perfekt illustrerer denne sinnstemningen som også til slutt skulle ta livet av romanens opphavskvinne. Den døde fuglen som Woolf snakker med, Browns mislykkede bursdagskake og Vaughns sekvens i blomsterbutikken. Det skal vanskelig gjøres å illustrere og tematisere noe så diffust som melankoli på lerrettet, men Daldry filmer det ufilmbare slik få har gjort før han.

Det må da også understrekes – han får god hjelp av komponist Phillip Glass, som med sin musikk viser oss hva som egentlig foregår bak disse fasadene, og som med The Hours vel begår sitt største filmverk sålangt. En sakte tracking in på Woolfs grå ansikt kan med hans fioliner i bakgrunnen fortelle en hel livshistorie bare med et enkelt blunk. Klikk deg hit for å høre det på Spotify.

20090115-182508-pic-31395701

Det var allikevel Kidman som i sin tid høstet mest ros for filmen. Sminket til det ugjenkjennelige, og iført Ann Roths lite flatterende, sekkelignende kjoler, begår hun da også en skuespillerprestasjon for historiebøkene. Scenen fra togstasjonen (se under) er uten tvil hennes beste, og har en nerve som formelig sitrer. Litt irriterende er det allikevel at det er opptil flere misvisende trekk i filmens fremstilling av henne. Vi får hovedsakelig presentert et bilde av en gal og depressiv kvinne med akutte røykebehov, mens vi i virkeligheten snakker om en av de mest intellektuelle personlighetene fra modernismen. Woolf var helt essensiell som forkjemper for kvinners rettigheter, og politisk aktivist av de sjeldne i sin samtid. Hun og ektemannen drev også et eget trykkeri, der de ga ut noen av ettertidens mest toneangivende bøker. Lite av dette får noe særlig plass. Men det betyr lite for filmen som film;  et mesterstykke av de sjeldne, og en historie jeg aldri får ut av hodet.

If I were thinking clearly, I will tell you that I wrestle alone in the dark. In the deep dark. And that only I can know, only I can understand my own condition. You live with the threat you tell me, you live with the threat of my extinction. I live with it too.

(Kjøp The Hours hos Platekompaniet, og Woolfs Mrs Dalloway hos Ark)

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 1 kommentar

  1. Lars Ole Kristiansen sier:

    Det er nettopp denne sjeldne sansen for rytme (egentlig er den vel faktisk helt uten sidestykke?) som gjør at “The Hours” er en av dette årtusenets fire-fem beste filmer. Og forøvrig en av mine absolutte favorittfilmer i det hele tatt. Denne kroken som Daldry hekter deg på hugger hver eneste gang – man føler seg som en mark. Tråkket på og til slutt spist opp av filmens ufattelige kraft. Et dragsug!

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>