Omtale

The Lighthouse er en farse av en skrekkfilm

Å være en fyrvokter er å være et spøkelse – du er usynlig for omverdenen, men lyser samtidig opp i mørket. Dette var min første tanke i møtet med The Lighthouse, en film som åpner gåtefullt.

En båt trer frem fra en tåkete horisont, og det hviler en atmosfære av mytologisk gåtefullhet, uro og terror over alt, på en måte som kan minne om skuta i Nosferatu (1922). Båten blir en umenneskelig maskin styrt av havgapet selv, eller av århundrenes strev.

To skjeggete, uflidde menn går i land, slitte der de står oppstilt i stillhet og ser mot oss – som i et portrettfotografi fra slutten av 1800-tallet. Filmen er skutt på 35mm, i smalt format (Fox Movietone), og preges av spøkelsesaktige tablåer og mystifiserende svarthvitt – et slukende mørke, kontrastert av skjærende lyskilder. I neste bilde skjønner vi at mennene stirrer mot båten som forlater dem, og her, isolert i et gammelt fyrtårn, skal de jobbe til svetten siler, drikke seg dritings og krangle så busta fyker.

Den første ytringen kommer fra Willem Dafoes rollefigur Wake, som slipper en fis. Her skal det være rom for enkel kroppslig komikk i det skrekkelig-mytologiske universet som tegnes opp. Sett i etterkant er fisen som slippes, og måten den bryter inn i det alvorstunge på, eksemplarisk for filmens tone, badet som den er i kroppslige lyster, gnål og fordervelse, og en farseaktig og publikumsfriende skrekkestetikk der psykiske lidelser er filtrert gjennom fisens grovkomiske duft.

Farse, påpeker ordboka, viser til «løssluppent intrigeskuespill med grovkomiske innslag og usannsynlige forviklinger,» og i overført betydning sikter det typisk til en «absurd situasjon som blir ufrivillig komisk.» Man finner noe av begge deler i The Lighthouse. Men egentlig er det farsens opphav i latinske facire – «å stoppe, fylle» – som passer best. Filmen er overfylt av en pastisjaktig ekspresjonisme, idémessig forstoppet (alt vi får er etablert i starten) og krampaktig «gal» i sin utstuderte, dystre iscenesettelse av fyrvokternes ensomme verden – merkbart i en konsekvent fantasiløs chiaroscuro, insisterende nærbilder av bablende dialogmonologer (lånt, blant annet, fra utrolige Moby Dick), skuespill i høygir (opptatt av å spille et skue), affektert ekstremitet og gnålende tettpakket musikk.

Lydsporet er åpenbart tungt inspirert av The Shining (1980), men snarere enn å antyde noe usynlig veileder den publikum inn i en etikettaktig galskap. Jeg opplevde The Lighthouse som et skadelidende lydspor akkompagnert av teatrale tablåer. Musikken, som er illevarslende og mystifiserende på en overstadig insisterende måte, kveler noe av skuespillernes uttrykksfullhet. Dafoe og Robert Pattinson (som spiller den andre mannen, Winslow) er begge pesende og ekspresjonistiske i stilen. Dafoe har en ekstrem tilstedeværelse – for noen intense blikk, for en gavlende munn og for noen uforglemmelige tenner! – mens Pattinson synes på en overivrig måte å ta sitt post-Twilight-prosjekt til et lidende-onanistisk klimaks.

Problemet synes riktignok ikke å være de virtuose skuespillerprestasjonene i seg selv, men filmens helhetlige tone, som fremstår opptatt av å være kul for kulhetens egen skyld, og gåtefull for å være gåtefull. Det føles, på mangel av bedre referanser, som om Denis Villeneuve (Prisoners, Arrival, Blade Runner), med sin utstuderte gåtefullhet, og Yorgos Lanthimos, med sin trygge besynderlighet, tenkte det var gøy å lage en The Shining-inspirert lysvokterfilm for horrorfans som godt kunne tenke seg å like disse stumfilmene fra den tyske ekspresjonismen, og som i teorien kan anerkjenne Béla Tarrs seigdystre verdener, men som når det kommer til stykket synes de blir fryktelig treige og kjedelige.

