Cannes 2011: Sleeping Beauty deltar i hovedkonkurransen og er australske Julia Leighs debutfilm.

Å ha en debutfilm i hovedkonkurransen i Cannes er få forunt, men med Gullpalme-vinner Jane Campion som støttespiller har regissør Julia Leigh (opprinnelig forfatter) dratt et kompromissløst beist inn i Lumière-palasset. Som umiddelbar opplevelse vil nok Sleeping Beauty virke frastøtende på mange – noe man allerede kan spore i den polariserende kritikermottagelsen. Men så langt er det ingen av filmene her nede som kroker seg like godt fast i underbevisstheten.

Sleeping Beauty er en fryktelig og fortærende film, som spiste meg opp fra første scene, og etterlot meg med en følelse av gapende tomhet. På samme måte som Michael Hanekes beste filmer (en referanse som i beste fall begynner å bli forslitt) konstruerer den tilskueren som en iskald betrakter; her finnes ingen grep som skal vekke frem følelsesmessig innlevelse. I stedet får jeg dårlig samvittighet over å hvile øynene på elegant komponerte, parfymedunstende tablåer som rammer inn perverse overgrep.

Parallellene til Salò er innlysende, og enkeltscener parafraserer nærmest Pasolinis film og dens barokke mise en scène. Begge filmene diskuterer ideen om slaveri, men der den beryktede syttitallsklassikeren er en kommentar til fascismen, og preges av dominans og tvang, handler Sleeping Beauty vel så mye om å gi seg hen – overlate bestemmelsesretten til andre, helt frivillig.

Hovedkarakteren Lucy (Emily Browning) er til disposisjon for dem som måtte trenge hennes skjønnhet – etter eget ønske er hun et produkt. For å kunne hjelpe sin alkoholiserte mor og samtidig tjene til livets opphold som universitetsstudent, går Lucy kreativt til verks for å undersøke arbeidsmarkedets avkroker. Hun jobber som kontorsekretær på dagtid, er prøvekanin for medisinske forsøk, og forsøker seg som luksusprosituert på kveldstid, før hun kommer i kontakt med et bordell der arbeiderne skal behage rike, gamle menn. Konseptet baserer seg på at den prostituerte inntar et kraftig sovemiddel, slik at hun ikke er til stede i sin egen forestilling. De gamle mennene får gjøre hva de vil, men må aldri etterlate merker eller penetrere kvinnen. Vagina skal være «et tempel» for tilbedelse – adgang er forbudt.

Et slikt utgangspunkt kan lede en til å tro at Sleeping Beauty er erotisk, men påstanden kunne neppe vært lengre fra sannheten. Visst er den kroppslig, og ikke minst sensuelt visualisert, men den vekker aldri frem lyst hos tilskueren – til dét er den altfor avskyelig.

Emily Browning (som spilte i Zack Snyders misforståtte Sucker Punch) spiller ikke bare i denne filmen. Hun har donert hele seg – sin sjel og ikke minst hver centimeter av sin kropp – til Leighs linse. Det er vågalt for en skuespillerinne på dette tidspunktet i karrieren, og det blir spennende å se om dette bringer henne videre inn i like kunstnerisk ambisiøse prosjekter fremover. I alle tilfeller eier Browning filmen, og mot slutten får hun for alvor anledningen til å vise sitt register i en rystende avslutning, i sterk kontrast til filmens ellers dempede tone og underspill.

Det går lenge mellom hver gang man ser en så sikker spillefilmdebut; Sleeping Beauty er utskåret med kirurgisk presisjon – åpenbart i det visuelle, men også i dens subtile fortellergrep. Tempoet er langsomt, men skaper en forførende rytme; filmen er mystisk, men aldri kryptisk; den sørger bare for å bake inn uutforskede rom mellom dem vi allerede får tilgang til. Slik vokser historien utover det åpenbare.