BRIAN DE PALMA

Topplister

5 uforglemmelige Brian De Palma-øyeblikk

Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Brian De Palmas Scarface (1983) vises fra og med torsdag 19. mars i Bergen, Kristiansand, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Visningstider og informasjon finnes her eller hos det enkelte cinemateket.

*

For oss i Montages-redaksjonen er Brian De Palma å regne som en av de aller største filmskaperne. Et stadig referansepunkt, for filmografien er en endeløs kilde til nye innfallsvinkler og oppdagelser.

Blant alle regissørene som etablerte seg under merkelappen «The New Hollywood» på 1970-tallet, har De Palma kanskje vært den mest kompromissløse, som med sin kunstneriske visjon står igjen som en av de mest vedvarende interessante filmstemmene fra perioden. Hans siste film, den underkjente, men over tid mer kritikerroste Passion (2012), var et gledelig bevis på at De Palma fortsatt har begge hendene på rattet.

I vår Coup de cœur-seksjon kan du lese artikler om De Palma-filmene Casualties of War (1989) og Dressed to Kill (1980), to av de mange mesterverkene regissøren velsignet oss med på 1980-tallet. For mange filmentusiaster – svorne De Palma-fans eller ikke – står likevel Scarface (1983) ekstra høyt i kurs blant verkene fra denne perioden, og populærkulturelt sett må gangster-eposet være en av historiens mest innflytelsesrike filmer.

I anledning Cinematekenes visninger av Scarface i mars og april, løfter vi her frem noen av De Palmas mange uforglemmelige filmøyeblikk. Forhåpentligvis vil listen kunne bidra til nye oppdagelser blant leserne – og kanskje en velkommen påminnelse eller to for dem som allerede er godt kjent med det mangfoldige De Palma-kosmoset.

*

Tekstene nedenfor er skrevet av Lars Ole Kristiansen (LOK), Sveinung Wålengen (SW), Thor Joachim Haga (TJH) og Trond Johansen (TJ). NB! Sekvensen vi omtaler fra The Fury er ikke tilgjengelig på nett. I stedet har vi inkludert et spor fra John Williams’ soundtrack, som akkompagnerer Gillians flukt.

*

Dressed to Kill (1980)

Med Dressed to Kill tar Brian De Palma for seg thrillersjangeren med en opplagt ambisjon om å maksimere filmspråkets tilstedeværelse. Det har resultert i et ekstremt sensuelt filmverk der stilen uhemmet får være en absolutt prioritet, med en regissør som bruker hver innstilling til å infisere en filmisk atmosfære som dufter enda mer av Dario Argento enn Alfred Hitchcock. Den italienske giallo-subsjangeren som blomstret på 60- og 70-tallet, var i det hele tatt en betydelig inspirasjonskilde for mange av de amerikanske skrekkfilmene som dominerte 80-tallet. Det psykoseksuelle motivet som rir Dressed to Kill, er helt i kjernen av denne retningen – og verktøykassa til De Palma er overfylt av redskaper som er velegnet til å skru filmens elementer sammen til et sleazy, overveldende visuelt storverk.

Vekten på kamerabevegelser, lys og bildekomposisjoner gjør at Dressed to Kill i all hovedsak handler om stemninger. Da er det naturlig å løfte frem filmens såkalte «museumsekvens». De Palma tar oss med på innsiden av Metropolitian Museum of Art, der kameraet følger filmens seksuelt frustrerte kvinneskikkelse (Angie Dickinson) i det som utvikles til en flørtende, ordløs katt-og-mus-lek mellom henne og en mystisk fremmed hun oppdager i lokalene. Hele sekvensen har en varighet på nærmere ti dialogløse minutter, og kan alene nytes som et kunstprosjekt av en kortfilm. Radikale regigrep ligger bak disse ti minuttene, som utelukkende forteller ved å bygge stemningsbilder med audiovisuelle grep; som en integrert del av historiefortellingen, fungerer sekvensen som en viktig katalysator, der den peker frem mot en dramatisk plottutvikling. Alt iscenesettes med iskald filmisk presisjon, og stemningen løftes ytterligere noen hakk av Pino Donaggios sensuelle og melodiøse musikk. Angie Dickinsons skuespillerkunst er forbilledlig; på sofistikert vis lirker hun frem kroppslige nyanser under oppsyn av de mektige maleriene som stirrer mot henne. Observasjonen av kvinnens blikk på omgivelsene driver sekvensen fremover, og resultatet er et av De Palmas mest trollbindende filmøyeblikk. —TJ

*

Femme Fatale (2002)

Brian De Palmas karriere har vært brokete siden 90-tallet, og hans beste filmer fra denne perioden har ennå ikke oppnådd anerkjennelsen de fortjener. Årsaken har nok vært en manglende evne til å kommunisere med publikum, samt laber respons fra mainstreamen av filmkritikere. I filmer som Redacted og Passion er De Palma så idiosynkratisk i sin filmatiske utforskning at mange faller av i svingen. Femme Fatale hører hjemme blant filmografiens mest avanserte og uutgrunnelige innslag (i alle fall på denne siden av Raising Cain), og ble raskt en obskuritet da den hadde premiere i 2002, men i ettertid har det dannet seg en kult rundt mesterverket, som for mange ihuga fans er selve definisjonen på hva som gjør De Palma til et unikum.