Når alt dette er sagt skal jeg medgi at The Lighthouse også har åpenbare kvaliteter – ikke minst evnen til å lokke frem kroppslig-psykologisk uhygge i en mytologisk åndsverden, og følelsen av at kroppsvæskene og tankespinnet tilhører menneskepinende århundrer, på en måte som av og til skaper en interessant dynamikk i det hierarkiske forholdet mellom Wake og Winslow, mester og slave. Filmen har også tilløp til inspirerte stemninger. Skrikene fra vannkanten, som både er intenst kroppslige og overvirkelige, er som fra et eldgammelt seksuelt mareritt.

Jeg har dessverre ikke sett Robert Eggers‘ forrige film, The Witch (2015), og jeg vil tro at dens tilhengere kan oppfatte The Lighthouse på måter jeg ikke klarer. Men for meg føles dette som etiketthorror, skøyeraktig skrekkelig og farsete.

Fyrvokterne var ikke spøkelser likevel, som starten bar lovnad om, men fuglemat.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 8 kommentarer

  1. Thomas H H sier:

    «Tilløp til inspirerte stemninger». Det tror jeg kan kalles en underdrivelse.

  2. Daniel Guanio sier:

    Som kritikk er denne teksten tålelig god, men som en anmeldelse eller «omtale» føler jeg at skribent tar avstand fra sine egne følelser? Jeg aner en filmopplevelse bak poengene her, «kul for kulhetens skyld» er en beskrivelse som vel strengt tatt dekker alle forsøk på arthouse-film (hvis man virkelig vil stilistiske anstrengelser til livs)? At noe er «farsete» er jo heller ikke en kritikk, men en generell beskrivelse – er det en god farse? Ps. Har ikke fått sett filmen enda, men likte særs godt The Witch. Ps. Ps. Fint poeng om spøkelser!

  3. Geir Friestad sier:

    Filmen er IKKE i Academy-format (1:1.37), den er i Fox Movietone-format (1:1.19).

  4. Endre Eidsaa Larsen sier:

    Takk for korreksjonen, Geir, det har blitt rettet opp i!

  5. Aksel Akselsen sier:

    Amen

    Eggers lager kjedelige, tomme filmer (så langt i hvert fall)

  6. Jon Christoffersen sier:

    Kul filmkritikk som går høyt på banen! Selv om jeg ikke er enig i vurderingen av filmen, synes jeg likevel teksten var original og god. Selve filmen derimot synes jeg faktisk var deilig! Å se galskapen spise seg inn i skallen på ensomme fyrvoktere mens sjøsprøyten står og vinden uler, ja det er slett ikke det verste! En bra film for en mørk vinterkveld!

  7. Anders Aandahl sier:

    Syns også den var god. De fleste punktene som får gjennomgå i teksten er de samme jeg syns var åpenbart var de beste kvalitene med filmen. Vi blir ikke akkurat overøst med filmer i slik stil, så jeg vil ikke nødvendigvis kalle den pastisjaktig, idemessig forstoppet og fantasiløs, selv om jeg godt kan skjønne hva det siktes til. Forøvrig hyggelig å se den bli belønnet for en oscarnominasjon for strålende fotoarbeid, som komposisjonsmessig satt som et skudd.

  8. William Resset sier:

    Selv om jeg er enig i flere av de argumentene og synspunktene som blir lagt frem her, synes jeg at The Lighthouse er en mesterlig gjennomført film. Det er først og fremst et godt stykke filmhåndverk. Alt fra måten dialogen er skrevet og fremført på til filmens cinematografi og produksjonsdesign. Det er vanskelig å ikke la seg forføre av de nære og detaljrike skildringene av tidsperioden og dette ensformige, men også interessante livet som fyrvokter.

    Filmen er på ingen måte original eller banebrytende i sitt stilistiske uttrykk, men det forsøker den heller ikke å være. De både auditive og visuelle referansene til blant annet The Shining og Nosferatu er åpenbare, men jeg vil ikke påstå at dette er distraherende eller ødeleggende på noen måte. Jeg synes Eggers evner å flette disse referansene inn i en ny kontekst, foruten å la det gå på bekostning av filmens fortelling eller egenart. Filmen står fortsatt støtt på egne ben. Det er en film som bevisst retter blikket bakover og åpenlyst stjeler fra både billedkunst og litterære verk, såvel som filmatiske verk.

