Det er scenene fulle av raseri jeg husker fra mitt første møte med De elendige – en tv-filmatisering fra 1978 regissert av Glenn Jordan. Brødstjelingen gjorde inntrykk. Denne sønderknuste, slitne og desperate skjeggete mannen som stjal et brød i regnet og ble straffet så nådeløst for det… Jeg var et barn og kunne ikke fatte det.
Ladj Lys samtidsportrett De elendige («Les Misérables», 2019) går i dialog med Victor Hugos berømte roman. Filmens setting er den parisiske forstaden Montfermeil, hvor deler av Hugos roman var satt, men dette er en moderne forstad bestående av endeløse blokker, der barn uttrykker seg med droner og Instagram, og der familier lever i fattigslige kår og et urolig flettverk av multikulturelle verdier, forpliktelser og problemer.
Plottmessig, strukturelt og rytmisk er filmen som en spenningsfilm å regne: En ung gutt stjeler en liten sirkusløve, og tre politimenn etterforsker saken. Det er viktig at løven kommer tilbake til sin eier – hvis ikke kan helvete bryte ut mellom forskjellige grupperinger i forstaden. De tre politimennene misbruker sin makt og kommer i klinsj med et mangefasettert nabolag. I sin kjerne føles filmen riktignok mer som et løvebrøl, et oppheta dramatisk portrett av et miljø og en tilstand preget av fattigdom, mistenksomhet og rasistisk diskriminering.
Noe av det mest slående ved filmen er den urolige følelsen av et levd miljø den skaper, og en tangibel og myldrende følelse av raseri og desperasjon. De elendige får frem et urolig mangfold av menneskeskjebner stablet sammen i en blokkaktig trykkoker, ikke minst den urolige dynamikken mellom individer og grupper, og viser kontinuerlig hvordan individet alltid er integrert i grupperinger med ulike interesser og holdninger. Dette kommer særlig frem i studien av polititrioen, der den ene – i likhet med oss seere – er nyankommet og reagerer på de andres røffe og ofte trakasserende væremåte.
Filmen er tett på ansikt og kropper i bevegelse, og de få gangene vi får overblikk er det kun i form av en ung gutts spionerende drone. Følelsen av rasende kropper fastklemt i krevende situasjoner, er nærmest overveldende. Svetten sildrer nedover ryggen. Når rollefigurer tar valg, er det noe som står på spill – fysisk og moralsk – og alltid noen som vil bli rasende. De elendige er glimrende i hvordan den viser at loven bare en én flik av et tykt og uoverskuelig maktspill, der individet alltid er presset (fysisk, sosialt og moralsk), integrert i parallelle sosiale miljøer, roller og forpliktelser.
Alt dette synliggjøres i den rastløse observasjonen av kroppspråk, kjefting, blikkutvekslinger og løping. Stilistisk har filmen en dramatisk bevegelighet, voldsomhet og aggressjon som gestalter den urolige energien mellom menneskene, en drivende følelse av frykt for hva de andre vil finne på og hvem de andre er. Ikke minst er dette merkbart i den rastløse kinematografien, som studerer ansikt i spent undring og aldri klarer å innfange situasjoner i et oversiktelig perspektiv. Dronebildene uttrykker drømmer og ikke oversikt.
De elendige er en intens og drivende film hvor en rådvill mistenksomhet rår. I denne fryktatmosfæren, der selv solen fremstår som et plagsomt uromoment, gjør de bittesmå øyeblikkene av gjensidig forståelse eller dialog, eller forsøk på å komme en annens virkelighet i møte – med blikk og med ord – stort inntrykk. Noen få ganger svekkes filmens kraft av klisjéfulle grep (fremstillingen av politimennenes familier er skjematisk og unødvendig), og fremstår som en slags konvensjonell bekymringsmelding, men i det store og hele er dette et imponerende løvebrøl fra et forsted i Paris, komponert med drivende rytme og brennende følsomhet.
I en briljant scene narres den nyankomne politimannen til å rådføre seg med en lokal mann som driver en kebabsjappe. Har du sett en løveunge?, spør politimannen. Mannen, som fremstår med en stoisk visdomsro, svarer etisk og ikke praktisk: En løve har ingenting i et bur å gjøre. Når løven i jungelen brøler mot himmelen, ber den for sitt offers velvilje. Idet politimannen setter seg inn i politibilen og de andre spør om hva han fikk vite, svarer han: Ingenting.