De færreste filmanmeldere er i utgangspunktet spesielt begeistret for praksisen med å tildele filmer tallkarakterer i form av terningkast, stjerner eller lignende, men samtidig er dette noe de fleste som er villige til å utføre denne typen arbeid greier å innfinne seg med. Innimellom støter man imidlertid på filmer hvor det å sette karakter fremstår som så mye av en famling i blinde at det blir fullstendig meningsløst.

For undertegnede var Daniel Fahres Marcus & Martinus – Sammen om drømmen – som jeg anmeldte til terningkast fire i Dagbladet – et slikt tilfelle, ettersom den 1) er en film som henvender seg til en veldig spesifikk målgruppe som jeg ikke er en del av, og heller ikke kan bli en del av, 2) handler om artister som har en såpass stor og trofast tilhengerskare at det er likegyldig for besøkstallene hva slags terningkast den får, og 3) ikke har noen ambisjoner om å være en god film.

Det finnes nok å skrive om i Sammen om drømmen, men dette er stoff som først og fremst vil interessere dem som ikke er interessert i å se filmen – og som vil gå over hodet på filmens intenderte målgruppe – og dermed er det langt på vei forståelig at kritikerstanden avfeide den som mer eller mindre kompetent kommersialisme, og gikk videre til mer takknemlig materie.

I denne aksepten av at ikke alle filmer henvender seg til alle publikummere, og at et (tilsynelatende) voksende antall av filmene som går på kino krever et såpass betydelig nivå av forhåndskunnskaper eller forhåndsfølelser at de vanskelig kan gi mening for et allmennpublikum, ligger imidlertid en presserende problemstilling: For hva sier det egentlig om filmens plass i kulturen at den stadig oftere er å anse som et spin off-produkt av franchiser fra andre medier? Og innebærer ikke filmanmeldernes nonchalante sikkert-fint-for-fansen en akselerering av denne utviklingen?

Marcus & Martinus – Sammen om drømmen er en dokumentar om de eneggede tvillingene Marcus og Martinus Gunnarsen (f. 2002), som siden de vant MGPjr i 2012 har jobbet målbevisst og metodisk for å legge Norge for sine føtter. Tidligere i år ble dette arbeidet belønnet med prisen for Årets spellemann under Spellemannsprisen, og ifølge distributøren er filmen «et nært og usminket portrett av Marcus og Martinus hvor vi får ta del i de avgjørende øyeblikkene i guttenes reise mot stjernene».

Dette utsagnet er reinspikka løgn, og på alle måter symptomatisk for hvordan maskineriet rundt duoen kommuniserer. I den grad Sammen om drømmen handler om noe mer enn å tjene penger på å ekspandere pengemaskinen Marcus & Martinus – og hvis den gjør det er det utilsiktet fra filmskapernes side – er det som en film om mediefortellinger og de standardiserte måtene disse i dag formidles på. For både filmens regissør, Daniel Fahre, og apparatet rundt Marcus & Martinus – under ledelse av guttenes far Kjell-Erik Gunnarsen og manager John F. Leiulfsrud – jobber nemlig hardt for å dytte de to tenåringsguttene inn i sine respektive fortellingsskjemaer.

Fahre lager en klassisk idolfilm, og benytter seg bare de delene av virkeligheten han trenger for å fortelle historien han og manusforfatter Linn-Jeanethe Kyed har konstruert. Det interessante er at den virkeligheten filmen henter sitt råmateriale fra allerede er såpass nennsomt redigert og innøvd av Leiulfsrud og Gunnarsen d.e., at det er forsvinnende lite av det vi får se på lerretet som ikke på en eller annen måte er iscenesatt. Og når Fahre innimellom fanger en spontan reaksjon fra guttene eller deres fans, bidrar det til å bygge opp under duoens sjarm snarere enn å undergrave noen av de overlappende narrativene.