    Jeg er forøvrig også veldig begeistret for Eggers første spillefilm The Witch; et religionskritisk periodedrama, som i likhet med The Lighthouse beveger seg i og rundt horror-landskapet. Eggers har åpenbart tatt med seg mange av de samme ingrediensene inn i The Lighthouse, men med en skarpere karakteristisk estetikk og en mer artistisk, leken og løssluppen tilnærming. Begge filmene sirkulerer rundt lignende problemstillinger — Skyldes våre problemer uforklarlige overnaturlige krefter eller skyldes det ene og alene menneskelig svikt? Er det noe større og mektigere enn oss som våker over oss eller er vi utelukkende vår egen lykkes (eller ulykkes) smed? The Lighthouse mangler kanskje den mer målrettede samfunnskritiske brodden som The Witch besitter, men man kan også tenke seg at det ligger mer mellom linjene og galskapen enn det som først treffer øyet.

    Det er klart at The Lighthouse blir noe mer enn det den i utgangspunktet behøver å være, ved å inkorporere disse surrealistiske elementene og mytologiske aspektene. Å flette inn mytologi og gamle tekster for å forsøke å tilføre et gitt verk en poetisk eller kunstnerisk tyngde er en risikosport. Med mindre det har en eller annen forløsende narrativ funksjon, virker det ofte mot sin hensikt og ender heller opp som selvdestruktive tematiske avsporinger. The Lighthouse opererer imidlertid et sted mellom psykologien og mytologien, foruten å konkludere for mye i den ene eller den andre retningen. Samtidig kan man også argumentere for at de mytologiske elementene underbygger filmens tematikk.

    Med filmens stilistiske dristighet i tankene kan man gjerne spørre seg hvorvidt filmen kun er en enkel stiløvelse eller om den besitter noe mer. I all sin selvrefleksive tvetydighet faller The Lighthouse utvilsomt under kategorien av filmer som åpner for en rekke ulike tolkninger og analytiske innfallsvinkler. Jeg synes det er interessant å se nærmere på hva filmen kan fortelle om mannsrollen og leser nærmest filmen som en studie i maskulinitet (og kanskje især det kjønnsforsker Raewyn Connell omtaler som hegemonisk maskulinitet).

    I filmen er målet til Pattinsons karakter rent teknisk å bli en dreven fyrvokter, men med denne arbeidstittelen følger også en rekke andre underforståtte kvaliteter og egenskaper, og det er i stor grad dette filmen tematiserer og sirkulerer rundt. Forventningen om et bestemt maskulinitetsideal, som ligger og ulmer etter generasjonene før oss. Filmens narrativ dreier seg i bunn og grunn om reisen mot et tradisjonelt mannsideal, som gjennom Dafoes karakter opptegnes som en stereotypisk konservativ og robust arbeidskar. For å nå dette idealet må Pattinson blant annet opplæres til å holde fokuset på sitt praktiske arbeid og undertrykke sentimentale følelser, med alkohol som sitt viktigste redskap. Når praten først løsner opp mellom de to karakterene er det hovedsaklig under alkoholpåvirket tilstand og dreier seg enten om praktisk arbeid, kvinnelige erobringer eller vold uten påfølgende emosjonelle reaksjoner. Nærmest som et forsøk på å flykte fra sitt indre følelsesliv eller som et utløp for undertrykte følelser tyr Pattinsons karakter til onani og vold. Galskapen som etterhvert spiser opp karakterene oppstår ikke bare fra deres isolerte tilværelse, men som et følge av en indre isolasjon.

    Innenfor denne tolkningsrammen kan fyrlyset i toppen av fyrtårnet tolkes som det ultimate mannsidealet eller den dominante mannsrollen som det kjempes om. Noe som utelukkende er forbeholdt den dominante mannen. Men hva er det egentlig denne karakteren sitter igjen med når han endelig har nådd toppen av tårnet og nærmet seg dette selvstendige barske maskulinitetsidealet? Som det groteske sluttbildet antyder, ligger han «oppspist» av de holdninger, tankesett og iboende mytologiske forestillinger som har blitt nedarvet fra generasjonene før oss, illustrert gjennom en flokk av måker, som vi tidligere i filmen har blitt fortalt besitter sjelene til tidligere sjømenn.

    Joda, jeg kan forstå at The Lighthouse kan oppfattes som en slags effektmettet Avengers-film for cinefile, men vi må da vel få ha det litt gøy vi også? Jeg synes ihvertfall dette var en ren cinematisk nytelse.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="https://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>