Å rote i søpla er ikke noe de fleste ønsker å leve av. På verdens største søppelfylling, Jardim Gramacho i Rio de Janeiro, gjør bortimot 3000 mennesker nettopp det. De arbeider lange skift med å plukke ut resirkulerbart materiale fra avfallet som blir dumpet der. Og de er selv dumpet av et samfunn som er preget av enorme klasseskiller.

Vik Muniz kommer opprinnelig fra den lavere middelklassen. Han ble ved en feiltagelse skutt i benet, og personen som gjorde dette hadde godt med penger. Dette ble hans utreisebillett til USA, og han er nå etablert i New York. Gjennom å skape bilder av de mest utenkelige materialer, som sjokoladesaus, skitt eller sukker har han hatt en strålende karriere og blitt den mestselgende brasilianske kunstneren i vår samtid. Etter å ha kommet til dette punktet, bestemte han seg for å gi noe tilbake til de menneskene som ikke var like heldige som han selv, de som bokstavelig talt hadde endt opp på fyllinga. Han dro tilbake til Rio og ga seg i kast med et kunstprosjekt hvor alt materialet kom fra Jardim Gramacho, og arbeiderne der både var motivene og selv tok del i å skape bildene.

Waste Land er en usedvanlig velfortalt og nydelig filmet dokumentar som gir et varmt, sårt og opprivende innblikk i livet til disse menneskene. Den følger hele prosessen, fra Vik Muniz‘ idéfase, hvor man kan se et naivt, men oppriktig ønske om å få til forandring og en opprørthet over hvordan høyere samfunnslag gir uttrykk for at de er bedre mennesker enn dem som har havnet på bunnen. Videre kommer man via filmen i kontakt med situasjonen på fyllinga, og etterhvert med de som jobber der.

Portrettene av enkeltmennesker er det sterkeste, og dokumentaren går virkelig inn i livene deres og ikke minst det de gir av seg selv til prosjektet. De forteller sine historier og tilfører en idérikdom, visdom og kunnskap Vik Muniz selv ikke hadde forutsett. Hvem hadde trodd at en søppelplukker skulle sitere Machiavelli? Pågangsmotet og viljen til forandring er så sterk at allerede overarbeidede mennesker har samlet sammen bøker fra søpla for å lage et bibliotek, og startet en egen fagforening uten midler. Vik Muniz og regissør Lucy Walker evner å løfte fram personlighetene, både gjennom å la dem komme til orde, gjennom godt kameraarbeid med utstrakt bruk av nærbilder og gjennom å la det de uttrykker være utgangspunkt for fotografiene som senere bli gjenskapt med resirkulerbart materiale fra fyllinga.

Det er deilig å se en film som følger prosessen og menneskene hele veien frem. Inntektene fra salget av kunstverkene gikk tilbake til arbeiderne, og det er slående å se hva et slikt prosjekt kan føre til, ikke minst på et menneskelig plan. Håp er undervurdert.