Topplister

Topp 5: Italiensk horror

*

Når vi snakker om italiensk filmhistorie, er det naturlig å henvise til neorealismen og modernister som Antonioni og Fellini. Den popkulturelle innflytelsen fra de mange horror-filmene landet produserte i 60-, 70- og 80-årene bør imidlertid ikke undervurderes.

Akkurat nå ser vi at skrekk på kino trer inn i en ny gullalder. De siste årene har filmer som It Follows (2014), Raw (2016) og Don’t Breathe (2016) begeistret både kritikere og sjangerentusiaster, og i skrivende stund gjør Joachim Trier stor suksess med Thelma – en film som elegant beveger seg inn i og ut av det uransakelige horrorlandskapet.

Felles for mange av disse nykomlingene, er en tydelig forbindelse til italiensk horror. Verkene til Dario Argento, Mario Bava og Sergio Martino fremstår ofte som rene stiløvelser, omhyggelig utformede kult- og fetisjobjekter – mer billedkunst og fashion enn tradisjonell filmfortelling. Det audiovisuelle er i sylskarpt fokus.

Italienerne beskjeftiget seg med alt fra zombier til kannibaler, hekser og vampyrer, men giallo er blitt stående som “bevegelsens” idiosynkratiske subsjanger. Filmenes dramaturgi ligner gjerne klassiske thrillere, men hyppige innslag av grotesk vold og detaljert slashing skyver dem over i skrekk-segmentet. Selve navnet stammer fra italiensk kiosk- og kriminallitteratur, som kjennetegnes av gule bokrygger.

Det skulle ikke stå på produktiviteten blant italienske horror-regissører, så det er vanskelig å orientere seg i mylderet av navn og titler – det ble laget mye rart, kun for ytterst spesielt interesserte, og kvaliteten var mildt sagt varierende.

Nedenfor løfter vi frem fem praktverker, som på hver sin måte kan fungere som introduksjon til en for mange uoppdaget tarm i europeisk filmhistorie.

*

5: Una lucertola con la pelle di donna (Lucio Fulci, 1971)

Lucio Fulci er berømt for elleville og makabre fantasier som Zombie Flesh-Eaters (1979) og The Beyond (1981), men kunne også holde seg i skinnet – bokstavelig talt. Una lucertola con la pelle di donna («A Lizard in a Woman’s Skin») er giallo for gourmeter. Settingen fanger tidsånden med lett karikerte strøk, og kan i så måte minne om Antonionis Blow-Up (1966); fortellingen er dessuten like mystisk som sistnevnte, umulig å «pakke ut» før helt til slutt. Når løsningen rundt siste sving oppleves like overraskende som logisk, er det fordi Fulci på særdeles elegant vis har ledet oss langs en möbius-løkke, uten noen egentlig begynnelse eller slutt.

Estetisk er Una lucertola con la pelle di donna mørkere og mindre fargerik enn mer typiske gialli, og en markant bruk av zoom og rask klipping gjør at filmspråket liksom er til stede i hovedpersonens ustabile indre. (De moteblad-aktige, lesbiske elskovsscenene, alltid mot en helt sort bakgrunn, kan for øvrig minne om tittelfigurens våte drømmer i Joachim Triers Thelma.)

*

4: Phenomena (Dario Argento, 1985)

For noen vil nok Phenomena oppleves som en guilty pleasure, og undertegnede er åpen for at det er hårreisende å plassere filmen foran mer finsmurte Argento-verker som Profondo rosso (1975) og Tenebre (1982). Samtidig er det når han tipper over i det psykedeliske, nærmest ikke-narrative, at Argento forløser seg selv som bildeskaper, og er det noe Phenomena er rik på, er det slående motiver og skrudde ideer.

