Skoene begynner å bli fulle av von Trier-stein nå. Med Melancholia har Lars igjen stukket sin seigpinende hånd dypt nedi halsen på urmennesket og røsket godt tak i våre mest vitale eksistensiell angst-organer. Det er godt mulig mannen selv vil nekte for at det er dette han driver med, men han om det. Det foregår mye på mange plan i Melancholia, men denne gang blir vi fremfor alt konfrontert med vår aller mest universale og definerende traume: møtet med den visse undergang. Det er noen helt utrolig scener og stemninger i denne filmen, og ikke bare er det vondt og nådeløst; heldigvis rommer Melancholia både humor og overveldende mengder skjønnhet. Årets desidert mektigste kinoopplevelse for min del.
Melancholia kan utvilsomt sies å være både eksperimentell og kompromissløs, men blir i så henseende bare lillebroren til Enter the Void – en tvers gjennom unik knyttneve av en film som makter å være både rå, utfordrende og fullstendig magisk. Jeg har til gode å bruke gjengangsadjektivet «pustberøvende» her på Montages, men for denne filmen tror jeg sannelig det må til.
Om tematikken ikke er original, så er den seriøs og vanskelig å inderliggjøre uten å miste noe på veien. Filmen er fullstendig overbevisende i både skuespilleri og dialog, men det store geniet i Oslo, 31. august ligger i hvordan jeg faktisk ender opp med å sitte og identifisere meg i større eller mindre grad med hver eneste person vi ser på skjermen. Kudos!
Suverent stilsikker, svett og psykosomatisk – årets soleklare høydepunkt innen erotiske dansethrillere!
Siden jeg ikke har vært spesielt begeistret for Pirates of the Caribbean-universet overrasket jeg meg selv med å falle pladask for piratregissør Gore Verbinskis fantastisk oppfinnsomme, morsomme og svært lekre Western-homage. Det fantastiske figurgalleriet og den helsprø humoren i Rango utfylles perfekt med suveren CGI-regi og et fabelaktig soundtrack.
Dette var en av årets største overraskelser – ikke bare er Rise of the Planet of the Apes et spennende og veldreid actiondrama med fabelaktig datagenererte hovedfigurer, men historien vi får servert er også både gripende og tidvis ettertenksom.
Det skinner, som alltid, skaperglede og cinematisk virilitet når Danny Boyle lager film. Med 127 timer har han levert sitt kanskje mest sprudlende og kroppsnære verk siden Trainspotting.
Denne usedvanlig veldreide dokumentaren formidler historien om den brasilianske F1-føreren Ayrton Senna med nærmest perfekt dramaturgi og gravitas.
Dette må være blant årets huleste filmfortellinger (etter Transformers 3), men jeg har ikke hatt det så moro på kino siden Avatar.
Et velspilt, sårt og bittert samlivsdrama som treffer både hjerte og hjerne.
11. Drive
12. A Dangerous Method
13. Nader og Simin – et brudd
14. The Fighter
15. Hanna
16. The Girl With the Dragon Tattoo
17. Source Code
18. 50/50
19. The Tree of Life
20. True Grit