TIFF 2020

Vår guide til TIFF 2020: Fem filmer du bør se

Montages er offisiell mediepartner med Tromsø internasjonale filmfestival, og dekker årets utgave av festivalen med artikler, podkaster og intervjuer.

*

TIFF 2020: Den 30. utgaven av Tromsø internasjonale filmfestival (TIFF) går av stabelen neste uke, og som vanlig er Montages på plass for å dekke festivalen med artikler, podkaster og intervjuer. I denne saken presenterer vi en guide til fem filmer publikum bør se på årets festival.

Alle som hvert år befinner seg i Tromsø i midten av januar for å delta på filmfestivalen, vet godt at arrangementet gir yrende liv til de vintermørke gatene og kafeene i Nordens Paris, og at filmene fyller kinosalene med lys og farger som transporterer publikum ut i verden. TIFF er og blir en unik filmfestival i norsk sammenheng, der ivrige filmskapere og -elskere – til tross for minusgradene – deler opplevelser i den varme festivalatmosfæren.

Festivalen innehar en helt spesiell posisjon hos både den produserende norske filmbransjen og blant cineaster, som pakker de varmeste plaggene i skuffen og kaster seg ivrig over programmet. Byen holder godt rundt festivalen, og skaper en ukeslang folkefest preget av opphetede diskusjoner, god drikke og merkelige, vakre, rørende og irriterende filmer.

Jubileumsutgavens åpningsfilm er den kanadiske regissøren Zacharias Kunuks One Day in the Life of Noah Piugattuk. I pressemeldingen fra TIFF heter det: «Denne filmen, som er basert på en inuitjegers sanne historie fra 1961, har klare paralleller til et mørkt kapittel i vår egen historie. Vi får bli med på en dag i livet til inuitjegeren Noah (Apayata Kotierk) og hans møte med kanadiske myndigheters utsendte (Kim Bodnia), som har kommet for å be Noah om å flytte familiene til faste bosettinger og sende barna på skole. I dokudrama-stil og nærmest real-time, skildres et historisk viktig øyeblikk på fintfølende vis.»

«One Day in the Life of Noah Piugattuk» er årets åpningsfilm.

Etter debuten Atanarjuat: The Fast Runner i 2001 – den første spillefilmen noensinne som ble skrevet, regissert og spilt inn i sin helhet på Inuktitut-språket, som Kunuk vant Gullkameraet i Cannes for – har han vært den overlegent mest meritterte og produktive regissøren fra inuitfolket, som hører til både i Kanada, Alaska og på Grønland. One Day in the Life of Noah Piugattuk hadde opprinnelig premiere som en videoinstallasjon i den kanadiske paviljongen under fjorårets kunstbiennale i Venezia, og har også vært vist i gallerisammenheng andre steder.

Titler som ikke er nevnt nedenfor, men som vi varmt anbefaler, inkluderer blant annet Lulu Wangs finstemte Golden Globe-vinner The Farewell, The Witch-regissør Robert Eggers‘ Cannes-sensasjon The Lighthouse, Roman Polanskis medrivende Sølvløve-vinner J’accuse, den japanske animasjonsmesteren Makoto Shinkais Weathering With You, norske Tonje Hessen Scheis skremmende dokumentar om kunstig intelligens, iHuman, og tungt kritikerroste For Sama (som etter sigende er usedvanlig sterk kost).

Som vanlig bidrar Montages med et eget sideprogram bestående av norske titler Analysen-spalten har løftet frem som særlig gode eller interessante (fra 2019). I år er de utvalgte Barn, Disco, Håp og Psychobitch.

Her er fem potensielle høydepunkter fra programmet, som vi mener du bør få med deg.

*

Little Women (Greta Gerwig, 2019)

Det er få filmer vi gleder oss mer til i 2020 enn Greta Gerwigs andre arbeid som regissør. Etter å ha gjort seg bemerket som manusforfatter og skuespiller (blant annet med Frances Ha og Mistress America), opplevde hun et stort gjennombrudd bak kamera med sin fem ganger Oscar-nominerte debut Lady Bird (2017).

Little Women er den fjerde filmadaptasjonen av Louisa May Alcotts romanklassiker ved samme navn, og ifølge mange kritikere den fremste så langt. Gerwig har et unikt talent for å skildre unge mennesker i en brytningsfase, og igjen samarbeider hun med Saoirse Ronan og Timothy Chalamet, to av sin generasjons fremste skuespillere. Little Women har høstet mye anerkjennelse for sin visuelle utforming, og etter sigende var det ingen ringere enn Steven Spielberg som overbeviste Gerwig om viktigheten av å skyte på 35mm analog film for å skape bilder med tilstrekkelig fylde og tekstur. Med seg på laget har hun den eminente fotografen Yorick Le Saux, som tidligere har skapt magi for blant andre Claire Denis, Jim Jarmusch, Luca Guadagnino og Olivier Assayas.

Her er visningstidspunktene for Little Women under TIFF.

*

Matthias & Maxime (Xavier Dolan, 2019)

Xavier Dolan, som skrev debutfilmen I Killed My Mother (2009) i en alder av seksten år, er blitt historiens yngste Cannes-veteran. I Matthias & Maxime virker han mer personlig og sårbar enn noensinne, smertefullt til stede i sin egen historie. De virtuose iscenesettelsene bare tyter ut av ham, men den selvbevisste – og for noen påståelige – autoriteten glimrer med sitt fravær.

