Sukkertøy for mine øyne! Jeg ble helt varm og sprudlende inni meg da jeg sank ned i kinosetet og Coralines vidunderlige, underfundige univers åpnet seg foran meg. Det er nesten umulig å beskrive den kriblende følelsen av å se noe man bare simpelthen elsker hver minste lille detalj av. Men alle som har vært seksten år og nyforelsket vil kjenne den igjen. Jeg er fra før av stor fan av både Henry Selick og Neil Gaiman, og kombinasjonen av deres unike fantasi, estetikk og evne til å formidle er som … kakao med krem pluss chili, ingefær, kardemomme, muskat og en dråpe cognac! Dette er nemlig sterke, skumle saker, og jeg bet negler som en gal under store deler av filmen. Jeg tenkte i mitt stille sinn at enten kommer denne filmen til å skremme vettet av små barn, eller så er jeg kanskje ikke så skrekkelig voksen likevel. Helst det siste.
Alt som finnes av eksplisitt skrekk og gru kan ikke gi meg mer frysninger enn denne filmen. Under den pyntelige overflaten ligger det noe ondt. Og skuespillet er i særklasse!
Absurde, religiøse strømninger, gotiske søyler og speisa kostymer i mørke, forskrudde Meanwhile City. Selvmordskunst i samtidens kjølige London. Kjærlighet. Galskap. En film etter mitt hjerte, altså, med Sam Riley, Eva Green og Ryan Philippe. Kun på DVD.
En liten innrømmelse: Jeg er en skap-trekkie. Så det fryder meg å kunne slå fast at jeg ikke digget denne filmen av gammel troskap, men fordi den er så bra!
Et herlig, forvirrende, fargerikt sammensurium i beste Terry Gilliam-stil. Nydelige fantasilandskaper, humor og fortellerglede. Rekken stjerneskuespillere er bare en bonus.
Jeg måtte se den to ganger allerede før premieren. Trenger jeg si så mye mer? Avatar er akkurat så banebrytende som jeg hadde håpet. Eventyrlig og actionfylt med politisk brodd og interessant tankegods i bunn. Og skogen er så uendelig vakker…
Postapokalyptisk, lavbudsjetts dataanimasjon med røtter i østeuropeisk stop-motion og Tim Burtons mørke univers. Nok en glitrende film som ikke kommer på kino i Norge.
J. K. Rowling er i mine øyne et geni, og i bøkene utvikler karakterene og kompleksiteten i historien seg i takt med et voksende publikum. Den siste filmen holder tritt, og jeg gikk ut av salen noen negler kortere.
Full fres og masse revestreker i akkurat passe småskrudd Wes Anderson-regi. Varmer kalde vinterhjerter, og får ordinær kinopremiere i februar.
En skikkelig koselig familiefilm. Kjedelig? Ikke i det hele tatt. Pixar har slått til med en snodig perle – en rørende hyllest til sure gubber, plagsomme barn, feite bikkjer og andre raringer.