Denne villigheten til å spille roller og iscenesette sitt eget liv er i høyeste grad betegnende for vår tid, og selv om det tidlig blir åpenbart at det er Kjell-Erik som er drivkraften bak Marcus og Martinus’ karriere, får man ikke på noe tidspunkt følelsen av at han presser sønnene til å gjøre noe de ikke vil – eller i alle fall som de ikke vil være takknemlige for å ha blitt presset til å gjøre senere i livet. Fra første øyeblikk forkaster Sammen om drømmen ideen om en objektiv virkelighet – som den i utgangspunktet, som dokumentar, plikter å projisere på lerretet. Virkeligheten her er ganske enkelt det den som formidler den kan slippe unna med å si at den er.

Ikke sånn å forstå at Fahre har noen ambisjoner om å tematisere dette aspektet ved verken Marcus & Martinus’ karriere eller sin egen film. Sammen om drømmen er interessant som symptom og tidsdokument, men selve filmskapingen er banal, konvensjonell og ytterst  forglemmelig. Filmen åpner med arkivopptak av hovedpersonene som spedbarn, hvilket sparker i gang en kavalkade av sjarmerende barndomsopptak som umiddelbart vinner publikum over på subjektenes side. Dette er et av musikkdokumentarens mest pålitelige standardgrep, og etter hvert som opptakene strømmer på, blir vi minnet på at vi har å gjøre med mennesker som har blitt filmet hele livet, og som dermed har vent seg til å tilpasse seg kameraets krav fra svært ung alder.

Dette inntrykket forsterkes når en av guttene via voiceover forteller at familien pleier å dra på ferie til Thailand, og at det var der de ble oppdaget av musiker og multikunstner Nissa Nyberget, som oppfordret dem til å stille opp i Melodi Grand Prix Jr. Det gjorde de, og når opptakene av seieren i 2012 flimrer over skjermen forteller voiceoveren at de to der og da sverget på at de skulle stå sammen på scenen i Oslo Spektrum igjen. Det er ingenting ved denne erklæringen som virker rimelig, men ettersom filmen på dette tidspunktet har rukket å gjøre det klart at den har et utpreget utilitaristisk forhold til sannhet og fakta, aksepterer man den for det den er – altså et strukturerende grep som gir filmen en lettfattelig rammefortelling og et slags narrativt momentum.

Manager Jon har nemlig bestemt at guttene skal spille konsert i Spektrum helt på egenhånd, og selv om det fra første sekund er åpenbart at de ikke vil ha noen problemer med å selge de 7500 billettene, gjør Fahre & Co. sitt ypperste for å konstruere en usikkerhet og spenning som subjektene bare er altfor villige til å bygge opp under. I disse delene av filmen krysser fortellerspråket over i et reality-TV-terreng, hvor dårlig skuespill blandes med scener lappet sammen av voiceover, musikk og bilder som i utgangspunktet er totalt urelatert til situasjonene de ender opp med å illustrere.

Når dette premisset vel er lansert glir filmen over i en mer tradisjonell TV-reportasje-modus, hvor vi følger guttene hjemme, backstage og i studio. Her ligger fokuset på lekser, lekeslåssing, practical jokes og den uunngåelige understrekingen av at selv om Marcus og Martinus reiser land og strand rundt for å holde konserter for hysteriske fans, så er de når alt kommer til alt bare vanlige gutter.

Brødrene er både videogene og sjarmerende, faren er åpenbart fryktelig glad i sønnene sine, og hver gang lillesøster Emma dukker opp på lerretet er hun filmens udiskutable midtpunkt. Men uansett hvor sympatisk familien Gunnarsen framstår, får man aldri følelsen av å bli kjent med en ekte familie. Snarere oppleves det som å se en skjematisk fremstilling av suksess og berømmelse, hvor utvalgte bruddstykker av familiens liv brukes for å illustrere et knippe nøkkelpoenger i en skjematisk historie som er skrevet på forhånd – uten hensyn til at bildet som dannes ikke nødvendigvis bærer noen større likhet med virkeligheten. (Moren Gerd Anne figurerer kun i bakgrunnen, og har ingen replikker.)

