Kosmorama 2014: Wang Bing lager ikke film fordi det er gøy. Han er en dokumentarist som nedstirrer og dveler i harde kår. Bing innfinner seg, uten å blunke, i en gjørmeaktig tilværelse, og nekter å føre den inn i en spenningskurvet dramaturgi. Han ber oss om å se en varig, konkret og lokaliserbar galskap i visse levevilkår.

Med et billig digitalkamera og en utstrakt bruk av lange tagninger gjør Bing at vi kan kjenne på varigheten i visse tilværelser – en varighet som for eksempel nyhetsreportasjen ikke har tid til eller interesse av. ‘Til Madness Do Us Part kunne, rent informativt, vært oppsummert i en notis – den kunne vært mye kortere. Men da hadde man gått glipp av alt den dreier seg om: en erfaringsmessig anstrengelse, varigheten i en tilværelse.

I denne filmen tilbringer vi oppimot fire timer på et «pleiehjem» sørvest i Kina. Eventuelt er vi i det noen vil kalle et fengsel, sinnssykehus eller dyrebur. Mennesker med forskjellige tilpasningsvanskeligheter er stua sammen med kriminelle. Det kan være «mentalt utfordrende» eller folk som har slitt med å tilpasse seg rigide kinesiske samfunnsnormer, det kan være småtyver eller drapsmenn. Sammen lever de der, trangt, blant skittenhvit betong i vinterluft. Og Wang Bing har vært der, i betongburet, og iakttatt med kameraet sitt.

Vi slenges rett inn i det, uten introduksjon, og følger forskjellige mennesker som er holdt fanget. De bor tett i tett i enkle celler, med plastbøtter som dass rett ved senga. Utenfor cellene er det en smal korridor og gitterutsikt til himmelen og samfunnet. Dessuten er folka så heldige at de har en tv-stue. Den eneste informasjonen vi får om de innsatte er navn (om de har) og hvor lenge hver enkelt har vært der (noen over 10 år). Denne informasjonen kommer først etter å ha observert dem i flere lange minutter. Mer informative tekstplakater om institusjonen kommer først i etterkant av de nesten fire timene med ren observasjon av de institusjonaliserte.

Det er nærliggende å sammenligne Bing med Frederick Wiseman. De er begge viktige observasjonelle filmskapere med en interesse for institusjoner og industrier, konkrete menneskers liv i bestemte systemer for liv. Wisemans notoriske Titicut Follies (1967) tar da også for seg et sted som ligner på det Bing studerer i ‘Til Madness Do Us Part. Men Bing har en ganske annen tilnærming til galskapens institusjon.

Som mange andre observasjonelle filmskapere, filmer Wiseman øyeblikk, hendelser og scener, og organiserer disse inn i en nøye uttenkt dramaturgi, kreativ rytme, tidskomprimerende montasje. Wiseman organiserer tydelige utvalg i tid og rom, nysgjerrige perspektiv fra et menneske som kan zoome etter sine spontane interesser. Han ordner en rekke flakkende fragment-innstillinger, gjerne angrepslystne ultranære, i en organisering som til slutt danner et urolig «bilde» av et sted. Når filmen er ferdig, kan man nesten huske den som en drøm; etter en rekke fragmenterte perspektiv og isolerte detaljer sitter man igjen med dette «bildet» av stedet og menneskene.

Wang Bing filmer ikke øyeblikk, hendelser og scener, men en varig tilværelse. Han lar denne ligge sammenpresset i tålmodige innstillinger, og strukturerer filmen som en serie varige tilværelser. Kameraet til Bing og kinematograf Liu Xianhui er nærmere en seende slave enn en kreativ vilje i disse levevilkåra.

Ikke bare tidsmessig, men også romlig, jobber Bing med å ikke isolere. Ikke bare tviholder han på å bevare en tidas uunnslippelige fylde i det han avbilder; med karakteristiske mediuminnstillinger (av og til halvnære, gjerne halvtotale) isolerer han aldri menneskene fra omgivelsene eller omgivelsene fra menneskene. Bing viser seg som kompromissløs når det kommer til en spatiotemporal avisolering. Han nekter å klippe tida opp i fragmenter eller klippe menneskeansikt ut av omgivelser. Menneskekroppen skilles aldri fra betongen som omgir den. Denne mangelen på kreativ utvelging hører sammen med en sta uvilje mot abstrahering og sentimentalisering. Det handler om å se det konkrete uten å psykologisere, sentimentalisere eller abstrahere. En mangel på å ville isolere eller abstrahere noe ut av den en levd tilværelse.

