Etter å ha laget musikkvideoer for artister som bl.a. Heroes & Zeros og Shining, beveget regissør Kaveh Tehrani seg over til fiksjonsfilmen med den komiske og såre mokumentaren 1994, som ble tildelt Amandaprisen for beste kortfilm i 2011. (Les vårt intervju.) Der 1994 delvis tok for seg en iransk innvandrers skuffelse over det norske samfunnet, ser Victor på en annen av Norges problematiske forbindelser med utlandet.
Victor er betydelig dystere enn Tehranis forrige film, for selv om den utspiller seg rundt et boligområde i solblide, naturskjønne omgivelser, henviser den til en ganske alvorlig virkelighet. Den titulære hovedpersonen (Trond Nilssen), en ung mann som ikke kan være stort mer enn 20 år, er hjemme igjen etter å ha vært stasjonert i Afghanistan. Han tilbringer sommerferien med kjæresten Thea (Kristine Thorp), men er merket av opplevelsene i utlandet.
8363 norske soldater har vært involvert i krigen i Afghanistan, ifølge filmens beskrivelse på NFIs nettsider: «Victor er en film om én av disse». Tehrani har sånn sett valgt et viktig tema å belyse, for til tross for jevnlige aviskommentarer og -reportasjer som forsøker å minne oss om Norges involvering i internasjonale konflikter, vekker dette relativt liten oppmerksomhet hos folk flest — bortsett fra når norske soldater dør i disse konfliktene. I tillegg handler Victor om hovedpersonens posttraumatiske lidelser, de såkalte «skjulte sårene», som er enda lettere å glemme.
Viktigst av alt er likevel at Tehrani mestrer å fortelle historien i formatet han har valgt. Filmen, som foregår over et døgn og har en spilletid på 25 minutter, fremstår mer som et innblikk i Victors tilværelse enn en klart definert historie. Ved hjelp av velvalgte situasjoner skal Victors tilstand og fortid antydes. Risikoen med slike filmer er jo at antydningene ikke er megetsigende nok og blir for vage til å fortelle oss noe, eller det helt motsatte: at de er for åpenbare og ekspositoriske, og i verste fall platte i sin mangel på subtilitet.
Her finner Tehrani en god balanse, mye takket være at han vektlegger begge sider av hovedkarakteren, uten å gjøre noe klart skille mellom dem. Victor sliter med å få sove, og når han først sovner våkner han brutalt i et anfall av panikk og paranoia; samtidig er han handlekraftig og logisk. Han er fåmælt og lukket, men når en vennegjeng kommer på besøk for å grille og feste, viser han en jovialitet som ikke føles påtvunget, selv om han ikke akkurat er festens midtpunkt. Tehrani har lyktes å skape en nyansert rollefigur, et betydelig men ikke ekstremt tilfelle – en som er preget av traumene uten å la seg konsumere av dem.
Denne grillfesten, samt en påfølgende badetur, utgjør størstedelen av filmen, og med unntak av én spesielt dramatisk hendelse utspiller kvelden og natten seg uten de store begivenhetene. Fokuset ligger heller på små enkelthendelser, som absolutt er velvalgte. Tvetydigheten er merkbar for eksempel når en lekeslåsskamp mellom Victor og Thea går over styr, eller når de flåsete, men ikke nødvendigvis umodne kompisene hedrer en fallen kamerat.
Filmen lener seg på disse situasjonene – med stort hell, siden de er så megetsigende – men den gir ingenting gratis. Det er ikke vanskelig å henge med, men det kan være frustrerende å forsøke å komme under huden på Victor, som sjelden åpner munnen, og filmen står i fare for å bli en smule for vag. I tillegg blir det for eksempel aldri helt klart hvorvidt samtlige i kompisgjengen har vært i Afghanistan, men jeg antar at det er tilfelle. At spesielt én av kompisene ser særlig ung ut forsterker i alle fall den uhyggelige tanken om at flere av de som har blitt sendt til Afghanistan knapt er ute av tenårene.
Uansett: At filmen til tider er uklar veies opp av de mange uttrykksfulle elementene, som er finne også på detaljnivå. Tehrani har et godt øye for beskrivende handlinger; det være seg ansiktsuttrykk, et kjapt blikk eller håndbevegelse. Noe av æren for å fange opp disse detaljene må nok også tilfalle klipper Christian Siebenherz og fotograf Annika Summerson. Sistnevnte bidrar dessuten med vakkert foto, og spesielt imponerende kameraarbeid i filmens åpningssekvens. Til tross for at det tok meg en stund å avgjøre om jeg egentlig fant den mutte hovedpersonen troverdig – det gjorde jeg, da brikkene begynte å falle på plass — må det i tillegg nevnes at det unge skuespillerensemblet jevnt over er veldig overbevisende og karismatisk, fra den sleske vestkantgutten til den skjeggete sinnataggen.
1994 var en formidabel fiksjonsdebut, men litt rufsete i kantene. Med Victor har Kaveh Tehrani skapt en langt mer fullendt film, regissert med følsomhet og sans for nyanserte menneskeskildringer.