Lengre passasjer hindrer fremdriften, eller er så overdrevet stiliserte – denne gangen parfymert av det pastellfargede åttitallet, en slags modernisering av det mer tidløst barokke i Suspiria og Inferno (1980) – at de grenser til det komiske. Oscar-vinneren Jennifer Connelly får ikke akkurat vist hva hun er god for som skuespiller her, men ansiktet og blikket hennes har en tilstedeværelse som får kameraet til å lyse. Ujevnheter og en i overkant raus spilletid til tross: Phenomena er ikke et sekund døll eller kjedelig. Dette er Argentos cinéma du look, komplett med Giorgio Armanis aller kuleste garderobe (se opp for collegegensernes collegegenser). Den overdådige Opera (1987) er en annen storfavoritt hos undertegnede, og kan omsider nytes på Blu-ray i luksuriøs tysk utgave. (Vi fortsetter med Trier-referanser: Epilepsi-undersøkelsene i Thelma peker til et av de mest kjente bildene fra Phenomena, og en uforglemmelig scene fra Opera med ingrediensene pistol, kvinne og nøkkelhull kan skimtes i Louder Than Bombs.)

*

3: Lo strano vizio della Signora Wardh (Sergio Martino, 1971)

Dessverre er det den underholdende, men litt ordinære Torso (1973) som er blitt Sergio Martinos mest kjente film. Samarbeidene han gjorde med med giallo-ikonet Edwige Fenech er langt mer ambisiøse og iøynefallende; Lo strano vizio della Signora Wardh («The Strange Vice of Mrs. Wardh») er så visuelt detaljorientert at historien nærmest blir uvesentlig. Når det er sagt er selve intrigen også interessant, og de krappe vendingene underveis gjør filmen akkurat så berg- og dalbane-aktig som en god giallo skal være.

Få har boltret seg like hemningsløst i sjangerens ikonografi – en kan få inntrykk av at Martino, som utrolig nok kun hadde laget én spillefilm før denne, hadde som målsetting å overgå Argentos banebrytende Fuglen med krystallfjærene (1970) og lage den definitive giallo. Når Lo strano vizio della Signora Wardh lykkes så godt med å suge oss til seg, skyldes det naturligvis iscenesettelsen og det suggererende kameraarbeidet, men også Nora Orlandis vidunderlige originalmusikk – for de fleste kjent fra Quentin Tarantinos Kill Bill: Vol. 2 (2004).

*

2: 6 donne per l’assassino (Mario Bava, 1964)

I filmhistoriebøkene kan du lese at Mario Bava igangsatte giallo-bølgen med Hitchcock-inspirerte La ragazza che sapeva troppo («The Girl Who Knew Too Much», 1963). Denne atmosfæriske, men nokså konvensjonelle thrilleren har imidlertid bare en kvart av grunnoppskriften i seg; det flamboyante, fargesterke uttrykket som har gjort subsjangeren så spesiell oppstod først med 6 donne per l’assassino («Blood and Black Lace») året etter, der en hanske- og maskekledd morder flerrer opp modellene tilknyttet et overdådig motehus.

Om stilen egentlig er Bavas «innovasjon» er omdiskutert, særlig fordi han trolig så og lot seg påvirke av Arne Mattsons Mannekäng i rött (1958), med påfallende likheter både hva gjelder historie og iscenesettelse. Mattsons film er en glitrende rubin for giallo-kjennere, nesten like stilsikker som 6 donne per l’assassino, men uten Bavas morbide oppfinnsomhet. De bestialske drapene og angstfylte situasjonene i sistnevnte har vist seg å være en utømmelig kilde til inspirasjon: Ingen Suspiria uten 6 donne per l’assassino!

*

1: Suspiria (Dario Argento, 1977)

Selve kronjuvelen i skattekisten er stadig vekk Dario Argentos tutti frutti-horror Suspiria, en psykedelisk dans langs sirlig dekorerte vegger og ganger, i et barokt skolebygg reist bare noen meter over en flammende helvetesild. Det neste værelset er alltid mer overveldende og truende enn det forrige; langstrakt og kvelende, eller gapende stort. Det er som om selve bygningen når som helst kan glefse i seg hovedpersonen (Jessica Harper) med åpen munn, til tonene av Goblins messende progrock. Den merkelige dubbingen, malespann-blodet og de luftige skuespillerprestasjonene – fellesnevnere for italiensk horror generelt – er liksom en del av pakka.

