Å være en fyrvokter er å være et spøkelse – du er usynlig for omverdenen, men lyser samtidig opp i mørket. Dette var min første tanke i møtet med The Lighthouse, en film som åpner gåtefullt.
En båt trer frem fra en tåkete horisont, og det hviler en atmosfære av mytologisk gåtefullhet, uro og terror over alt, på en måte som kan minne om skuta i Nosferatu (1922). Båten blir en umenneskelig maskin styrt av havgapet selv, eller av århundrenes strev.
To skjeggete, uflidde menn går i land, slitte der de står oppstilt i stillhet og ser mot oss – som i et portrettfotografi fra slutten av 1800-tallet. Filmen er skutt på 35mm, i smalt format (Fox Movietone), og preges av spøkelsesaktige tablåer og mystifiserende svarthvitt – et slukende mørke, kontrastert av skjærende lyskilder. I neste bilde skjønner vi at mennene stirrer mot båten som forlater dem, og her, isolert i et gammelt fyrtårn, skal de jobbe til svetten siler, drikke seg dritings og krangle så busta fyker.
Den første ytringen kommer fra Willem Dafoes rollefigur Wake, som slipper en fis. Her skal det være rom for enkel kroppslig komikk i det skrekkelig-mytologiske universet som tegnes opp. Sett i etterkant er fisen som slippes, og måten den bryter inn i det alvorstunge på, eksemplarisk for filmens tone, badet som den er i kroppslige lyster, gnål og fordervelse, og en farseaktig og publikumsfriende skrekkestetikk der psykiske lidelser er filtrert gjennom fisens grovkomiske duft.
Farse, påpeker ordboka, viser til «løssluppent intrigeskuespill med grovkomiske innslag og usannsynlige forviklinger,» og i overført betydning sikter det typisk til en «absurd situasjon som blir ufrivillig komisk.» Man finner noe av begge deler i The Lighthouse. Men egentlig er det farsens opphav i latinske facire – «å stoppe, fylle» – som passer best. Filmen er overfylt av en pastisjaktig ekspresjonisme, idémessig forstoppet (alt vi får er etablert i starten) og krampaktig «gal» i sin utstuderte, dystre iscenesettelse av fyrvokternes ensomme verden – merkbart i en konsekvent fantasiløs chiaroscuro, insisterende nærbilder av bablende dialogmonologer (lånt, blant annet, fra utrolige Moby Dick), skuespill i høygir (opptatt av å spille et skue), affektert ekstremitet og gnålende tettpakket musikk.
Lydsporet er åpenbart tungt inspirert av The Shining (1980), men snarere enn å antyde noe usynlig veileder den publikum inn i en etikettaktig galskap. Jeg opplevde The Lighthouse som et skadelidende lydspor akkompagnert av teatrale tablåer. Musikken, som er illevarslende og mystifiserende på en overstadig insisterende måte, kveler noe av skuespillernes uttrykksfullhet. Dafoe og Robert Pattinson (som spiller den andre mannen, Winslow) er begge pesende og ekspresjonistiske i stilen. Dafoe har en ekstrem tilstedeværelse – for noen intense blikk, for en gavlende munn og for noen uforglemmelige tenner! – mens Pattinson synes på en overivrig måte å ta sitt post-Twilight-prosjekt til et lidende-onanistisk klimaks.
Problemet synes riktignok ikke å være de virtuose skuespillerprestasjonene i seg selv, men filmens helhetlige tone, som fremstår opptatt av å være kul for kulhetens egen skyld, og gåtefull for å være gåtefull. Det føles, på mangel av bedre referanser, som om Denis Villeneuve (Prisoners, Arrival, Blade Runner), med sin utstuderte gåtefullhet, og Yorgos Lanthimos, med sin trygge besynderlighet, tenkte det var gøy å lage en The Shining-inspirert lysvokterfilm for horrorfans som godt kunne tenke seg å like disse stumfilmene fra den tyske ekspresjonismen, og som i teorien kan anerkjenne Béla Tarrs seigdystre verdener, men som når det kommer til stykket synes de blir fryktelig treige og kjedelige.
Når alt dette er sagt skal jeg medgi at The Lighthouse også har åpenbare kvaliteter – ikke minst evnen til å lokke frem kroppslig-psykologisk uhygge i en mytologisk åndsverden, og følelsen av at kroppsvæskene og tankespinnet tilhører menneskepinende århundrer, på en måte som av og til skaper en interessant dynamikk i det hierarkiske forholdet mellom Wake og Winslow, mester og slave. Filmen har også tilløp til inspirerte stemninger. Skrikene fra vannkanten, som både er intenst kroppslige og overvirkelige, er som fra et eldgammelt seksuelt mareritt.
Jeg har dessverre ikke sett Robert Eggers‘ forrige film, The Witch (2015), og jeg vil tro at dens tilhengere kan oppfatte The Lighthouse på måter jeg ikke klarer. Men for meg føles dette som etiketthorror, skøyeraktig skrekkelig og farsete.
Fyrvokterne var ikke spøkelser likevel, som starten bar lovnad om, men fuglemat.