Bing tilrettelegger heller ikke for noe særlig empati med enkeltmennesker. Han virker mer interessert i en empati for stedets liv, den delte tilværelsen for disse menneskene. Eller kanskje det ikke gir mening å snakke om empati i det hele tatt. Bing holder seg på en nøktern mellomdistanse: en nærgående observatør som holder en følelsesmessig avstand. Filmen befinner seg her kanskje et sted mellom cinéma vérité og direct cinema; kameraet forsøker ikke å være en «flue på veggen», men er samtidig ikke en «elefant i rommet»; menneskene registrerer kameraet, men interagerer ikke noe særlig med det. Kameraet observerer ufortrødent – ikke tolkende og medfølende, men heller ikke distansert – mennesker som lever sitt daglige liv der inne. Bing synes bare å si: se her. Se det du vet (via aviser, osv.) og det du ikke vet. Kjenn på disse varige syna, disse betongbildene av et liv du ikke lever.

Der man altså kan si at Wiseman tegner et bilde av sin institusjon og menneskene som lever der, i sin tidskomprimerende organisering av detaljer, kan man si at Bing lar stedet, menneskene og tida selv tre fram i eller «vokse ut av» temporale og avisolerende innstillinger som varer og varer – ikke inn i et bilde, men inn i en verden, en konkret tilværelse.

Et stykke ut i filmen slipper én ut av institusjonen og kommer hjem til familien sin. For et kort øyeblikk er det befriende. Det er befriende å være utenfor murene og se og kjenne frisk luft. Men befrielsen er like kortvarig som gleden av en kjeks i fengselet. Tilværelsen, vilkåret her utenfor institusjonen, i sin øyensynlige fattigdom, er den egentlig bedre? Der noen filmskapere ville kjørt på med dollyshots eller svevende krankjøringer, for å gi et inntrykk av en nyvunnet frihet, holder Bing oss på asfaltens bakkenivå og ber oss kjenne på den materielle virkeligheten, som preges av ufrihet også utenfor murene.

Man kunne få seg til å si at virkeligheten her er gudsforlatt. Men det er et billig ord. Moral-forlatt, kunne man kanskje heller si, selv om det heller ikke gir så mye mening. En fyr på institusjonen skriver av og til ned tanker (når han ikke er neddopet av medisiner), og det første vi får se han skrive er «moral thinking»/«moral thought». Her er Bing nærmere på mennesket enn noensinne. Han kjører på med et nærbilde. Det nærmeste han er å isolere et menneske fra omgivelsene. Men denne tanken, denne innstillinga, disse orda, de forblir en håpløs abstraksjon i en amoralsk verden eller en umoralsk fengselstilværelse, som graffiti på en ufri kropp.

På 00-tallet markerte Bing seg med Tie Xi Que: West of Tracks (2003), en 9 timer lang dokumentar om et industridistrikt i nordøst-Kina, og har vist seg som en av vår tids mest bemerkelsesverdige dokumentarister. Han var også å se på fjorårets Kosmorama, med Three Sisters (2012). Så du den, vet du hva du går til i ‘Til Madness Do Us Part. Bings avisolerende konkrete estetikk er vond å se på, men avgir gjørmete fotavtrykk i hukommelsen. Hans varige mediumshots, som aldri isolerer mennesket fra omgivelsene eller omgivelsene fra mennesket, og aldri isolerer menneskers skjebne fra tidas varighet, er fulle av nøktern og usentimental omtenksomhet.

Wang Bing sørger ikke over en galskap som river mennesker fra hverandre – han stirrer galskapen i sitt gjørmete hvitøye. Og han drar oss med seg i denne anstrengelsen. Det er ikke gøy, men stor filmskaping som bør oppleves.