Selv om Femme Fatale rommer et utall fascinerende enkeltsekvenser, står det 22 minutter lange anslaget i særstilling. Når sant skal sies, er det vanskelig å finne et annet stykke film som i tilsvarende grad skrur opp varmen og lar det fosskoke såpass lenge; på samme måte som museumsekvensen fra Dressed to Kill (ovenfor), kan dette nytes som en kortfilm, isolert fra helheten. Idet vi dras inn i et nitid arrangert røveri av en dristig diamantkjole, anvender og perfeksjonerer De Palma alt han har lært om audiovisuell historiefortelling. Det er ikke bare settingen med festivalpalasset i Cannes som skaper et metanivå her; Femme Fatale er strukturert slik at vi tror den skal fortelle en historie, men De Palma holder oss for narr og tematiserer fiksjonens, kameraets og lysets blendende kraft. Og blendet blir man – allerede i åpningssekvensen. De lange steadicam-kjøringene, kroppenes grasiøse bevegelser, klippingens samspill med Ryûichi Sakamotos tolkning av Ravels «Boléro» («Bolerish») og en mesterlig implementering av kameraer i kameraet – skjermer, kikkerter, minikameraer, night vision-briller og diegetiske split screens – utgjør en filmatisk tour de force uten sidestykke, som alene er motivasjon nok til å åpne denne konfektesken, igjen og igjen. –LOK

*

The Fury (1978)

Som helhet mislykkes kanskje The Fury i sine ambisjoner om å være en slags moderne gotisk beretning. Amy Irving og John Cassavettes overspiller begge som henholdsvis den klarsynte Gillian og antagonisten Ben Childress, mens Kirk Douglas ikke helt vet hva han vil i rollen som CIA-agenten Peter. Filmen inneholder likevel et knippe makeløse enkeltscener med tydelig De Palma-signatur. Mest minneverdig er Gillians fluktforsøk fra Paragon-instituttet, der hun er blitt plassert for å kontrollere sine paranormale evner. I en flagrende hvit nattkjole løper hun ut av bygningen og nedover den solfylte gaten med instituttets personale i hælene. Der møtes hun av kaos: Skrensende biler, tilfeldige forbipasserende og en skyteglad Peter som står klar til å beskytte henne for envher pris – alt sammen i en velkoreografert sekvens på 6-7 minutter som utelukkende er skutt i slow motion!

Kontrasten mellom den varme sommersolen og den brutale (og muligens unødvendige?) volden understrekes ytterligere ved at De Palma toner ut 99% av reallyden, bortsett fra et skrens og et pistolskudd. Dermed får komponist John Williams lov til å lade scenen med emosjonell verdi og historiefortelling helt på egen hånd. I sitt kanskje mest Bernard Herrmann-aktige partitur bølger Williams’ musikk frem og tilbake med en vals-lignende tidssignatur, kraftige messingblåsere og sjelfulle strykere. Ringende bjeller og durakkorder i starten signaliserer håpet om frihet. Deretter tonelegges Gillians økende frustrasjon av en nedagående strykerskala. Til slutt erstattes de dødelige pistolskuddene med messingblåsere som ren onomatopoetikon. Sekvensen er en filmkomponists drøm, og et klassisk eksempel på Brian De Palmas unike evne til å formidle historier på tilnærmet operatisk vis. —TJH

*

Scarface (1983)

Er ikke egentlig Scarface en eneste lang samling av eggende enkeltsekvenser? Å plukke ett øyeblikk eller en scene som stikker seg ut er nær sagt umulig – i alle fall hvis man har et ekteskapslignende forhold til filmen, der nye gjensyn stadig bekrefter at evig kjærlighet eksisterer. Det er noe storslått over Scarface som gjør at den liksom brøyter seg frem og blir værende, som en hvit åttitallsdress i selskapet med andre De Palma-mesterverk. Her vil jeg løfte frem scenen der Tony Montana (Al Pacino) tar livet av Manny (Steven Bauer); det nærmeste hovedpersonen har hatt en venn, helt siden de ankom USA med delte drømmer. Tony forlater morens hus og setter seg i baksetet på bilen, og til Giorgio Moroders dommedagsvarslende musikk ser vi ham gjennom bilruta mens han stirrer ut. Ansiktet er preget av ensomhet og apatisk kokainrus. Han ankommer huset der søsteren Gina (Mary Elizabeth Mastrantonio) og Manny oppholder seg; De Palma tar seg god tid for å etablere stemningen når Tony er på vei opp mot huset, ringer på døra og går inn.

