Kortfilmfestivalen 2021: Kortfilmfestivalen i Grimstad fremstår smal og bransjeintern. Årets digitale utgave, i kombinasjon med kinovisninger rundt omkring i landet, åpner imidlertid for at flere enn de mest dedikerte kan få innsyn i hva som gjør kortfilmens posisjon så sterk i Norge. Hva kan den brukes til, og hva kan den fortelle oss om fremtiden?
Kortfilmfestivalen er i praksis en audition. Våre mest erfarne og profilerte produsenter og regissører bidrar med juryering eller seminarvirksomhet, på utkikk etter nye talenter. Grimstads profil er og blir «ung»: Festivalen hegner om det ufullkomne og potensielle, materiale som ennå ikke har funnet sin form, som er på vei.
Nå høres jeg ut som dekanen ved en kunstskole, talende til sine nyankomne studenter, og når sant skal sies er festivalen praktisk og muntlig eksamen for mange norske filmarbeidere. Alle er under konstant overvåkning, måles opp mot hverandre, har usynlige kandidatnumre skrevet i pannen. Ikke minst sett gjennom øynene til en kritiker som meg selv.
Idet man snakker stygt om en dårlig film med høy stemme og innser at regissøren overhører samtalen, forvandles Hestetorvet, festivalens nav, til nettopp en skolegård. I frykt for å tape ansikt velger hen å tappert late som ingenting, og synet stikker i samvittigheten: Bør jeg ta kontakt og si unnskyld, og kanskje forklare nærmere hva jeg egentlig mente? (Det vil si: Bortforklare og småbløffe for den gode stemningens skyld.) Eller blir det bare enda mer ydmykende? Au au. Nye overprisede halvlitere fra det lokale bryggeriet Nøgne Ø, med de underligste smakssammensetninger (kjørvel, stjerneanis, kantarell?), skyller nedover halsen og lander plaskende i magen. Entusiasmen bruser på ny og neste runde med samtalen «hva har du sett i dag?» blir enda mindre filtrert, enda mer gapende, enda flere aerosoler i spill.
Dagen derpå river fylleangsten i en som en mare, men tjue nye filmer skal sees, og når alle minnene begynner å gli over i hverandre og det ikke lenger er mulig å holde oversikt over antall spiste rekesmørbrød og hvem man har snakket med og om, forsvinner hemningene – ikke bare i prat med andre, men i møte med filmene, det er som om øynene og sjelen åpner seg. Og når man til slutt, etter å ha fått komplett oversikt, kan overøse dem som står bak ens personlige favoritter med sannferdig og mer eller mindre godt begrunnet skryt, og se i øynene deres at «dette faktisk betyr noe», er følelsen uslåelig.
Her skapes norsk films fremtid, og som festivaldeltager i Grimstad får man følelsen av å selv bidra til å stake ut kursen, av å ha vært til stede i eksplosjonsøyeblikket.
Lengselen etter og håpet om å returnere til disse møtene i «fysisk format» ble nødvendigvis satt på pause da festivalledelsen annonserte at også 2021-utgaven – akkurat som fjorårets – måtte digitaliseres på grunn av koronasituasjonen. Men programmet er det samme, filmene kan man fortsatt glede seg til å se, vurdere og rangere. Og i år blir det faktisk også mulig å nyte dem på stort lerret i flere av landets byer («Kortfilmfestival lokal»): Oslo, Tromsø, Kirkenes, Kabelvåg, Volda, Drammen, Sandnes, Bergen, Lillehammer, Porsgrunn, Kristiansand.
Og Grimstad, naturligvis. Hardcore nostalgikere kan innlosjere seg der nede for å kjenne Hestetorvets brosteiner under skoen mellom visningene og nippe til en sichuanpepper-øl. I fjor ble det raskt opprettet mimreforum og diskusjonstråder i sosiale medier for å utstede anbefalinger og advarsler, og resultatet ble en noenlunde intakt festivalfølelse – vel og merke for de med hodet fullt av Grimstad-minner fra før av. Akkurat hvor mange nye publikummere som gjestet den digitale utgaven vites ikke, men det var garantert noen som til vanlig ikke ville ofret en langhelg, bestilt hotell og satt seg på buss for buss langs melkeruten ned til Sørlandet som grep sjansen.
