Film fra sør 2017: Den argentinske regissøren Diego Lerman (f. 1976) deltar i hovedkonkurransen under årets Film fra sør med sin prisvinnende film A Sort of Family. Vi har snakket med filmskaperen i forkant av Oslo-besøket.
Diego Lerman etablerte et forhold til det norske kinopublikum allerede i 2003 med debuten Helt plutselig, som ble distribuert av Arthaus. Filmen er en frisk og ukonvensjonell skildring av seksualitet og identitet, og siden den gang har Lerman laget fire andre spillefilmer og gått fra å være et av de mest lovende talentene i argentinsk film, til å bli en av landets fremste fanebærere på internasjonale festivaler.
Med hyppige premierer i Cannes og en økende grad av alvor og sosial bevissthet i sine filmer har Diego Lerman posisjonert seg på den internasjonale filmscenen som en kronikør av viktige samfunnsspørsmål og gripende menneskeskjebner; en påfallende videreutvikling for Lerman fra den ungdommelige, henslengte energien i Helt plutselig.
I tilknytning til Lermans besøk i Oslo, viser Film fra sør i tillegg til A Sort of Family også Helt plutselig og mor/sønn-dramaet Refugiado (2014), i festivalens Director’s Special Portrait-seksjon, der Lerman også vil delta i en lengre samtale om sin filmografi. Helstøpte og mangefasetterte kvinneroller er å finne i alle disse tre filmene fra Lerman, og regissørens blikk for hvordan deres skjebner er formet av (og kan løsrives fra) det patriarkalske samfunnet i Argentina blir synlig gjennom filmenes subjektive perspektiver og manuskriptenes uglamorøse ærlighet.
I intervjuet nedenfor snakker vi med Lerman om hans filmografi, hans tematiske og narrative valg, samt den pågående bølgen av kvalitetsfilm fra Latin-Amerika.
*
Karsten Meinich: Vi skal se tre av dine filmer i Oslo under årets Film fra sør-festival: Helt plutselig (2002), Refugiado (2014) og A Sort of Family (2017), og felles for alle tre er det at de bruker reisen som en narrativ kraft, og emosjonell akse for rollefigurene. Kan du fortelle oss litt om betydningen av reisen som motiv, for deg og i dine filmer?
Diego Lerman: Ja, jeg tok i bruk reisen som fortellergrep i disse tre filmene for å sette karakterene mine i en uvant situasjon, hvor de må redefinere hvem de er og hva de ønsker. For meg er reisen et av de store motivene i både litteratur og film. Jeg har anvendt reisen litt forskjellig i de tre filmene: I Helt plutselig handler fortellingen først og fremst om forelskelse og seksualitet, og jeg ønsket å utforske hva kjærlighet er. Er det et eksakt øyeblikk man kan si at forelskelse oppstår, og skjer attraksjon og kjærlighet samtidig? Denne filmen har både en ytre og en indre reise.
I Refugiado er reisen en flukt. En liten gutt og hans mor er i bevegelse fordi moren har blitt misbrukt voldelig av guttens far, som leter etter dem. Jeg ønsket å fortelle om dette fra barnets perspektiv, fordi han ikke forstår hva som skjer, og fordi flukten fra faren er mer sammensatt for ham: Hvorfor kan vi ikke møte pappa? En dag skal han bli stor, og da er spørsmålet, blir han som sin far, eller vil han beskytte sin mor? Til slutt har vi A Sort of Family, som er en slags moralsk road movie. Jeg ønsket å skrive en dualitet i hovedpersonen; at hun er tvilsom og snill, gjennomsiktig og mørk, på samme tid. Hun ønsker å adoptere et barn, men vi utforsker henne som en anti-heltinne: hvor langt er hun villig til å gå? Samtidig gir fortellingen et bilde på klasseforskjellene i Argentina, og de moralske og etiske spørsmål knyttet til spørsmålet om illegal adopsjon.
KM: Jeg har stor sans for debutfilmen din, Helt plutselig, som gikk på kino i Norge i 2003. Kan du si litt om hva denne filmen betyr for deg nå, 15 år etter at du lagde den?
DL: Takk, det er hyggelig å høre – Helt plutselig er en film med en spesiell plass i hjertet mitt. Vi brukte tre år på å lage den, i svart-hvitt på Super16mm, og opptakene ble gjort da jeg hadde fri i helgene – uten penger. Men den har mange ideer, og jeg forsøkte virkelig å fange hva film var for meg. Jeg visste aldri om jeg kom til å bli ferdig, men en dag var den klar, og helt plutselig ble jeg en filmskaper.
KM: Din ferskeste film, A Sort of Family, takler et komplisert tema – illegal adopsjon– på en interessant måte, med fokuset like mye rettet mot det personlige som det politiske. Hvorfor valgte du deg dette temaet, og hvordan fant du historien?
DL: Det er min mest politiske film. Emnet dukket opp fordi en venn fortalte meg sin historie, om hvordan hun hadde adpotert et barn. Jeg tenkte umiddelbart at det kunne være utgangspunkt for en interessant film, men gjorde ikke noe med dette før flere år senere. Etter at jeg hadde fullført Refugiado, returnerte jeg til denne ideen, og tok for meg historien i A Sort of Family med samme konsept som Refugiado, men på en måte baklengs. Hvis Refugiado handler om oppløsningen av en familie, skildrer A Sort of Family oppbyggingen av en familie.
Jeg gjorde veldig mye research mens vi skrev manuset, og i disse undersøkelsene fant jeg flere moralske motsetninger som ble mer interessante for meg enn adopsjonen i seg selv. Det var først da jeg hadde disse elementene at jeg fant historien, og kunne lage filmen, som en moralsk thriller med en motsetningsfylt hovedperson.
KM: På årets Film fra sør vises det et stort antall filmer fra Latin-Amerika, og vi har de siste årene sett fremveksten av mange dynamiske filmmiljøer i land som Colombia, Venezuela og Chile, samt Argentina og Brasil. Hva er dine tanker om latinamerikansk film i 2017? Samarbeider dere på tvers av landegrensene?
DL: Ja, det er en stimulerende tid, med tanke på filmene som lages i Argentina og ellers i Latin-Amerika. Jeg samarbeider ofte med andre filmskapere, og er involvert som co-produsent i filmer fra land som Brasil, Uruguay og Colombia. Vi er definitivt inne i en spennende periode. Diversitet og sterke personlige stemmer er noe jeg definerer som et særtrekk i latinamerikansk film, og jeg forsøker å se så mye ny film fra kontinentet vårt som mulig.
Generasjonen jeg tilhører vokste opp med å lage film, og vi er alle i ferd med å modne som manusforfattere og regissører. For to år siden satt jeg i juryen under Havana Film Festival, der høydepunkter fra den internasjonale filmfestivalscenen blir vist, og det var bare latinamerikanske filmer i utvalget – og et veldig sterkt utvalg, som gjorde at jeg innså hvor mange enestående filmskapere vi har i regionen, og som er veldig inspirerende med tanke på fremtiden.
*
De tre filmene av Diego Lerman som vises i en Director’s Special Portrait-seksjon på årets Film fra sør-festival i Oslo (9.-19. november) finner dere billetter til her, blant dem er hans nyeste film A Sort of Family, som deltar i hovedkonkurransen.