Krakow 2012: Krakow Film Music Festival har etterhvert vokst til å bli en av fem store filmmusikk-begivenheter i Europa, og omfatter konserter, seminarer, workshops og Q&As. I en artikkel-serie på tre deler vil vi presentere høydepunktene fra festivalen med bilder, videoer, intervjuer og omtaler. Først ut er konsertene, fordelt over tre dager og med tre ulike temaer.
Det er et eller annet med kombinasjonen gamle, kulturtunge europeiske byer og filmmusikk-festivaler som får frem det aller inderligste av vårt kulturelle sjelsliv. Ikke bare for sære nisjefans som meg selv, men for lokalpublikummet som helhet. Vi ser det i middelalderbyen Ghent, vi ser det i den andalusiske renessansebyen Ubeda og vi ser det i Krakow, i krysningspunktet mellom østblokk, industri, frilynthet, vakker arkitektur og generelt intim atmosfære. Nesten 3500 tilskuere samlet seg hver kveld i det fremdeles aktive stålverftet Arcelor Mittal, ca. 10 km utenfor Krakow sentrum. I en enorm hall bestående av rør, metall og fortinningsverktøy ble de presentert for storslått orkestermusikk av komponister som Wojciech Kilar, Elliot Goldenthal, Tom Tykwer, Reinhold Klein, Johnny Klimek og James Horner – med flere av komponistene tilstede.
Torsdag 24. mai stod Tom Tykwers filmadaptasjon av Perfume – The Story of a Murderer (2006) på programmet, med hele filmmusikken simultanfremført foran lerrettet. Først måtte man imidlertid kjede seg gjennom 45 minutter med takketaler på polsk. Uten at jeg skal legge for mye kritikk i det – Krakow-arrangørene er forståelig nok stolte av arrangementet sitt (som nesten ble kansellert tidligere i år). Perfume ble en moderat suksess, men aldri den snakkisen som for eksempel Tykwers Run Lola Run (1998). Det er synd, for det er en ekstremt forførende film som bølger nesten erotisk frem og tilbake i sitt tempo og sine skildringer.
Artister for kvelden var The Sinfonietta Cracovia under ledelse av dirigent Ludwig Wicki, Krakow Philharmonic Choir, Pro Musica Mundi Choir og sporadiske soloer av sopran Karolina Gorgol-Zaborniak. Nå er jeg faktisk ikke spesielt stor fan av filmvisninger med simultanfremført musikk – det koker ned til en fancy form for kinoopplevelse mer enn en konsertopplevelse. Da er jeg større tilhenger av å la musikken få eget fokus, kanskje med et og annet filmklipp som illustrasjon hvis man absolutt må. Allikevel kunne jeg ikke annet enn å la meg imponere av den ekstreme presisjonen i fremføringen; hvert klipp, hver dialogscene, hvert synkroniseringspunkt så ut til å matche musikken perfekt. Lyd og dialog var mikset forholdsvis lavt, slik at musikken i hvert fall hadde større sjanse til å bli lagt merke til enn i en vanlig kinosal.
Filmmusikken ble som kjent skrevet av Tykwer selv, i samarbeid med Reinhold Heil og Johnny Klimek. Den er langsom, melodisk og romantisk i grunntone, med små drypp av dissonans. I noen sentrale sekvenser får den til og med anledning til å bære opplevelsen på egen hånd, som i montasjesekvensen knyttet til Grenouilles (Ben Whishaw) første kvinnemyrderier. Klimek var ikke tilstede, men de to andre ble behørig applaudert etter rulletekstene. Ja, publikummet satte sågar i gang polsk allsang for bursdagsbarnet Tykwer, noe som må ha fortonet seg som en minneverdig opplevelse for den tyske regissøren.
Apropos bursdagsbarn, fredag 25. mai var viet en gallakonsert i forbindelse med Wojciech Kilars 80-årsdag. Kilar er en av Polens fremste, nålevende komponister og har skrevet musikken til 140 filmer, i tillegg til en rekke konsertstykker. Mest kjent er han nok for Francis Ford Coppolas Bram Stoker’s Dracula (1992), men han har også lange og fruktbare samarbeid med regissører som Andrzej Wajda, Krzysztof Zanussi, Krzysztof Kieslowski og Roman Polanski, deriblant sistnevntes The Ninth Gate (1999) og The Pianist (2002). Kilar var selv tilstede, i en sjelden offentlig opptreden, og fikk både priser fra scenen og videohilsener fra samarbeidspartnere før han trakk seg tilbake etter pause. Første halvdel av konserten, fremført av The National Polish Radio Symphony Orchestra under José Maria Florencio, var viet hans polske filmografi, som med unntak av Wajdas Pan Tadeusz (1999) var helt ukjent for meg. Mange av temaene opererte i tradisjonell valssignatur og minnet svært lite om hans senere, mer minimalistiske og moderne lydbilde. Jeg ble likevel fullstendig grepet av suiten fra Zanussis Bilans Kwartalny aka A Woman’s Decision (1975) – et skikkelig gåsehudspor i Georges Delerues tradisjon som forbinder det melankolske med det kjærlige, uten å gå overbord. Love Story, go home!
