A Single Man – hypnotiske følelser
Colin Firth begår fjorårets rolleprestasjon i Tom Fords hypnotisk vakre regidebut. [2]
Omtaler
Montages ruller ikke terninger, og skriver filmkritikk om de titlene vi på en eller annen måte interesserer oss for. Omtalene er så lange som nødvendig, og etterstreber velfunderte meninger og formidling av kunnskap.
Årets mest overvurderte film?
Duncan Jones’ Moon er første film ut i vår nye spalte dedikert til viktigheten av å ha en mening, og tørre å stå for den. Det er på tide å spenne hanen!
Leken og vital, men ikke fantastisk Mikkel Rev
Roald Dahls barnebokklassiker er gjest i eget selskap, når Wes Andersson filtrerer revestrekene gjennom sitt sedvanlige motivgalleri. Filmen er formfullendt og underholdende, men dessverre hul på innsiden av pelsen. [4]
Invictus er velment, men forglemmelig
Clint Eastwoods Invictus begynner som en lovende historietime, men ender dessverre i sportsfilm-floskler. [3]
Gode intensjoner i Cold Souls
Paul Giamatti spiller en nevrotisk versjon av seg selv i en forunderlig liten film som med fordel kunne vært enda mer forunderlig.
Ingen elsker Precious
Lee Daniels film om den vanskeligstilte ungjenta Precious er like rørende som den er sublim i sin bevisste overtydelighet og med sitt hudløse melodrama. [4]
TIFF ’10: Me and Orson Welles (USA, 2008)
«Gutt møter jente, de kommer i snakk og finner ut at de begge har kunstneriske drømmer. Dette kommer fram gjennom så pinlig pubertale dialoger at det effektivt sender forventningene til underjordisk nivå med en gang.»
Skuffende reise Til Huttetuenes land
Filmatiseringen av Til Huttetuenes land er kinoklar, etter mange år i produksjon. Er filmen verdt ventingen? [22]
A History of Violence (2005)
Med A History of Violence begikk David Cronenberg et av det tilbakelagte tiårets mest avgjørende og problematiske filmverk. [18]
The Yorkshire Ripper Trilogy: En morder går løs
Vi har sett første del i den DVD-aktuelle Yorkshire Ripper-trilogien, En morder går løs (Red Riding Trilogy: 1974). Det er krevende, regndryppende, kjølig og litt kjedelig. [8]
TIFF’10: De hvites skam (Frankrike, 2009)
Claire Denis’ siste film tar regissøren tilbake til Afrika, og et ikke-definert land i borgerkrig. Opprørerne nærmer seg, og en fransk familie må vurdere om de skal forlate kaffeplantasjen sin.
TIFF’10: Cosmonaut (Italia, 2009)
TIFF’10 er i gang, og vi starter med den italienske ungdomsfilmen Cosmonaut – en av de store prisvinnerne ved fjorårets filmfestival i Venezia.
Up in the Air – den perfekte film?
Jason Reitman er kinoklar med filmen som utpekes til årets store Oscar-favoritt. Vi har sett Up in the Air [9]
Polytechnique – estetisert tomgods
Hvorfor Arthaus har valgt å distribuere Denis Villeneuves Polytechnique på norske kinoer er komplett uforståelig – filmen er rett og slett lite annet enn estetisert tomgods. [12]
Blodsbånd på prøve i L’heure d’été
Vi har sett den franske filmen L’heure d’été («Summer Hours») av Olivier Assayas, som opplever prisdryss og anerkjennelse, men fortsatt står uten norsk kinodistributør. [3]
Det hvite båndet – udefinerbart ubehag
Michael Haneke er en av ytterst få filmkunstnere av i dag som aktivt bruker og utfordrer publikums innlevelse som narrativ puslespillbrikke i sine filmer. Kanskje er det derfor mange avviser filmene hans. [4]
The Imaginarium of Doctor Parnassus, eller kunsten å lage et sammensurium
Stjernespekket og etterlengtet, men sannsynligvis ikke en film for de store massene. Terry Gilliams siste genistrek er en heisatur inn i det glade vanvidd. [5]
Marie Antoinette (2006)
Marie Antoinette fanger kjedsomheten på en sart, vittig og vakker måte. [3]