At Suspiria stadig inspirerer så mange sier noe om filmens tidløse appell. I Thelma hører vi Argentos hvisken på de store åpne plassene og ikke minst i svømmehallen; i Raw (2016) er det vanskelig å ikke tenke på Harpers nølende trinn når Justine (Garance Marillier) vandrer hvileløst rundt i universitetsbygget, ofte lyssatt med skrikende farger.

*

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 4 kommentarer

  1. Even Benestad sier:

    Det er egentlig litt lite med en topp 5 italienske horrorfilmer siden det ble laget mange gode. Særlig på 60 – 70tallet. En som hører med på topp fem er Mario Bavas, The Mask of Satan. Den står fremdeles i dag blodstøtt som et gotisk mesterverk, og en film som helt klart skapte en rekke bastarder. Blant annet Castle of Blood med norske Margrethe Robsahm. Jeg vil også trekke frem Lucio Fulcis, Don’t Torture a Duckling som på alle måter er en langt mer solid grøsser enn Lucertola.

  2. Johnas Berg sier:

    Først av alt vil jeg si at det er artig at montages kaster lys over italiensk horror, som antageligvis ikke alle filmentusiaster har like god kjennskap til.

    Må si meg enig med Even, hadde vært gøy med en lengre liste slik at man fikk løftet fram filmer fra flere filmskapere (og ikke bare filmene til Bava Senior, Argent og Fulci).

    Gøy å se at The Strange Vice of Mrs. Wardh blir trukket fram. Det er absolutt Martino sin beste (etter mitt syn).

    Lars Ole skriver forsåvidt at det kan virke ” hårreisende” å trekke frem Phenomena foran eksempelvis Profondo Rosso. På tross at jeg også har Phenomena som en av mine favoritter, så skulle jeg nok ønske at de to filmene hadde byttet plass.

    Når det kommer til Fulci må jeg si at i min bok er gialli filmene hans sterkere enn zombie-filmene. Jeg ser at Even trekker frem Duckling og i artikkelen så er Lizard den filmen som har fått listeplass. Hva tenker dere om The psychic (1977)? Synes nok den er hakket hvassere en begge, men gøy at det tilsynelatende er uenighet mellom oss.

    For de som eventuelt skulle ønske å dykke dypere inn i Italiensk Horror, spesielt Giallo så slenger jeg med noen andre av mine favoritter som jeg er verdt en kikk:

    * La corta notte delle bambole di vetro (1971), Aldo Lado
    * Cosa avete fatto a Solange? (1972), Massimo Dallamano
    * La casa dalle finestre che ridono (1976), Pupi Avati
    * Deliria og Dellamorte Dellamore (1987 og 1994), Michele Soavi
    * La dama rossa uccide sette volte (1972), Emilio Miraglia
    * Operazione paura (1966), Mario Bava (Forsåvidt en gotsik film og ikke en giallo. Artig å se for Twin Peaks fans mtp The Black Lodge scenen)

    Kunne nok her også trukket fram både filmer fra diverse undersjangere som kanibal, zombie og alien filmer men synes at giallo filmene holder et høyere nivå når det gjelder kvalitet.

    • Av Aldo Lado har jeg kun sett «Night Train Murders», som Even anbefalte meg for noen år siden. Eier «La corta notte delle bambole di vetro» på Blu-ray, men den har blitt liggende. Skal få gjort noe med den saken asap! «Night Train Murders» var ikke stort mer enn en godkjent variasjon over «Jomfrukilden»/«The Last House on the Left», men med en trykkende «Funny Games»-lignende uhygge i den første halvdel og én virkelig uforglemmelig jævelig scene. Sistnevnte skaper for øvrig en ekkel kobling til den storartede «Cosa avete fatto a Solange?», som du også nevner.

    • Aleksander U. Serigstad sier:

      Av Aldo Lado må jeg også på det varmeste anbefale “Chi l’ha vista morire?” aka. “Who Saw Her Die?”. Sørgmodig, stemningsfull og kald giallo med George Lazenby i hovedrollen, og et iskaldt Morricone soundtrack drevet av barnekor. Pleide å se den hver november i flere år. Kanskje jeg skal gjenoppta tradisjonen i år?

      Jeg liker “The Psychic” veldig veldig godt, men synes ikke den slår “Don’t Torture A Duckling”.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>