Å snakke om “virkeligheten” på denne måten er imidlertid problematisk, ettersom Marcus og Martinus så å si alltid er “på” når de er på scenen og foran kamera. Både i Fahres film og i Team Marcus & Martinus’ arbeid er virkelighet noe som skapes, ikke noe som er. I et sjeldent øyeblikk hvor denne selviscenesettelsen anerkjennes eksplisitt, sier en av brødrene til faren: «men det gjør vi automatisk – å smile på scenen». Denne replikken vitner om at det å opptre har blitt en reflekshandling for guttene, noe som sitter i muskelminnet og skrur seg på av seg selv snarere enn å være et uttrykk for følelser eller sinnsstemninger. I for- og etterkant av sceneopptredener og intervjuer ser vi gjentatte ganger at faren oppfordrer de to til å smile, være energiske og dele på oppmerksomheten, men dette er små justeringer av en indoktrinering som er fullført lenge før filmen starter.

Dersom filmen virkelig var et “usminket portrett” av Marcus & Martinus, ville Fahre viet mer tid til å problematisere dette aspektet ved deres suksess, men det er den ikke og det gjør han ikke. Man kan også spørre seg hva Fahre hadde funnet dersom han prøvd å trenge gjennom familien Gunnarsens toppidrettsoptimisme og slagordspregede godtkjøpsfilosofi – spørsmålet er om det i det hele tatt ville være mulig å få disse menneskene til å opptre på en måte som ville tilfredsstille gammelmodige oppfatninger om “naturlig” og ukunstlet oppførsel. Som en av guttene uttrykker det når vi ser bilder av de to trene fotball – en sport de åpenbart har talent for, men som har blitt valgt bort til fordel for musikken – «nå er det liksom sangen vi går for. Det er dét som er drømmen nå». Uttalelsen er blottet for tvil, sarkasme og bitterhet. Den er ganske enkelt en konstatering av fakta. Det er sangen som er drømmen nå.

Etter å ha sett filmen på pressevisning, bestemte jeg meg i anledning denne analyseteksten for å overvære en ordinær kinovisning av Sammen om drømmen i selskap av den eneste åtteåringen i vennekretsen min. 14.00-visningen på Saga Kino den siste lørdagen i januar var så å si full, men det å se filmen sammen et tresifret antall barn innebar på ingen måte den aha-opplevelsen jeg hadde forestilt meg. Åtteåringen jeg hadde med meg var blant en liten håndfull som sang med på sangene, og generelt var publikum preget av en stille, storøyd fascinasjon som ikke formidlet stort mer enn at barn flest ikke har noe bevisst forhold til forskjellen på dokumentar og fiksjon. Hvorvidt dette innebar at de forstod filmen bedre enn den voksne delen av publikum skal forbli usagt.

Da visningen var ferdig erklærte åtteåringen at det var den beste filmen han hadde sett – eller i alle fall den beste siden Dyrene i Hakkebakkeskogen (2016) noen uker tidligere – selv om han til slutt måtte medgi at også han synes partiet mot slutten av filmen, der brødrene var irriterte på hverandre og slet med å samarbeide, var kjedelig. Denne kanskje aller mest uelegante delen av Sammen om drømmen er også en av dens mest bemerkelsesverdige: Fram til dette punktet har forholdet mellom Marcus og Martinus – og mellom brødrene og faren – vært nærmest mistenkelig harmonisk, og både narrative konvensjoner og publikums erfaringer tilsier at det på et eller annet tidspunkt må oppstå en konflikt.

Problemene oppstår i forkant av en konsert i Tromsø, hvor ingenting sitter som det skal, og hvor konserten blir deretter. Samarbeidsproblemene preger også guttenes forhold til faren, og fortsetter gjennom minst ett ytterligere stopp på turneen, men på grunn av måtene scenene er klippet sammen på blir det aldri klart hvor lenge de varer eller hvor dypt konflikten stikker. Fahre og klipper Svein Olav Sandem blåser nemlig opp det som mest av alt fortoner seg som et knippe dårlige dager til filmens dramatiske høydepunkt, som først forløses når Marcus og Martinus – i opptak som åpenbart er gjort lang tid senere – samles i tankefull stillhet foran kamera, før en montasje av lykkelige arkivopptak fra barndommen skyller over lerretet og vasker vekk problemene.

