Kosmorama 2022: Etter fjorårets heldigitale utgave er det en glede at Kosmorama Trondheim internasjonale filmfestival denne uken vender tilbake i «fysisk format», med et innholdsrikt og til dels alternativt orientert program, inkludert mange sideseksjoner og spesialvisninger.

Kosmorama og ikke minst utdelingen av Kanonprisen («Norges Oscar») er sikre vårtegn i filmkalenderen, men i år som i fjor er sistnevnte avlyst, av pandemirelaterte årsaker som festivalsjef Silje Engeness forklarer i dette ferske intervjuet med Montages. Fjorårets digitale festival var til glede for alle som ellers ikke ville hatt anledning til å besøke Trondheim og Prinsen kinosenter, men i år er den midlertidige «strømmetjenesten» avviklet og dermed ikke et alternativ til det store lerretet. (Da TIFF tilbød en hybrid med fysiske og digitale visninger i januar, var omikron-smitten fortsatt på sitt mest uoversiktelige og samfunnet delvis nedstengt.)

Nedenfor presenterer vi et knippe av årets Kosmorama-filmer som vi allerede har sett og trygt kan anbefale. I tillegg er det verdt å nevne at programmet rommer noen formmessig dristige produksjoner som ikke er for enhver smak, men fortjener en sjanse av spesielt dedikerte oppdagelsesreisende.

Eksempler er Jane Schoenbruns mumblecore-grensesnitt-thriller We’re All Going to the World’s Fair, Dash Shaws elleville animasjonsfilm Cryptozoo og finske Den blinde mannen som ikke ville se Titanic, om en blind mann sin reise for å møte kvinnen han elsker, men aldri har møtt, og hans ublide møte med en gruppe kriminelle. Alle er så kompromissløst fortalt at de krever ekstra konsentrasjon og velvilje – en vaskeekte festivalgjenger, med andre ord.

Nedenfor finner dere fem tips fra oss i Montages, en virtuell lommeguide til årets program.

*

Happening (Audrey Diwan, 2021)

Happening («L’événement») ble tildelt fjorårets Gulløve av en enstemmig jury i Venezia (ledet av Bong Joon-ho), og er en adaptasjon av den franske forfatteren Annie Ernauxs selvbiografiske roman ved samme navn. Filmen utspiller seg i Frankrike i 1963 og skildrer den unge studenten Anne sin desperate kamp mot klokken når hun forsøker å få utført en abort selv om det er strengt ulovlig.

Regissør Audrey Diwan har fått sitt store gjennombrudd med dette arbeidet, som imponerer både hva gjelder filmspråk og skuespillerinstruksjon. Hovedrolleinnehaver Anamaria Vartolomei er med i hver eneste scene, og har en troverdig tilstedeværelse som forsterkes av kameraets utsnitt og bevegelser. Det ligger usedvenlig tett på henne, slik at vi som tilskuere opplever å bli rollefiguren i situasjonene. Filmen er utpreget kroppslig, uten å objektivisere; Diwan finner liksom ut av hvordan Annes indre kan bringes frem gjennom intimitet, fysisk nærhet. Scenene som skildrer forsøk på abort er svært ubehagelige, men Diwan unngår å lage body horror av typen vi har sett i enkelte andre filmer med lignende tematikk – hun mister aldri den menneskelige erfaringen av syne.

Her finner du visningstidspunktene for Happening under Kosmorama.

*

Mr. Bachmann and His Class (Maria Speth, 2021)

Den tyske kinodokumentaren Mr. Bachmann and His Class («Herr Bachmann und seine Klasse») har for lengst blitt en festivalsnakkis, delvis takket være sin avskrekkende lengde (217 minutter!), men i all hovedsak fordi den griper publikum og kritikere med sin fremstilling av klasserommet – et helt samfunn i miniatyr, styrt av den enestående læreren Bachmann, som generøst skjenker av sin livserfaring til elevene.

