Som en sci-fi bygger Moon i stor grad på eldre og anerkjente filmer av samme genre. Vi ser lett trekk som minner oss om blant annet 2001: A Space Odyssey, Alien og Star Wars-filmene. Alle disse minnevekkerne ligger i hvordan Moons mise-en-scène utspiller seg foran oss, og vi har alle forskjellige forutsetninger for å kunne henge noe vettugt på de krokene Jones legger ut på veien. Og det er nettopp her filmens styrke ligger: vi har alle en viss forutsetning til å kunne bruke vårt gamle referansebibliotek av eldre sci-fi-filmer og alt de fører med seg av moral, tematikk og narrative likheter og ulikheter.

Det er nettopp bruken av disse krokene som gjør at Moon blir en intelligent og vellykket film som makter å si noe om både vår egen samtid og vår potensielle fremtid. Ved å bygge på andre filmer makter Duncan Jones å få oss til å tenke litt dypere enn bare historiefortellingen han, på en meget god og interessant måte, formidler til oss. Ikke bare ser vi at det ligner på Alien eller 2001: A Space Odyssey, men vi henter opp andre ting som befinner seg i vårt mentale referansebibliotek som kunstig intelligens og følelser, kapitalisme og moral, genmanipulering og etikk o.l. Dermed blir ikke dette en platt og kjedelig homage-øvelse, lik enkelte av Tarantinos mindre vellykkete filmer, men en film som setter seg dypt i vårt sinn og gjør at vi gang på gang kan hente opp de referansene vi har og fundere og tenke mer over Moon og prøve å forstå hva den faktisk forsøker å si til oss. Funderingen skjer både «live» og i etterkant av filmen, i begge tilfeller både som en bevisst handling (vi ønsker å huske) og underbevisst (vi får en strøm av inntrykk som vekker til live dype minner), og her klarer Moon balansegangen mellom å få oss til å trekke inn elementer fra andre filmer på en finurlig måte framfor frekk kopiering av ren stil og uttrykk for syns skyld.

Her er vi inne på hvordan gode homage-filmer fungerer: man avhengig av at det hele er gjort med finesse og gjerne med kløkt slik at man har muligheten selv til å oppleve og oppdage det hele. Overdreven tjuvlåning fungerer ikke i lengden og man vil bli lei fordi man ikke blir gitt sjansen til å kunne la sine små grå jobbe, jf. Tarantino-eksemplet ovenfor. Moons homage-elementer er i hovedsak basert på enkelte deler av mise-en-scène i tillegg til filmens historie, som er unik for filmen og er skrevet av blant annet regissør Duncan Jones selv. Det er her krokene nevnt tidligere kommer inn i bildet, for hvis man ikke har et godt fundament som knaggene og krokene kan sitte fast i er det store sjanser for at filmen blir en en ren homage-øvelse. Krokene er hengt opp nettopp der referansene gir oss noe mer enn bare gledelige gjensyn med gamle filmer i samme genre.

Derfor mener jeg at Moon er en meget vellykket og interessant film, men ikke alle klarer å se hva jeg forsøker å formidle. Heldigvis finnes det intet rett eller galt svar når det kommer til filmkritikk og diskusjon rundt individuelle fortolkninger, men jeg har likevel en liten tilbøyelighet mot å tenke at de som ser på Moon som en kjedelig gjenbruksfilm ikke helt har forstått hva filmen og regissøren faktisk forsøker å formidle til oss som tilskuere. Det kan virke som om de henger seg opp i kun stil og estetikk fremfor det å faktisk forsøke å se hva filmens ulike elementer til sammen gir av tankemessige utfordringer og erfaringer.