Montages så «Under huden» ved filmfestivalen i Cannes i mai 2011, og denne artikkelen ble opprinnelig publisert da i forbindelse med vår festivaldekning. Filmen fikk norsk kinopremiere 11. november.
*
Cannes 2011: Pedro Almodóvar deltar i hovedkonkurransen med Under huden («La piel que habito») og har tidligere gjestet festivalen fire ganger. Volver ble belønnet for beste manus, mens Alt om min mor tok med seg både regipalmen og en jurypris.
Det er mye kjøtt i Pedro Almodóvars nyeste film, bokstavelig talt. Det florerer av delikat danderte, nakne kropper, renner rosenrødt blod i strie strømmer, skjæres med skalpeller, dyrkes hud i laboratorieskåler… Heldigvis er det også mange lag rundt det magre, men akk så stilige beinet som danner utgangspunktet for en dels perfeksjonert, dels haltende fortelling om identitet.
Mystikk er på ingen måte en ukjent stemning i Almodóvars univers. De beste filmene hans rommer et intrikat nervesystem som vekker lysten til å løse gåter. Selv i melodramatiske paradeøvelser som Volver, bruker han thrillersjangerens prinsipper når han utporsjonerer plotet. Som forteller er Almodóvar kreativ og kløktig når han vever sammen kompliserte handlingstråder til å bli tydelige, men aldri rettlinjede fortellinger. En sann begavelse. Snakk til henne er og blir det fremste eksempelet på den spanske auteurens evne til å kobinere bevegende karakterskildringer, freidig humor og sitrende spenning. Avgjort konstruert, men formidlet med letthet og sydlandsk temperament.
La piel que habito skulle bli en avstikker, en reise inn i et rendyrket thrillerlandskap jeg lenge har siklet etter at Almodóvar skulle besøke, særlig med tanke på hans åpenbare fascinasjon for Alfred Hitchcock. Han har selv promotert filmen som en thriller med undertoner fra horrorsjangeren, uten å røpe særlig mye av hva den faktisk handler om. Med et slikt premiss ankom jeg Lumière-salen i Cannes med tilnærmet hysteriske forventninger, som aldri er et fortrinn, men dessverre uunngåelig om man rammes av kronisk auteurromantikk. I så måte er La piel que habito en ørliten skuffelse, fordi regissøren langt på vei synger en velkjent tone han allerede har bevist at han behersker. For dette er egentlig ingen thriller, snarere et mørkt, eksistensialistisk karakterdrama.
Formspråket er nedtonet, spesielt i sammenligning med hans forrige film Brutte omfavnelser, som var en metaøvelse med så mange referanser til egen produksjon at de fleste falt av i svingen. Selv syntes jeg det var en vidunderlig overlesset film, men er likevel av den oppfatning at Almodóvar er tjent med å holde mer tilbake i denne omgang. José Luis Alcaines foto er akkurat så glinsende polert som man forventer, men mindre virtuost og mer skyggelagt (dessuten ikke i Cinemascope). Produksjonsdesignet er lite prangende i almodóvarsk sammenheng; markørene finnes, men skriker ikke om et absolutt blikkfang. Retroestetikken med syttitallstapeter og røde lenestoler er sparklet over av antiseptiske miljøer, helt i tråd med de spesifikke visuelle motiv denne fortellingen krever. Alberto Iglesias‘ musikk er formidabel, med innlysende paralleller til Bernard Herrmann.
Om Almodóvar fremstår som forfriskende kontrollert på bildesiden, kløner han til dramaturgien. Eksposisjonen er direkte mislykket, og den første halvtimen fremstår som rester fra en annen film. Her burde han ha lagt en grunnmur for filmens oppsiktsvekkende utvikling og grøssfremkallende tvist. Istedet introduseres karakterer vi aldri bryr oss nevneverdig om, som i liten grad bidrar til å gi utdype kjernefortellingen, hvilket er synd, fordi man aner konturene av et mesterverk. Ideen alt virvler rundt er noe av det heftigste jeg kan forestille meg, og jeg bøyer meg i beundring for fantasirikdommen alene. Vendingene er uforutsigbare og ofte interessante; La piel que habito blir aldri en matt gjengivelse av lignende forsøk – det skal den ha.
Antonio Banderas er et velkomment gjensyn hos regissøren som gjorde ham berømt i første omgang, og byr på en tilbakeholden prestasjon som subtilt reflekterer hovedkarakterens tilstand. Elena Anaya har en langt mer krevende oppgave, men turnerer rollefigurens ambivalens med stor overbevisning. I motsetning til brorparten av Almodóvars senere verker, er La piel que habito ingen utpreget ensemblefilm – snarere et flakkende kammerspill à la Bind meg, elsk meg!. Derfor tar jeg meg i å savne et ekstra lag av innsikt; jeg aldri helt under huden på karakterene.
Som du kanskje skjønner vil jeg røpe minst mulig om filmens hendelsesforløp eller overhengende konsept, slik at overraskelsesmomentet blir bevart. La piel que habito handler om forvandling; hvordan et liv kan iscenesettes og bli født på ny; hvordan et menneskes identitet smuldres og smelter sammen i nye former når den utsettes for ekstremsituasjoner. Jeg fornemmer at Vertigo har vært en tematisk ledesnor, men jeg skulle ønsket at Almodóvar diskuterte Hitchcock med enda større finesse.
Når det er sagt er La piel que habito en tvers igjennom elegant, ofte imponerende film, og når Pedro Almodóvar ytret et ønske om å lage flere thrillere under gårsdagens pressekonferanse, fremstår dette som et ypperlig forsøk han kan kultivere og perfeksjonere i årene fremover.