Denne grunnleggende mangelen på forankring i en virkelighet hinsides kameraene er et av Sammen om drømmens definerende trekk. Det er en film som stoler på at publikum skjønner hva den mener og vet hvor den vil selv når dette strengt tatt ikke lar seg utlede av informasjonen den presenterer, og selv om den klassifiseres som en dokumentar, er det en film som er laget for å konstruere snarere enn å dokumentere, og tilsløre snarere enn avsløre. Fremfor alt er det en film som er laget for å tjene penger på det unge publikummets tøylesløse begeistring for Marcus & Martinus, og som bruker denne anledningen til å sementere den offisielle opprinnelsesmyten om hovedpersonene.

Men også som markedsføringsprodukt er Sammen om drømmen en besynderlig affære – ikke minst i den forstand at det tar bortimot en time før Fahre i det hele tatt forsøker å differensiere mellom de to hovedpersonene. Fram til da er de to ganske enkelt ‘Marcus & Martinus’ – en enhet som konsekvent uttaler seg som “vi” (det blir aldri klart hvem som snakker på voiceoveren), og som altså først får separate personligheter når det kommer rusk i maskineriet, før de raskt smelter sammen igjen når harmonien er gjenopprettet (heller ikke dette later til å være et bevisst grep fra filmskapernes side). Som dokumentarfilm betraktet er det så mye som skurrer i Sammen om drømmen at man etter kort tid blir nødt til å enten justere forventningene, og se den som en blanding av en musikkvideo og en reklamefilm, eller reise seg og gå.

Dersom man makter å innta et slikt perspektiv – hvilket altså innebærer å se bort fra de aller fleste etablerte kvalitetskriterier for dokumentarsjangeren – er den en sjarmerende film. De to hovedpersonene er i besittelse av en naturlig tilstedeværelse foran kamera (om ikke nødvendigvis på scenen) som er de færreste forunt, og som gjør at de er interessante å se på nærmest uavhengig av hva de foretar seg. Fahre presenterer også et knippe bilder og øyeblikk som synes å fange noe essensielt om tiden vi lever i, uten at han selv later til å være bevisst hva eller hvorfor. Det beste av disse er klippet der Kjell-Erik står med blanke øyne backstage på VG-Lista-showet på Rådhusplassen og bruker mobiltelefonen sin til å filme av en TV som viser sønnenes opptreden – altså med ikke én, men to skjermer mellom seg selv og en virkelighet som foregår bare noen meter unna.

Marcus & Martinus – Sammen om drømmen preges i det hele tatt av en brutal lemfeldighet og en mangel på interesse både for dokumentariske problemstillinger og for virkeligheten som sådan. Og på tross av widescreenformatet og en utstrakt – og ofte komisk – bruk av kostbare kamerakraner, minner formspråket mer om TV-mediets sløve omtrentlighet enn om film. Sannheten er imidlertid at Sammen om drømmen ikke lar seg redusere til noe så gammeldags som et mediespesifikt uttrykk. Som et ektefødt produkt av en moderne underholdningsøkonomi er den verken film eller TV – den er ganske enkelt audiovisuelt innhold, laget for å inngå som en del av en franchise som spenner alle medier og plattformer, og hvis viktigste oppgave ikke er å fortelle, men å forsterke en merkevare.

Dette innebærer at suksess defineres etter ganske andre kriterier enn hva filmkritikken opererer med. For til syvende og sist har det lite å si hvorvidt Sammen om drømmen er en god film eller ikke, så lenge den gjør jobben den er ment å gjøre – nemlig å tjene penger og gi Marcus & Martinus-maskineriet nok et bein å stå på. Så kan man spørre seg hvorvidt det har noen hensikt å behandle en produksjon som er så lite interessert i å være en film som en film, eller om den ganske enkelt burde betraktes som en markedsføringskampanje.

Sammen om drømmen er et bevis på at det i en tid der grensene mellom ulike medieplattformer og kulturuttrykk blir stadig mer flytende er fullt mulig for en kinofilm å være morsom, sjarmerende og – for deler av publikum – emosjonelt betydningsfull, uten at dette er kvaliteter som har opphav i filmen selv. I så måte er spørsmålet hvorvidt dette bortfallet av suverenitet og autonomi representerer et problem for filmkunsten eller bare en ny utfordring for filmkritikken.