Klassen i industribyen Stadtallendorf består av et stort antall nasjonaliteter, språk og kulturer, men fremfor alt personligheter i tolv- til fjortenårsalderen, i hurtig utvikling – noen av dem så forskjellige at kommunikasjonen dem i mellom ligner signaler fra to fjerne planeter i verdensrommet. Tilværelsen på grensen mellom barn- og ungdom er en komplisert periode de fleste ser tilbake på med blandede følelser, og det er flaut å bli påminnet om alle de rare tingene man gjør for å enten få eller unngå oppmerksomhet. Å se Mr. Bachmann and His Class er som å bli transportert direkte tilbake til disse minnene.

Men Maria Speths mesterlig observerende dokumentar er også en hyllest til Bachmanns lærergjerning. Gjennom Speths linse får vi oppleve at væremåten hans skaper et trygt rom der alle kan være seg selv (på godt og vondt), men samtidig bli stilt krav til; med små virkemidler oppdrar han ungdommene til å bli ansvarlige, empatiske borgere. Bachmanns alternative pedagogikk gjør det klart som blekk at elevene alltid arbeider for sin egen del – han ønsker dem alt det beste, men kan ikke kreve noe mer enn hva de selv er villig til å gi… seg selv.

Her finner du visningstidspunktene for Mr. Bachmann and His Class under Kosmorama.

*

Evolution (Kornél Mundruczó, 2021)

Ungarske Kornél Mundruczós Jupiters måne fikk blandet mottagelse da den deltok i Cannes’ hovedkonkurranse i 2017, men vi i Montages-redaksjonen var samstemte i vår hyllest – og ble særlig nysgjerrige på fotografen, Marcell Rév, som utmerket seg som et spektakulært talent. Bare måneder senere ble han fraktet over Atlanteren for å bli Sam Levinsons makker under produksjonen av Assassination Nation og deretter HBO-sensasjonen Euphoria.

Resultatet er at Rév er blitt et ettertraktet navn, og han har derfor ikke fotografert Mundruczós to siste filmer. Fjorårets Evolution er i stedet skutt av franske Yorick Le Saux (Personal Shopper, Little Women) – slett ingen dårlig erstatning. Etter fortekstene siver vi inn i en oppsiktsvekkende tagning, over femten minutter lang, i en av konsentrasjonsleirenes gasskamre under andre verdenskrig, som skal vaskes ned og renskes for bevismateriale. Mennene som er tildelt oppgaven begynner å trekke ut hår av sprekker og røråpninger i det som blir en surrealistisk, marerittaktig scene – historien har klebret seg til veggene, gulvet, taket, og nekter å slippe tak. Med sin visuelle utforming og originale symbolikk er scenen verdt billetten alene. De to gjenstående, dialogdrevne kapitlene, som også tematiserer Holocaust og hvordan historien setter spor, engasjerer på andre måter – uten at tagningene er noe kortere av den grunn.

Her finner du visningstidspunktene for Evolution under Kosmorama.

*

Paris: En kjærlighetshistorie og et Céline Sciamma-retrospektiv

Céline Sciammas pandemi-produksjon Lille mamma fant raskt veien inn i Montages-redaksjonens hjerter, da den hadde digital verdenspremiere under Berlinalen i februar 2021, og ble nylig kåret til fjorårets aller beste film av Montages. Selv om den gikk på kino i høst, antar vi at mange festivalgjester ennå ikke har rukket å stifte bekjentskap med det vesle mesterverket. Redaktør Roskva Koritzinsky skriver om filmen:

«Lille mamma viser hvordan barndommen først og fremst er en langsom, stille tilværelse. Den skildrer det litt ensomme barnets uspektakulære hverdag, der kjedsomhet og fantasi, ufrihet og overskridelse er viklet inn i hverandre. Tiden forsvinner mens man leker i en trehytte, samtidig som den søndagsaktige stillheten der lyden av en klokke som tikker, kulden i rommet når man våkner og er nødt til å stå opp, våte sokker i skoene, liksom hele tiden venter på en utenfor fantasiens grense. Man er oppslukt av hytta man bygger, men man kjenner samtidig at fingrene som holder hammeren er iskalde. Den voksne glemmer dette når hun mimrer om barndommen, glemmer at hun ikke var oppslukt, men at de fysiske realitene var forstyrrelser som det hele tiden krevdes et arbeid å fortrenge.» (Gjør deg kjent med våre artikler og podkaster om Lille mamma på denne samlesiden.)

