fly-me-to-the-moon

Omtale

Fly me to the Moon!

Sam Rockwell i rollen som Sam Bell i Duncan Jones Moon.

Duncan Jones‘ kritikerroste sci-fi Moon er et mesterverk. Punktum. Jones henter fram det beste sjangeren har å tilby, og mikser det sammen til en film som virkelig sitter godt blant sci-fi-fans og blant de mer «vanlige» av oss. Han slekter definitivt på en rekke filmer man drar kjensel på, og den mest åpenbare er Stanley Kubricks 2001: A Space Odyssey. Vi finner den i Jones’ mise-en-scène, og månebasedesignet er som snytt ut av Kubricks film -- uten at det blir ren kopi. Vi ser også en hel rekke likheter med Alien, noe som avspeiles i bl.a. spartansk bruk av scener (handlingen foregår kun i noen få rom i tillegg til månens ytre). Felles for alle filmene er at universet virker troverdig. Hver eneste lille ting som man ser i bildet, er ting man kan se nytteverdien av og man kan tenke seg at de faktisk fungerer slik de fungerer. Borte er alle fantastiske duppeditter i andre sci-fi-filmer, som ofte i bunn og grunn er trekkplastre og unnskyldninger for å vise fram spesialeffektkunnskaper.

Filmen handler i grove trekk om Sam Bell som jobber på månen. En gang i fremtiden har mennesket løst sine energibehov ved å ty til Helium-3 som månen tydeligvis har massevis av. Sam er helt alene og må styre alt som skjer på månen fra en liten base der han bor under hele oppholdet. Med seg har han GERTY, en kunstig intelligens, KI, som tar seg av en hel rekke oppgaver Sam ikke har tid eller anledning til å gjøre. Under en rutinesjekk på månens overflate, havner Sam i en ulykke. Han våkner opp inne på basen, men noe er feil. Han sniker seg forbi GERTYs vaktfulle og mistenkelige oppførsel og drar ut til ulykkesstedet der han oppdager en annen livsform i tillegg til seg selv.

Sam Rockwell som Sam Bell.

Jones’ rendyrking av de få scenene han har til rådighet setter oss godt inn i hvordan Sam opplever sin tilværelse. Og dette er meget viktig for vår forståelse av filmen. Sam Bell spilles av Sam Rockwell, en skuespiller som for det meste har holdt seg til i independent-sfæren av amerikansk filmproduksjon. Rockwell har dog hatt noen Hollywood-sidesprang, i blant annet Charlie’s Angels og Confessions of a Dangerous Mind, men har for det meste bygget opp sin karriere utenfor systemet. Hans valg av roller har gjort at han ikke har falt inn i stereotypier det er vanskelig å komme seg vekk fra. Dette er noe som gir hans karakter i Moon større dybde, siden vi ikke allerede har visse oppfatninger og erfaringer med hvordan skuespilleren Rockwell er eller burde være (eksempelvis sliter jeg med å ta Jim Carrey seriøst i filmer som Eternal Sunshine of the Spotless Mind og The Number 23). En mindre, men sentral rolle i Moon spilles av Kevin Spacey. Han gir stemme til GERTY, som er satt til å passe på Sam og månebasens indre og ytre funksjoner. Hans myke stemme gjør at GERTY ikke bare blir en kald datamaskin, men en medfølende og nysgjerrig KI på linje med HAL 9000.

Filmen utvikler etter hvert seg i retning av å være en thriller om schizofreni og ensomhet, men gjør så en helomvending. Denne store vendingen gjør at filmen setter seg inn i vår egen samtids problemstillinger og etiske spørsmål vi mennesker snart må ta stilling til. Samtidig klarer Jones å veve inn de store spørsmålene om identitet, sjel og menneskelighet. Er vi bare et dyr med en overutviklet hjerne bestående av elektroimpulser og kjemikaler, eller har vi mennesker faktisk sjel og en identitet uavhengig av våre forutsetninger i livet?

Sam Rockwell som Sam Bell. Filmen Moon tar igjen sci-fi-genren på alvor og gir oss en intelligent kvalitetsfilm. Sci-fi var lenge en uglesett genre, men er igjen i vinden etter mange år i eksil.
Sam Rockwell som Sam Bell. «Moon» tar igjen sci-fi-genren på alvor og gir oss en intelligent kvalitetsfilm.

Dessverre må vi vente altfor lenge på at Moon får ordinær kinopremiere. Ola Lund Renolen i distributøren Filmoptimistene kan fortelle at filmen enten kommer til jul, eller etter Kosmorama i 2010. Alt avhenger om regissør Duncan Jones har mulighet til å komme til Trondheim. Kommer han, blir det etter Kosmorama. Kommer han ikke, blir det rett før jul. Uansett er filmen nå tilgjengelig på DVD (her og her) for de som er av den utålmodige sorten.

Sci-fi var lenge en uglesett sjanger, men er igjen i vinden etter mange år i eksil. Og godt er det. Selv om den har levd i beste velgående i TV-serienes verden, har det vært langt mellom kvalitetsfilmene man så på slutten av 1960 og litt inn på 1980-tallet. Filmene var både underholdende og innsiktsfulle om samtiden de ble produsert i. Det er dog en sped begynnelse vi ser på nytt med sci-fi-filmens lille «inntog». Filmer som Star Trek, Avatar og – ikke minst – Moon vil utvilsomt øke interessen for de gode sci-fi-filmene i årene fremover. Både for de spesielt interesserte og oss «vanlige» folk.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 4 kommentarer

  1. Hausart sier:

    “Hver eneste lille ting som man ser i bildet, er ting man kan se nytteverdien av og man kan tenke seg at de faktisk fungerer slik de fungerer.”

    Men hva er nytteverdien til Sam Bell?

  2. Det kan jeg dessverre ikke avsløre! Man må se filmen for å avgjøre det selv.

  3. Øyvind Rype sier:

    En mulig spoiler. Den starter fantastisk med en særs vemmelig stemning, men jeg opplevde fort at lufta gikk ut ballongen i det øyeblikket Sam ikke lenger var alene. Den klaustrofobiske og trykkende stemningen forsvant til fordel for en kjip, Shyamalansk vending. Muligens årets skuffelse.

  4. Må dessverre si meg enig med Øyvind her. Et godt utgangspunkt, men jeg sanset tvisten etter en halvtime, og ideene virker forslitte. Det er alltids fint å gi hommage til klassiske filmer, men her blir det så opplagt at flammen slukner litt i skyggen av langt større verker. For meg føles “Moon” som en fantastisk kortfilm, som trekkes ut i det sirupsartede; tankemessig er det ikke på langt nær så mye å hente her som Duncan Jones later til å tro. For meg ble faktisk “Moon” noe av en tålmodighetsprøve – og det er IKKE fordi jeg misliker dvelende sci-fi. Snarer savnet jeg en mer kompromissløs poetisk dimensjon, og ikke minst en vilje til å rive meg litt ut av setet. Istedet satt jeg planetet hele filmen, i vente på vekstmiddel.

    “Moon” er en tvers igjennom bra film, men av det kjedelige slaget som ikke vil overleve i underbevisstheten min. Så bra og samtidig… så enkelt? Synes definitivt Danny Boyle skapte en mer utfordrende, vakker og minneverdig film med “Sunshine”.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>