*
Hva skal vi bruke kortfilmen til, da? Er den ikke, tross alt, mest relevant for bransjen og spesielt interesserte? Som svenneprøve? Referanse? Bi litt. Gjennom mitt arbeid som formidler for Den kulturelle skolesekken har jeg erfart at formatets anmodninger om disiplinert historiefortelling av og til kan resultere i filmer som egner seg spesielt godt til å igangsette diskusjoner hos et utålmodig publikum. De konfronterende filmene til Marius Myrmel, som Rustning og Gnisninger (begge Grimstad-refuserte, paradoksalt nok) er perfekte eksempler på en slik «effekt»: tydelig fortalte uten å bli entydige; konsise uten å fremstå korsetterte av diverse veiledere og manuskonsulenter.
Hver gang jeg har pløyet meg gjennom Kortfilmfestivalens programmer, rammes jeg av mild depresjon over å innse at all den kunstneriske friheten og lekelysten der sjelden finner veien til norsk langfilm. Hva er det som skjer i prosessen der kortfilmkunstnere blir kinofilmskapere og mister seg selv på veien? Begrensninger kan være kreativitetens ild, men svaret blir for enkelt. Hvem er det som bestiller billett for disse talentfulle passasjerene og er guide under reisen til det middelmådiges helvete, brolagt med gode intensjoner? Er det Norsk filminstitutt og de allmektige beslutningstagerne der? Er det produksjonsselskapene som er avhengig av støtte og derfor må gjøre prosjektene så innsalgsvennlige som mulig?
Den norske filmskolen sitt mantra om «den gode fortellingen» blir altfor ofte «minste motstands vei» i praksis – og uten motstand oppstår ingen spenninger, og uten spenninger deiser interessen i bakken for kresne tilskuere. Filer man ned en filmskapers pigger, alt det som stikker ut, da er kunstneren borte, erstattet av en kompetent fagarbeider som får hjulene i maskineriet til å gå rundt.
Når den er som best, er kortfilmen tvunget frem av skapertrang, fantasier og ideer noen ikke har klart å få ut av hodet sitt. Den er forpliktelsesløs. Derfor kan man også oppleve virkelig forferdelige filmer i Grimstad, som noen i forhåndsjuryen har valgt inn for å provosere (eller bare fordi de har andre preferanser enn deg). Mitt latterligste minne er en animasjonsfilm som liksom var sett gjennom øynene til en forhistorisk mygg (uten fasettøyne, viste det seg), i forbausende stabile «kamerainnstillinger» med automatisk innzooming i velkjent screensaver-stil. Da den noenogseksti år gamle skaperen skulle presentere sitt verk, var det rørende å høre om alvoret bak visjonen, om all tiden som var lagt ned over flere tiår. Ikke rart den så datert ut (med forbehold om at jeg overdriver).
Et annet animert eksperiment skapte assosiasjoner til The Simpsons-episoden der barne-TV-helten Krusty the Clown med bedrøvet røykestemme meddeler at kanalen ikke lenger har råd til å sende alles favorittserie Itchy & Scratchy, som følgelig erstattes av et østeuropeisk alternativ aka noen vrimlende kruseduller og knirkelyder i mono.
En slags familiefilm der den ene av rollefigurenes ansikt var en gapende rumpe og en tissemann som hang og slang er også vanskelig å glemme. Alle tre har det til felles at de er skrekkelig morsomme å snakke om – ja, til og med å forsvare, på trass, hvis man er i det riktige, køddete humøret, med fermentert banan- og miso-øl eller annen jævelskap til hånds. Veien fra humor til virkelig givende passiarer om filmkunstens muligheter er for øvrig kortere enn de korteste kortfilmene (av og til, av og til, er en millimeter nok).
Da jeg oppsummerte fjorårets «virtuelle Grimstad» for Periskop, foreslo jeg at festivalen går i bresjen og lager en egen strømmetjeneste for kortfilm, slik at formidlingen av alt det spennende som vises under arrangementet kan fortsette gjennom året: «Straks premierene er overstått og festivalen ute av bildet, fordamper oppmerksomheten rundt kortfilmene. En håndfull kurateres av Aftenposten, noen tilgjengeliggjøres via Norsk filminstitutt sin lite profilerte strømmetjeneste FilmBib, andre forvises til hemmelige liv på Vimeo eller sine skaperes datamaskiner. I dette henseende er årets digitale satsing å betrakte som et pilotprosjekt».
Et år senere har det ikke skjedd noe på den fronten, så jeg tillater å repetere meg selv: Dette er en utpreget god idé. Inntil videre må vi bare glede oss over at Kortfilmfestivalen nok en gang er tilgjengelig for alle med internett, til prisen av maksimalt to illesmakende (om enn svært alkoholholdige) muskat-øl på Hestetorvet.
God festival!
Årets digitale versjon av Kortfilmfestivalen varer frem til og med søndag 2o. juni. Les mer om de lokale visningene på festivalens hjemmesider.