Filmfrelst #154: Venezia 2014 – Roy Anderssons En due satt på en gren og funderte over tilværelsen

Venezia 2014: Sverige er eneste skandinaviske land representert i hovedkonkurransen, og i vår tredje festivalpodkast fra Venezia diskuterer vi Roy Anderssons nye film En due satt på en gren og funderte over tilværelsen.

Filmfrelst-panelet vårt i Venezia består som tidligere av Montages-redaktørene Karsten Meinich og Lars Ole Kristiansen, og her i samtalen om Roy Anderssons avsluttende film i trilogien om «det å være menneske», diskuteres både opprinnelsen til Anderssons egenartede estetikk og hvordan En due satt på en gren og funderte over tilværelsen følger opp (og oppfyller) lovnaden fra de foregående filmene, Sanger fra andre etasje (2000) og Du levande (2007).

Noen spesifikke sekvenser fra filmen diskuteres i episoden, men samtalen inneholder ingen spoilere. God lytting!

Skriv ut artikkelen 4 kommentarer

Carl Anders Wingren sier:

3. september 2014, kl. 09:50

Strålande utsikter ! Om RA håller stilen har vi att se fram mot en underbar kväll där skrattet porlar och sorgen vilar tungt över en (nästan ?) förlorad värld.

Svar
Asle Thu sier:

20. september 2014, kl. 07:38

Det høres ut som om det er en bra film. Og dere har gjort meg såpass intressert at jeg også har sett du levande som var en bra film. Det er sjelden en filmskaper bruker så lang tid på filmene sine, men når resultatet ligger der er det vel vært ventingen.
Siden vi ikke har hørt noe fra festivalen etterpå er den vel ferdig nå? Hvis jeg går ut fra de filmene dere har snakket om har det vært ett variert program, men dere har vel sett andre filmer som dere ikke har snakket om? Som director’s cut av nymphomaniac!!!

Svar
Mikkel Storm Glomstein sier:

24. november 2014, kl. 11:35

Etter å ha brukt måneder på å hause opp stemning, spamme facebookgrupper, plage kjæresten min med RA-anekdoter, og rekruttere og koordinere kinogåere, fikk jeg omsider sett filmen i går.
Det er mulig jeg hadde likt den bedre om jeg så den i Venezia, ikke på Gimle – å være blant få innvidde i en utenlandsk kinosal, er noe annet enn å være omgitt av rødvinsdrikkende middelaldrende par på Frogner (konstant i bevegelse ut og inn, travelt opptatt med å knuse rødvinsglass, etc).
Men i sum opplevde jeg filmen som relativt uinspirert. Formspråket, og det estetiske særpreget var der, men ikke lenger nytt. Latteren var der (tidvis), men mye av tiden satt jeg med et ønske om å le, uten å oppleve en film som møtte meg på halvveien. Flere scener dvelte ved situasjoner som hverken var morsomme eller sa noe interessant om menneskelig eksistens (den 4(?) minutter lange dansescenen kan fungere som eksempel). Andre scener igjen – som de britiske kolonialistene som likviderte innfødte – har Roy Andersson gjort bedre før.
Jeg har stor respekt for Roy Andersson som filmskaper. Han har lagd flere filmer som opplagt bør være med på minnepinner ved evnt Mars-reiser o.l.. Men dette er ikke en av dem.

Svar
- Sveinung Wålengen sier:
  
  25. november 2014, kl. 02:02
  
  Enig. Jeg sliter med å forstå den voldsomme entusiasmen blant mange kritikere – kanskje fordi entusiasmen i realiteten er fraværende. Det jeg leser er stort sett forklaringer på hvorfor dette er så bra.
  
  Siden jeg er veldig glad i den type «svensk humor» som Andersson opererer under, synes jeg selvfølgelig at det var noen morsomme øyblikk i filmen. Og ja: det er imponerende, måten han iscenesetter tablåene sine på. Flere av disse ser helt fantastiske ut. Liker spesielt godt hvordan han fletter sammen ulike tidsepoker, i sitt eget filmiske univers, som tidvis også forteller noe om samtiden.
  
  Likevel opplevde også jeg at mange av situasjonene hverken var morsomme eller eksistensielt interessante nok. Tematisk sett føler jeg at jeg har sett det meste før. Skråblikket, tragikomikken, samfunnskritikken… Da står også filmens hyperstiliserte visualitet i fare for å bli for selvrefererende, selv i lys av Anderssons nitidige produksjonsprosess og regi.
  
  Mye blir også for punchline-basert. Jeg hadde for eksempel allerede sett episoden med rekesmørbrødet i traileren, og da den dukket opp i filmen hadde sitronsaften allerede begynt å tørke ut. Er dette en film mange vil vende tilbake til, gang etter gang?
  
  For meg var filmen «god», men ikke noe mesterverk. Øvelse gjør mester, men dette var mer en mester som gjør øvelser. Samtidig virker det som om Andersson prøver veldig hardt å fortelle oss noe nytt, innenfor de distanserte rammene. Opplever uansett En due… litt som keiserens secondhand klær – en slags gubbete Wes Anderson-film som mange liker å like.