De andre Sciamma-filmene som vises er Girlhood (les vår analyse), Tomboy og Cannes-vinneren Portrett av en kvinne i flammer (lytt til vårt intervju med Sciamma om filmen). Profeten-regissør og Gullpalme-vinner Jacques Audiards nye film Paris: En kjærlighetshistorie («Les olympiades») vises også som en del av retrospektivet, ettersom den er skrevet av nettopp Sciamma, i samarbeid med Léa Mysius (Ava) og Audiard. Slik får den et forfriskende preg av å være et slags comeback for den snart 7o-årige auteuren; en sensuell og leken nåtidsskildring i romantisk svarthvitt, om forelskelse, identitetssøken og seksualitet blant et knippe unge voksne i et av Paris’ forsteder. (Sjekk ut vår podkast om filmen fra fjorårets Cannes-festival.)

Her finner du visningstidspunktene for Paris: En kjærlighetshistorie og Célina Sciammas filmer under Kosmorama.

*

Vortex (Gaspar Noé, 2021)

Da Gaspar Noé gjestet Norge og TIFF i 2019, hadde han smuglet med seg syretrippen Climax i bagasjen. Noés nye film, Vortex, er virkelig noe helt annet – en slags pendant til Hanekes Amour (2012), og definitivt ikke for enhver smak. Men vi i Montages var dypt imponerte over de markante stilgrepene, som redaktør Lars Ole Kristiansen skrev om i sin omtale fra fjorårets Cannes-festival:

«Etter å ha blitt rammet av en alvorlig hjerneblødning for halvannet år siden, kom fransk-argentinske Gaspar Noé enda tettere på døden enn han har vært i filmer som Irréversible (2002) og Enter the Void (2009). Lockdown-eksperimentet Vortex er en slags filmatisk karantene for en regissør forbundet med eksess. I Enter the Void fantaserte Gaspar Noé om hvordan sjelen forlater et menneske straks døden har gjort krav på legemet. Vortex er dedikert til «alle som mister hjernen før hjertet», og undersøker hvordan de kognitive funksjonene ebber ut mens kroppen ennå stabber rundt på jorden.

De to filmene utgjør et fascinerende søsken- og motsetningspar: Enter the Void er Noés teknisk mest avanserte konstruksjon, en syretripp til neonbelyste Tokyo som omslutter tilskueren på en mer livaktig måte enn Hollywoods mest påkostede 3D-blockbustere; til sammenligning er Vortex enkel og tilbakeholden, men like fullt virtuos i måten den anvender sitt «avgrensede område» og sin split screen-teknikk til å fremkalle klaustrofobi på linje med Noés forrige fullengder, Climax (2018).»

Her finner du visningstidspunktene for Vortex under Kosmorama.

*

Kulinarisk kino

Tradisjonen tro arrangerer Kosmorama kulinarisk kino i samarbeid med Credos mesterkokk Heidi Bjerkan, og i år står hennes nye restaurant Edoramen og japansk gastronomi i fokus – med en særlig vekt på ramen. Det blir blant annet disket opp til gjensyn med kultklassikeren Tampopo, som alene sørget for å gjøre mange vestlige tilskuere oppmerksomme på det som i dag er en moterett blant både gastronomer og lekfolk her hjemme. Slurp!

Her kan du oppleve kulinarisk kino under Kosmorama.

*

Årets utgave av Kosmorama varer fra og med mandag 7. til og med søndag 13. mars. Sjekk ut programmet i sin helhet på festivalens nettsider.