Duncan Jones‘ Moon dukket opp fra intet og spaserte ut av 2009 med status som en av det årets mest bejublede filmer. Sammen med Avatar og District 9 sørget den for en lite revitalisering av science fiction-sjangeren, og i sammenligning med de to andre, mer publikumsflørtende filmene, ble Moon automatisk det intellektuelle alibiet. Og det er skrevet metervis om hvor ubegripelig god Moon er, ofte med en undertekst som signaliserer at dette er en film som virkelig krever noe av tilskueren, og som er utfordrende på flere plan. En såkalt intelligent film.

Derfor var det med uutsigelig spenning at jeg benket meg ned i godstolen for å se verket som har høstet de voldsomste lovord. Og det begynner da også svært lovende, med en reklamefilm som lanserer filmens samfunnskritiske dimensjon. Den sitter også godt i når vi begynner å utforske filmens univers, som er en stasjon på månen, der astronauten Sam Bell ene og alene tar seg av hele gesjeften. Han har vært der i en årrekke, og har bare hatt kontakt med familien over en monitor. Men nå nærmer han seg endelig hjemturen, før han utsettes for en arbeidsulykke som plasserer ham i koma. Når han våkner oppdager han til sin forbløffelse at stasjonen er under styringen av en annen person, som attpåtil er helt lik ham selv. Foregår dette i Sams hode eller er han en klone, skapt av selskapet han jobber for? Problemstillingene ligger an til å bli spennende og forhåpentligvis også litt problematiske.

Det er enkelt å bifalle rosen regissør Jones har fått for filmens kontrollerte og dessuten nokså nøkterne visuelle uttrykk; her har hver kamerabevegelse og hvert bildeutsnitt en tydelig intensjon og samtlige virkemidler har et imponerende samspill. Og selv om Sam Rockwell har fått ufortjent mye skamros for rollen – som strengt tatt ikke er så spennende eller utfordrende – spiller han fjellstøtt. Det visuelle bærer filmen, men Rockwell er en nødvendig støttepilar. Formelt er det altså ingenting å utsette på Moon. Nei, det er snarere tankegodset som sliter med å holde engasjementet mitt oppe.

For det lovende utgangspunktet punkteres litt av en forutsigbar, tidlig tvist som ikke får bygget seg opp nok til å få tilstrekkelig effekt. De filosofiske spørsmålene behandles med nesten urovekkende letthet og de smertepunktene filmen, gjennom sin tematikk, kunne ha berørt forblir uutforskede. Snarere beveger Jones sin film seg inn i den overprisede konseptkiosken, som ikke minst preges av å gi homage til flest mulig høyt aktede filmer i samme sjanger. Her tøyes virkelig grensene for hvor mye sømmene kan tåle i et forlengst utvokst kostyme. Selv er jeg eksempelvis mektig lei av parafraseringer til 2001s HAL – som jo uten tvil er en av filmhistoriens mest interessante karakterer. GERTIE klarer aldri å nærme seg den sofistikerte ondskapen og modernitetskritiske kynismen med sine påtatt aktualiserte MSN-uttrykk. Og den silkemyke stemmen fra Kevin Spaceys såpeglatte pusterør føles på mange måter like opplagt som at Morgan Freeman skulle spille Nelson Mandela i Invictus. Videre refererer også filmen heftig til Alien, med sin klaustrofobiske og skitne scenografi. Ikke noe feil med dét, selvsagt, men originaliteten settes unektelig til veggs – ikke minst i sammenligning med en film som Sunshine, der man faktisk maktet å la seg inspirere av klassikere og samtidig tilføye en distinkt, ny visjon.

Jeg synes ikke det er uvelkomment å sitere filmhistorien, men i Moons tilfelle blir det så til de grader opplagt at flammen slukner i skyggen av langt større verker. For meg føles Moon som en potensielt fantastisk kortfilm som trekkes ut i det sirupsartede. Tankemessig er det ikke på langt nær så mye å hente her som Duncan Jones later til å tro. For meg ble faktisk Moon noe av en tålmodighetsprøve – og det er ikke fordi jeg misliker dvelende sci-fi – tvert i mot! Snarere savnet jeg en mer kompromissløs poetisk dimensjon, og ikke minst en vilje til å rive meg litt ut av setet. Istedet satt jeg plantet i god jord hele filmen, i vente på et overraskende vekstmiddel.

Moon er kjedelig nok en tvers igjennom bra film, men av det slaget som neppe vil overleve i underbevisstheten. Moon er en imponerende formfullendt debutfilm, men bak den lekre overflaten og de gode intensjonene skjuler det seg et mørkt rom av idétørke og forslitte tankeverdener.