«Matthias et Maxime bærer Dolans særtrekk som en æresmedalje», skriver vår redaktør i sin rosende omtale. «Historien følger et sikksakkmønster, flyter ut i detaljer og digresjoner, drevet av rollefigurenes emosjonelle hurlumhei. Få, om noen, regissører er like gode på å la selve fortellingens organisering og filmspråket ta opp i seg motsetningsfulle tanker og tilstander. I det ene øyeblikket omsluttes vi av apati, i det neste av brusende eufori, vi kastes opp og vi faller ned, uten mulighet til å danne oss et klart bilde. En følelse av uflidd autentisitet, forkledd som stilistisk eksess, har alltid vært en kvalitet ved Dolans filmer. Matthias & Maxime føles flakkende og usikker på en poetisk måte – ute av stand til å sette seg ned og innta en form. Han er ennå på vei mot livet». (Matthias & Maxime får regulær kinopremiere 12. juni, via Another World Entertainment.)

Her er visningstidspunktene for Matthias & Maxime under TIFF.

*

Monos (Alejandro Landes, 2019)

Mye er allerede sagt om den Fluenes herre-lignende, colombianske kidnappingsfabelen Monos, selv om filmen fortsatt ikke har blitt vist noe særlig her til lands. Dette har dels å gjøre med at festivalbuzzen har holdt seg unormalt sterk, på tross av at Sundance- og Berlin-festivalene (hvor filmen ble vist først) fant sted så tidlig som i januar og februar i år, men dels også fordi Monos har en sterk distributør i USA (Neon), og det ambisiøse selskapet er allerede i gang med å synliggjøre Monoskvaliteter ut mot filmbransjefolk og resten av verdenspublikummet for øvrig – med en gnistrende trailer (se nedenfor), uttrykksfulle postere og komponist Mica Levis makeløse originalmusikk allerede ute på Spotify.

Uansett hvor attraktiv filmen ser ut, rent audiovisuelt og stemningsmessig, så er Monos først og fremst en uforglemmelig opplevelse fordi dens tragiske bakteppe oppleves så hardt på kroppen. Etter hvert som vi blir kjent med gruppen av barnesoldater som vokter et amerkansk gissel i den colombianske villmarken, utvikler vi også en sympati med disse fortapte ungene. Desto verre er det derfor å følge dem i den nedadgående spiralen filmen skildrer. Monos klarer å kombinere følsomhet i innhold med voldsomhet i form på en sjelden måte, og bør definitivt oppleves i en kinosal. (Monos får regulær norsk kinopremiere 21. februar, via Arthaus).

Her er visningstidspunktene for Monos under TIFF.

*

Parasitt (Bong Joon-ho, 2019)

Sørkoreanske Bong Joon-ho har imponert og overrasket publikum og kritikere i en årrekke, med filmer som Memories of Murder (2003), Snowpiercer (2013) og Okja (2017). Når han nå har laget en film i hjemlandet Sør-Korea for første gang siden Mother (2009), er det naturlig å møte den med store forventninger – men Parasitt («Gisaengchung») er umulig å forberede seg på. Filmen mottok høyst fortjent Gullpalmen i Cannes, og fikk våre utsendte der til å sveve av lykke.

Vi diskuterer filmens visualitet, fortellerstil og tematikk i denne timeslange, men spoilerfrie podkasten. (Parasitt får regulær kinopremiere 31. januar, via Arthaus.)

Her er visningstidspunktene for Parasitt under TIFF.

*

@TIFFMartha Presents

Til slutt ønsker vi å løfte frem avtroppende festivaldirektør og Tromsø-legende Martha Ottes egen seksjon. Her får man blant annet mulighet til å se Parasitt-regissør Bong Joon-hos kritikerroste debutfilm, Barking Dogs Never Bite, som sjelden er blitt vist i Norge, og som til vanlig kun er tilgjengelig på en sone 1-DVD. (Filmen ble opprinnelig presentert på TIFF i 2001.)

Fra «@TIFFMartha Presents» vil vi også fremheve tyske Maren Ades (Toni Erdmann) ekstraordinært kloke, kleine og morsomme debutfilm, Skogen for bare trær («Der Wald for lauter Bäumen»/«The Forest for the Trees»), som i likhet med sørkoreanske Barking Dogs Never Bite ellers bare er mulig å oppdrive på spesialimportert video. Her møter vi den nyutdannede lærerinnen Melanie, som på sin nye arbeidsplass ønsker å berike elever og kolleger med idealisme og nytenkning, men møter en vegg av motstand – ikke minst sosialt, etter hvert som hun erfarer at ingen ser ut til å tåle oppsynet og vesenet hennes. Dette leder henne inn i en eksistensiell krise man som tilskuer får oppriktig vondt av – samtidig som latteren melder seg. Jo mer desperat hun blir etter å skape kontakt og få aksept, dess mindre lykkes hun i hverdagens sosiale spill.

Her finner du programmet @TIFFMartha Presents.

*

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 1 kommentar

  1. Flott liste! Kan skrive under på Dolan og Landes, og ser frem til Little Women. Hadde planlagt en dagstur fra Bergen til Tromsø for Mariken Halles nye film, men dessverre ble det ikke mulig med semesterstart og jobben. Satser på at den ikke er alt for langt unna en nasjonal visning, slik som Dag Johan Haugeruds TIFF-film ser ut til å ta runden på Cinematekene i februar!

    Gleder meg til festivaldekningen fra dere!

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="https://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>