Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Kelly Reichardts Showing Up (2022) vises fra torsdag 18. april – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek.

*

Kunsten redder ingen i Kelly Reichardts Showing Up. Men mellom hendene skapes det likevel et slags liv.   

I en annen av filmene fra årets Cannes-festival, dokumentaren Les années Super-8, vist i sideprogrammet Quinzaine des réalisateurs, kommenterer forfatteren Annie Ernaux sine egne Super8-hjemmefilmer fra 70- og 80-tallet. I et av de mange partiene der kameraet er rettet mot en tydelig plaget kvinne i midten av tredveårene – henne selv, filmet av sin daværende ektemann – sier Ernaux noe sånt som at det her var like før jeg utga debutromanen min, og jeg håpet og ville at den skulle forandre livet mitt, men det gjorde den ikke. Å skrive en bok forandrer ikke livet ditt.

Kunsten redder heller ingen i Kelly Reichardts Showing Up. Den deprimerte kunsthåndverkeren Lizzie (spilt av Michelle Williams, i hennes fjerde film for Reichardt) leier en leilighet i huset til den mer suksessrike kollegaen sin, Jo (Hong Chau). Idet filmen begynner, nærmer det seg Lizzies utstillingsåpning på et lite galleri i byen. Hun skal vise frem en serie keramikkfigurer og er på overtid med arbeidet, og hun mangler både varmtvann og kattefôr.

Det førstnevnte er utleierens ansvar og Lizzie finner den jevnaldrende kvinnen ute i felleshagen der hun er i ferd med å binde et bilhjul fast i et tau; hun har lenge sett på treet og tenkt at det mangler en huske, forklarer hun, og nå bare måtte det skje. På spørsmål om hvor det blir av varmtvannet, svarer Jo avvæpnende at hun har altfor mye å gjøre om dagen til å tenke på det; hun har ikke bare én, men hele to utstillinger på trappene.

Allerede i denne scenen, i skildringen av den selvopptatte og vimsete kunsthåndverkeren som heller bruker tiden sin på å slepe med seg et bilhjul og henge det opp i et tre enn å sørge for leieboeren og kollegaen (som jo også har ting hun skulle ha gjort) som allerede har vært uten vann i ukesvis, kommer det til syne en slags dempet Miranda July-sk humor. Ikke minst i rollefigurenes kroppsspråk; Lizzies liksom overdrevet lute holdning, i kontrast til kollega/«venninnen» sitt nærmest rødstrupestruttende bryst og fulle vigør.

Showing Up beveger seg hele tiden mellom å være en vond skildring av et menneske som bærer tungt og så vidt holder seg oppe (en tyngde som Williams’ ansikt allerede er bærer av, men i denne filmen er sorgen mer skjult, som om selv den har gitt opp), og et humoristisk skråblikk på kunst-og-håndverkmiljøet sine talemåter og klesdrakter, dets verdensanskuelse og selvforståelse.

På meg får ikke denne humoren helt feste, selv om flere av detaljene er kostelige. Aller best liker jeg Showing Up når den skildrer Lizzie i arbeid. For der hun selv er tung, oppgitt eller overgitt, er de små figurene hennes («my girls» omtaler hun dem som, med kjærlighet og bekymring i stemmen) fulle av liv, kraft og bevegelse. Det er jenter i byks framover, som sitter på huk på jakt etter et eller annet, som bøyer seg mot noe – dekorert i rødt, oransje, rosa, gult.

Dette glimtvis fargesterke preger også filmens fotografiske uttrykk; Lizzies beige-brune klær og mørkt belyste arbeidsrom gjør at kreasjonene hennes og de frodige hagene utenfor vinduene skinner ekstra sterkt. I forkant av innspillingen gjorde Reichardt et feltarbeid i studioet til to kvinnelige skulptører i Portland, Oregon (hennes faste setting) for å gjenskape bevegelsene deres så autentisk som mulig. Resultatet er at Lizzie og de andre sitt arbeid skildres uten det ironiske skråblikket som av og til preger selve miljøskildringen. (For øvrig underviser Reichardt selv filmstudenter ved Bard College.)

I en nydelig, liten scene smugkikker Lizzie på Jos utstilling kvelden før åpningen hennes. Utstillingen består av svære installasjoner laget i garn, i voldsomme formasjoner og farger, de nærmest spruter av liv. Dette i kollegaen som hun ikke kan utstå og er sjalu på – impulsiviteten, vitaliteten, den selvtilfredse struttingen  – møtes på en annen måte her, i galleriet; i et øyeblikk blir Lizzies ansikt mer våkent.

Misunnelse, jo, men også noe annet, fascinasjon, en undring, som en mild krusning over ansiktet.