Beck var bedre før
I stormens øye er et vellaget, men feilslått forsøk på å oppdatere den nå forslitte Beck-formelen. [1]
Omtaler
Montages ruller ikke terninger, og skriver filmkritikk om de titlene vi på en eller annen måte interesserer oss for. Omtalene er så lange som nødvendig, og etterstreber velfunderte meninger og formidling av kunnskap.
Flickan vekker barndommen til live
Fredrik Edfeldts debutfilm er en slående poetisk og kompleks skildring av tilstanden som oppstår når man befinner seg på grensen mellom barndom og voksenliv. Årets sålangt suverent beste film. [4]
Konvensjonell, men velspilt Crazy Heart
Det er ingenting crazy med denne filmen, men blant alle klisjéene byr den på mye sjarme og bra skuespill. [2]
Sjarmerende Adventureland
Den DVD-aktuelle Adventureland er heldigvis mye mer enn den utgir seg for å være. [8]
Nowhere Boy går ingen steder
På sitt beste emosjonelt engasjerende og innsiktsfull, på sitt verste en såpeopera. Filmen om John Lennons ungdomstid har blitt en blandet affære. [2]
Fråtsende filmfest på Shutter Island
Med Shutter Island har Martin Scorsese laget sin mest imponerende, dynamiske og fornøyelige film siden Casino. Rå, bloddryppende filmkraft! [19]
Menneskelighet og kjærlighet i Greenberg
Noah Baumbach leverer sin mest selvsikre og særpregede film med kjærlighetshistorien Greenberg. [1]
Real Disney-magi med Prinsessen og frosken
Prinsessen og frosken vekker opp minnene fra Disneys andre gullalder, og leverer en perfekt balansert fortelling med både humor og alvor i et sømløst samspill. [1]
The Road – ubehagelig og klaustrofobisk
Hvordan har adaptasjonen av Cormac McCarthys nesten dialogløse, monotone og langsomme, men samtidig paranoiafremkallende, hypnotiske historiefortelling blitt? [15]
Fish Tank – egentlig ganske kjedelig
Det er liten tvil om at Andrea Arnold er en av de viktigste og mest talentfulle stemmene i nyere europeisk film. Synd da at Fish Tank er så kjedelig. [13]
A Single Man – hypnotiske følelser
Colin Firth begår fjorårets rolleprestasjon i Tom Fords hypnotisk vakre regidebut. [2]
Årets mest overvurderte film?
Duncan Jones’ Moon er første film ut i vår nye spalte dedikert til viktigheten av å ha en mening, og tørre å stå for den. Det er på tide å spenne hanen!
Leken og vital, men ikke fantastisk Mikkel Rev
Roald Dahls barnebokklassiker er gjest i eget selskap, når Wes Andersson filtrerer revestrekene gjennom sitt sedvanlige motivgalleri. Filmen er formfullendt og underholdende, men dessverre hul på innsiden av pelsen. [4]
Invictus er velment, men forglemmelig
Clint Eastwoods Invictus begynner som en lovende historietime, men ender dessverre i sportsfilm-floskler. [3]
Gode intensjoner i Cold Souls
Paul Giamatti spiller en nevrotisk versjon av seg selv i en forunderlig liten film som med fordel kunne vært enda mer forunderlig.
Ingen elsker Precious
Lee Daniels film om den vanskeligstilte ungjenta Precious er like rørende som den er sublim i sin bevisste overtydelighet og med sitt hudløse melodrama. [4]
TIFF ’10: Me and Orson Welles (USA, 2008)
«Gutt møter jente, de kommer i snakk og finner ut at de begge har kunstneriske drømmer. Dette kommer fram gjennom så pinlig pubertale dialoger at det effektivt sender forventningene til underjordisk nivå med en gang.»
Skuffende reise Til Huttetuenes land
Filmatiseringen av Til Huttetuenes land er kinoklar, etter mange år i produksjon. Er filmen verdt ventingen? [22]