Film fra Sør 2013: At regissør Lucía Puenzos film er basert på hennes egen roman med samme navn, gjør meg nysgjerrig på om man i tilfellet Wakolda faktisk kan slå fast at «boka var bedre». Jeg har ikke lest romanen, som nå er ute på norsk, men mitt inntrykk er at det kun er ønsket om å la historien nå ut til flere som har resultert i en filmatisering. En historie som på papiret høres veldig fascinerende ut.

Vi møter en argentinsk familie som lever tett på den grusomme nazi-legen Josef Mengele, som oppholdt seg i Argentina på 1960-tallet under falskt navn. Familien er ikke klar over at de har å gjøre med historiens kanskje verste krigsforbryter, der den besatte Mengeles ideer om den rene rase personifiseres i familiens unge datter.

Familiens uvitenhet om det urovekkende vi som tilskuere er klar over, legger et godt grunnlag for en spennende behandling av historisk materiale. Familien er på reise gjennom Patagonia når de møter Mengele (Àlex Brendemühl), som introduserer seg selv som Helmut Gregor, og blir med dem til en by ved foten av Andesfjellene. Gregor (heretter Mengele) viser en spesielt stor interesse for den 12 år gamle datteren Lilith (Florencia Bado), som han mener er perfekt for en videreføring av gener for en fremtidig «ren rase». Det eneste som ikke er fullkomment ved datterens utseende er høyden; hun er lav for alderen, noe Mengele overtaler familien til å la ham forsøke å gjøre noe med.

Familiens forhold til den tyske legen kan ikke kalles et «vennskap». Mengele selv er innesluttet og holder mye for seg selv, og forholdet til den argentinske familien er preget av en høflig respekt. Men følelsen av underliggende uro som filmen kunne skapt gjennom denne spesielle relasjonen uteblir; i stedet er nesten alle scenene med familien og Mengele liv- og retningsløse. Det er ingen varme her, ei heller en trykkende kjølighet – bare en tam følelse som skyldes Puenzos generiske regi og underutviklede manus. Hun vil antakelig vise Mengele slik han fremsto i virkeligheten – nøktern og fattet – men både han og familieforeldrene er nesten totalt uttrykksløse, og på den måten blir vi ikke kjent med noen. Når faren Enzo (Diego Peretti) etter hvert får bange anelser om Mengele og går fysisk til angrep på ham, oppleves det som lite troverdig, som et narrativt element hamret inn i manus med store blokkbokstaver. Det samme gjelder den umotiverte julingen en gutt får på skolens toalett, når han og Lilith befinner seg der inne.

Denne volden, som for øvrig er temmelig klønete klippet, ser ut til å være fremprovosert av guttens vennskap med mobbeofferet Lilith. Også mobbingen av henne, som handler om at hun er den laveste i klassen, er et utrolig slurvete poeng i fortellingen. Skal Wakolda være en oppvekstskildring med Lilith i fokus eller en skildring av Mengele? Og dernest: av hans person eller hans Argentina-opphold? Skal filmen egentlig handle om den argentinske familien? Og hva med den uforløste kjærlighetshistorien det legges opp til med fotografen og undercover-etterforskeren Nora (Elena Roger) og en fyr ved navn Klaus (Guillermo Pfening)?

Mot slutten av filmen handler også mye om et nyfødt tvillingpar; Liliths nye søsken, som Mengele nærmest har forsøkt å avle frem gjennom sin definisjon av rett medisinering. Måten et såpass følsomt aspekt er kastet inn i fortellingen på helt mot slutten, oppleves som helt på grensen til spekulativt, fordi Puenzo tilsynelatende ikke har noen idé om hva hun holder på med.

http://www.youtube.com/watch?v=lqvMwl5AmOY

Ofte er det vanskelig å forstå nøyaktig hva som skjer i Wakolda. Det dveles ved scener som viser seg å ikke være av noen betydning, mens andre sekvenser der det skal foregå noe som likner et fortellemessig gjennombrudd, er så rotete klippet at man må gjette seg frem til hva som skjer. Skal man først være kritisk til håndverket er det også på sin plass å lure på hva som har skjedd i arbeidet med tidskoloritten. Det er ikke godt å se ut fra bildene i hvilket tidsrom Wakolda finner sted; av og til ser det ut som 1960-tallet, men den ser like ofte ut som noe som kunne utspilt seg i dag. De siste årene har det kommet enkelte filmer som kanskje har dratt 1960-talls-estetikken litt for langt, men en viss historiefølelse må man da kunne kreve.

Det er trist å se en film med et så rikt tematisk og spenningsmessig potensial, som forsøker å bruke litt av alt, men ikke lykkes ordentlig med noe. Wakolda er hverken spennende eller historisk interessant, og lider under gjennomgående dårlig regi.