Darren Aronofskys virtuose ballett var den første filmen som møtte meg på kino i 2011, og fortsatt den beste etter et tosifret antall gjennomsyn. Natalie Portmans skjelvende skuldre bærer en voldsom og byksende fortelling; dels erotisk thriller, dels psykologisk grøsser og bergmansk kunstnerportrett – en boblende heksegryte av ideer som holdes i tømme av et usedvanlig gjennomarbeidet formspråk og et stramt narrativt fokus. Festforestillingen flankeres av et ensemble så fornøyelig karikert (den bohemske mentoren, den ødipale moren!) at jeg fortsatt applauderer presisjonsevnen, og Aronofsky befester sin fortjente status som en av Hollywoods mest vågale stemmer. I Black Swan er kroppen redusert til ren forførelsesmekanisme, som på masochistisk vis må lide for skjønnheten. På andre siden av lerretet lar jeg meg bevege og frastøte om hverandre. (Jeg har forøvrig skrevet mer om filmen her og her).
Terrence Malick spenner trommeskinnet til bristepunktet og kliner til med full kraft. Resultatet er jo hinsides det meste. Vakkert, levende og rørende ambisiøst i all sin feilbarlighet. Ingen har vel skildret barnets verden med større innlevelse siden selveste E.T.; Hunter McCrackens hovedrolle er en trykkoker av temperament og nervøsitet, og hans plagede diskusjon med Gud er noe alle kan kjenne seg igjen i – uavhengig religiøs overbevisning. Malicks ydmyke undring over skaperverket gjør det vanskelig å motstå denne orgien av voldsomme sanseinntrykk, og den mye omdiskuterte skapelsessekvensen ble årets desiderte høydepunkt for meg. Mot slutten tenderer Malick til å tegne evig troskap med Jehovas vitner, når han går seg vill i solsikkesymbolikk og coelhosk føleri, men alt i alt er The Tree of Life et verk som bekrefter troen på filmkunstens kraft til å skape enestående opplevelser.
Noen ganger faller jeg pladask for en idé, og en kunstners evne til å gjennomføre den uten å ta hensyn til noe annet enn visjonen. Dette er to imperfekte, fullstendig kompromissløse verk som lykkes med å dra tilskueren inn i hjertet av materien, uten å forholde seg til konvensjonene for hva som er god historiefortelling. Derfor uforglemmelige, essensielle bidrag til samtalen om hva en film kan være. Oscar i Enter the Void blir en levende sjel i et dødt legeme, mens Justine i Melancholia er en vandrende død trass sin levende kropp. Disse grensene har sjeldent blitt utforsket på en mer interessant eller gripende måte.
Almodóvars erotiske body horror trengte et par runder for å overbevise skikkelig, men denne snirklete Frankenstein-fortellingens utforskning av identitet og lek med tid og rom fortsetter å bukte seg rundt i blodomløpet. Dessuten den alltid ekstravagante spanjolens kuleste film siden Bind meg, elsk meg!.
00-tallets beste kriminalepos får luksuriøs behandling av David Fincher, som hever en førsteklasses oppskrift opp på gullkantet Michelin-nivå. Rooney Mara byr på en mer ømsint og kompleks Salander enn typecastede Rapace, og regissørens uovertrufne sans for rytme gir meg gåsehud av ren cinefil fryd. Et studie i klassisk filmkunst som bare vil vokse i anseelse.
Årets mest besnærende double feature, med stjerneskuddet Emily Browning front and center. Filmene finner ikke bare slektskap i hovedrolleinnehaveren, men også tematikken. På hver sin vidt forskjellige måte forteller disse to filmene om overgrep mot kvinner, og kritikerne ser ikke ut til å bli enige om hvorvidt de postulerer feministiske verdier eller henfaller til voyeurisme og exploitation. Selv fryder jeg meg grenseløst over Julia Leigh og Zack Snyders formmessige perfeksjon og fortellingenes bryskt problematiske vesen. Og husk: det diskuterbare er nesten alltid helsebringende. (At ingen distributører har sett verdien av å importere Sleeping Beauty til Norge er forøvrig en stor sorg. Var Anonyme romantikere mer spennende kunst enn dette, Arthaus?)
Ingen andre hadde maktet å tilføye fortellingen om Aron Ralstons kamp med naturen like mye energi og rytme som Danny Boyle, men foruten den forventede briljansen i formspråket maner han også frem en overraskende varig klangbunn. 127 timer får meg til å tro på mirakler, og beveger meg i kraft av å vise hva menneskets viljestyrke kan utrette. Etter flere gjennomsyn har dette faktisk vokst seg til å bli Boyles foreløpige hovedverk.
Woody Allens morsomste og mest orginale fortelling på lenge er både vimsete og sirlig poengtert, nostalgisk og kynisk. Ved første øyekast slår europaromantikeren seg løs i postkort-Paris, men før vi vet ordet av det snur Allen på flisa og setter fingeren på et av vår tids (og skal vi tro filmen, alle tiders) mest patetiske komplekser: troen på at gresset alltid er grønnere på den andre siden. De gamle er eldst!
Etter ti år med kjærlighet til J.K. Rowlings bøker og Warner Bros’ (nesten) alltid inspirerte og respektfulle filmadapsjoner, var det godt å kunne konstatere at David Yates avsluttet festen i stor stil. Andre del av Dødstalismanene er energisk fortalt, aldeles praktfullt visualisert og ofte svært rørende – akkurat slik en kathartisk avslutning skal være. Og der kritikerne brutalt undervurderte Del 1, fikk heldigvis trollmannen all den anerkjennelsen han fortjente til slutt.
Asghar Farhadis Gullbjørn-vinner er i mine øyne litt for prosaisk til å oppnå filmhistorisk mesterverkstatus, slik mange hevder – dette er hovedsakelig såpe for viderekomne. Men som det sklir! Medrivende og gripende fra første replikk, med skuespillerprestasjoner som får det til å gå kaldt nedover ryggen. Sidney Lumet på iransk.
11. Oslo 31. august
12. Jørgen + Anne = sant
13. Justin Bieber: Never Say Never
14. Scream 4
15. Gutten med sykkelen / Hors Satan
16. Klovn: The Movie
17. Another Year
18. Hodejegerne
19. Carlos
20. Tusen gånger starkare
Hederlig omtale: Attenberg, På eventyr med Tintin: Enhjørningens hemmelighet, The Fighter, Norwegian Wood, Mother and Child, A Screaming Man, Trust, Crime d’amour, The Hole, I Saw the Devil, Drive, Møte i Toscana, Till det som är vackert, Trabalhar Cansa. Samt: The Way Back, Senna, World’s Greatest Dad, Rise of the Planet of the Apes, Super 8, A Dangerous Method, Pushwagner, Barbe bleu.