Andre halvdel av konserten dreide seg hoevedsakelig om Kilars mer kjente Hollywood-produksjoner. Lengre utdrag fra både Dracula (som feirer 20-årsjubileum i år, tro det eller ei), The Pianist, The Ninth Gate, Portrait of a Lady (1996) og Death and the Maiden (1994). Jeg elsker det hjemsøkende tittelsporet «Vocalise» fra The Ninth Gate, men for anledningen hadde de hentet inn en eldre sopran som bevret mer enn strengt tatt nødvendig. Originalsporet har en mye mer direkte, enklere fremføring som er vanskelig å få ut av hodet når du først har hørt den.
Klimakset for undertegnede var allikevel konserten lørdag 26. mai – en todelt konsert bestående av høydepunkter fra Alien-filmene før pause (Alien: The Biomechanical Symphony) og lengre utdrag fra Elliot Goldenthals filmmusikk i andre halvdel (Elliot Goldenthal: Cinema of Art and Blood). De fleste som har fulgt mine skriverier på Montages vet at Goldenthal er en av mine topp 3 filmkomponister gjennom alle tider og at Alien-filmene har en svært spesiell plass i hjertet mitt. Skreddersydd, med andre ord, og ikke irrelevant i disse Prometheus-tider. Alien-symfonien har sitt opphav i en innspilling som Varese Sarabande gjorde på 90-tallet, men fikk ny relevans da dirigent Diego Navarro fremførte utdragene under filmmusikk-festivalen Fimucité på Tenerife i 2007. Navarro var også hentet inn til Krakow for anledningen. Først ut var Jerry Goldsmiths banebrytende musikk til Alien (1979) – et fantastisk amalgam av uortodoks instrumentering (som det slangeformede blåseinstrumentet serpent), skarp dissonans og et slags organisk ubehag hele veien. Fra det gjennomgående to-toners motivet for fløyte som hele tiden understøtter Gigers freudianske produksjonsdesign til noen svært brutale stingere i action-sekvensene. Med tanke på konsertens lokale var det nesten som å sitte på første rad i Nostromos lagerhall.
James Horners Aliens (1986) er betydelig mer action-orientert, med større vektlegging av militaristisk perkusjon, ambolt-hamring og heftige ostinater. Representert her var blant annet klimakssporet «Bishop’s Countdown», brukt i en endeløs serie trailere på 80- og 90-tallet. Massivt. Endelig var det duket for en lang, 20-minutters suite fra Goldenthals Alien 3 (1992), fra det nydelige sporet «Lento» til de frenetiske messingblåser-tonegruppene i «Bait and Chase». Den store overraskelsen kom helt mot slutten, da det mannsterke koret Pro Musica Mundi plutselig braste inn med full kraft i finalesporet «Adagio» (original-arrangementet har ingen kor). Nærmere filmmusikk-nirvana er det vanskeligere å komme for en dedikert superfan. Alien-sekvensen ble avsluttet med et par spor fra John Frizzells Alien: Ressurection (1997), i mer tradisjonelt Hollywood-tonespråk, og Brian Tylers nesten orkestrale heavy metal-arrangement for Alien vs. Predator 2: Requiem (2007).
Etter en pause fortsatte konserten med mer Goldenthal, men da med et par utdrag fra samarbeidene med samboer og regissør Julie Taymor (som også var tilstede). Først fra Shakespeare-adaptasjonen Titus (1999), som veksler fra den gigantomane kor og orkester-overturen «Victorious Titus» til spor med tilnærmet jazz-harmonisering. Et fantastisk soundtrack, men denne passasjen ble kanskje trukket vel langt. Goldenthals musikk kan være svært krevende, komplisert og massiv over lengre perioder – særlig for et bredt publikum. Utdraget fra Oscar-vinneren Frida (2002) dykket ned i meksikansk folkemusikk ispedd Goldenthals unike lydbilde og mye sologitar som gikk litt på halv tolv denne gangen. Neil Jordans Interview with the Vampire (1994) fikk også en solid suite; et fascinerende stykke musikk som lar den amerikanske komponisten sette sin unike tvist på flere forskjellige uttrykksformer i den klassiske musikkhistorien (filmen beveger seg som kjent over flere tidsperioder), inklusive en creepy bruk av guttekor. Ikke akkurat Sølvguttene på julaften. Konserten ble avsluttet med «Perpetuum Mobile» og hovedtemaet fra Joel Schumachers Batman Forever (1995).
Det er mange ting å ta med seg fra disse tre konsertdagene. Det spesielle lokalet, den presise fremføringen fra de polske musikerne som tydelig har forstått komponistenes særegenheter, stemningen i og rundt arrangementet, og ikke minst den massive verdsettelsen av en kunstform som vi ikke er i nærheten av å ha her i Norge. Jeg tror til og med den verdenskjente samtidskomponisten Krzysztof Penderecki, som overvar Alien-- og Goldenthal-konserten på lørdagen, ble mektig imponert. Det sørgelige er at festivalen knapt er kjent utenfor lokalmiljøet og filmmusikk-kretser, for maken til kulturopplevelse skal du lete lenge etter. Min oppfordring til leseren – enten du er filmmusikk-fan eller ei – er derfor å droppe Eurovision Song Contest, spandere på deg en billig Ryanair-billett og stikke innom festivalen neste år, spesielt hvis du allerede har planlagt en tur til Krakow, en polsk perle.
Avslutningsvis følger en offisiell video fra første festival-dag, med fokus på Perfume og Tom Tykwer (åpningssporet er forøvrig fra Goldenthals Titus):