Den påfølgende montasjesekvensen er mesterlig i sitt melodramatiske filmspråk: Manny åpner døra, Tony får øye på Gina i slåbrok i andre etasje, og i raseri over at vennen og søsteren har innledet et forhold, skyter han Manny i døråpningen. Bildene er helt uten dialog, kun ledsaget av Moroders musikk, som skifter synth-karakter til noe som gir assossiasjoner til skrekkfilm. Kameraet virker nesten som en nervøs observatør; ved hjelp av sakte innzoominger og forsiktige bevegelser følger det reaksjonene som oppstår. Det klippes mellom ansikter i suggererende komposisjon, med rikelig bruk av sakte film for at stemningen virkelig skal få trekke inn i bildene. Sekvensen forteller imponerende mye om relasjonene mellom de tre og følelsene som settes i sving, før lyden av skuddet gjaller og Manny faller mot steingulvet. –SW

*

Snake Eyes (1998)

Møtet mellom den eksalterte filmskuespilleren Nicolas Cage og Brian De Palma var bare et spørsmål om tid, og i 1998 fant de to sammen med Snake Eyes. Etter å ha skapt en massiv suksess for Paramount med Mission: Impossible, ønsket De Palma belønning for strevet; blockbusteren er en vidunderlig sjangerøvelse, men regissøren selv anså prosjektet som dypt upersonlig. Snake Eyes ble den første originale De Palma-fortellingen (riktignok ført i pennen av David Koepp) siden Raising Cain, og selv om resultatet vanskelig kan omtales som en uforbeholden suksess, oser filmen av den type stilistisk eksess De Palma har vært hoffleverandør av siden syttitallet.

I ettertid står åpningssekvensen igjen som filmens hovedattraksjon; en tilsynelatende tretten minutter lang steadicam-kjøring, som i virkeligheten inneholder åtte maskerte klipp. De Palmas virtuositet kan oppleves som selvsmakende, men har alltid en bestemt funksjon. I Snake Eyes speiler kameraets “ikke-blunkende” øye det oppjagede ved Cage sin rollefigur, og skaper umiddelbar mistillit til både hovedpersonen og folkemengden rundt ham. Som tilskuere ledes vi til å vurdere hver eneste bevegelse i bildet: et nervøst blikk, en munn som hvisker, noen som mottar en beskjed på øret, en hånd som beveger seg mistenkelig sakte, osv. Det yrende lokalet, der en boksekamp straks skal gå av stabelen, blir snart et livsfarlig kaos, og takket være De Palmas vage ledetråder og overrumplende iscenesettelse, kjenner vi at uroen brer seg i kroppen – lenge før det første skuddet smeller. –LOK

*

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 3 kommentarer

  1. Fantastisk liste, men den kunne vært mye lengere!
    Når noen nevner De Palmas navn popper det tusen uforglemmelige øyeblikk opp i mitt hode:)
    En av mine favoritter er svart/hvitt sekvensen i “Sisters”.

  2. Geir J. Olsen sier:

    Kul liste. Personlig er trappescenen i “The Untouchables” et digert MUST for meg da. Jovisst er den sterkt inspirert av høydepunktet i “Panserkrysseren Potemkin”, men De Palma tar det og gjør det så til de grader til sitt eget. En virkelig nydelig scene, men så er De Palma også en mester i minneverdige iscenesettelser. Den lange takningen på Grand Central i “Carlito’s Way” er en annen höjdare, samt den sinnsyke actionfinalen med tog vs helikopter i “Mission Impossible”. Sistnevnte virker ufortjent glemt i dag, enda den er helt vill med tanke på at den ble komponert for 20 år siden.

  3. Even G. Benestad sier:

    Jeg forstår ikke denne lidenskapen for De Palma-filmene Femme Fatale og Passion. Særlig Passion fremstår i det minste for meg som en trygg film noir uten de helt store høydepunktene. Den er både forutsigbar, og ganske kjedelig.

    Femme Fatale husker jeg best som en røre med enkelte visuelle lysglimt.

    På mange måter virker det på meg som Brian De Palma er akkurat like god som manuset han får utlevert eller han skriver det selv. Er det bra skrevet… Vel, så blir filmen også bra. Ser man på filmografien spenner den fra hysteriske kalkuner til store mesterverk.

    De Palma er også en regissør som kan la teknikken styre i alt for stor grad. Dette preger blant annet den lange scenen i Snake Eyes der det virker som den lange tagningen er langt viktigere enn formidlingen av innholdet. Flere ganger flytter kameraet seg unødvendig bare for å unngå klipp. Sømløst er det ikke, og bevegelsen i seg selv blir tidvis sjenerende.

    Her har andre regissører gjort langt bedre arbeid. Ta en titt på Robert Altman’s The Player.

    Det er ingen tvil om at lange tagninger kan skape en dynamikk for mange klipp fort kan bryte opp og skade, men blir det jåleri har dem liten funksjon.

    Steven Spielberg er en mester på dette. Hans filmer består ofte av svært lange tagninger som sømløst skaper flyt og dynamikk uten at publikum blir dem oppmerksomme. Slik sett synes jeg De Palma er best når han legger seg tett mot Hitchcock med scener som museums sekvensen i Dressed to Kill…

    Når det er sagt elsker jeg Brian De Palma høyt og lenge når han er på sitt reneste med filmer som, Dressed to Kill, Carrie og ikke minst synes jeg The Fury får alt for lite oppmerksomhet.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>