«En moderne western om makt, sex og dyr» kaller manusforfatter og regissør Lisa Aschan sin langfilmdebut Apejentene, noe som vekker forventinger langt utenfor kategorien hestejentefilm. I mine øyne er dette fremfor alt en oppvekstskildring. Den inneholder ikke de sedvanlige ingrediensene som trekker ungjenter med sprangrytterdrømmer til kinosetene, for det er slett ikke snakk om å berge en hest fra en overhengende fare for å ende som pølse.

I Apejentene benytter Aschan den krevende hestesporten voltige for å fortelle en historie om kontroll, balanse, makt og ung seksualitet. Voltige består kort fortalt av akrobatikk på hesteryggen. Man må ha stålkontroll på sin egen balanse, og samtidig stole på dyret under seg og lagvenninnene. Dessuten er det en oppvisning som krever et personlig uttrykk og innlevelse.

Disse til tider motstridende elementene er kjerneproblemstillinger som Emma (Mathilda Paradeiser) står overfor gjennom filmen. Hun øver og øver, og har full kontroll på sin egen styrke. I tillegg er hun en eminent hundetrener som får hunden til å adlyde presist ved hjelp av en liten «klikker» hun benytter for å gi beskjeder uten å måtte bruke ord og ansiktsuttrykk. I det store og det hele er Emma både ordknapp og tilsynelatende kald. Samtidig utforsker hun sin gryende seksualitet, og kommer opp i situasjoner hvor det er lett å miste grepet.

Med hennes styrke og selvsikkerhet blir hun uten problemer tatt opp som voltige-utøver. Men idet lagvenninnen Cassandra (Linda Molin), som er den andre sentrale karakteren i filmen, introduserer henne for en av hestene, viser det seg at hun har liten interesse for eller erfaring med hester. Emma og Cassandra inngår et tett vennskap, som til tider kan ligne like mye på en stillingskrig. De utfordrer hverandre både fysisk og psykisk, på en stilltiende måte, samtidig som det ligger en sydende seksualitet under overflaten.

Deres kroppslige kontroll, eleganse og komplekse seksualitet kontrasteres mot lillesøster Sara. Hun er fortsatt et barn, og utsettes for motstridende oppfatninger fra de voksne om hvor stor eller liten hun er, og hva som er riktig og galt. Eksempelvis har faren og svømmelæreren, som ikke er svensk av opprinnelse, ingen problemer med å la henne bade i en badebukse uten topp, mens en leder ved svømmehallen kommer med reprimande og forklarer at hun er en «kvinne» nå. Brytningsfasen og sjenansen trer frem i Sara. Samtidig er hun forelsket i sin mye større fetter, og har sin egen kroppslige og seksuelle oppvåkning.

Emma og Cassandra utforsker også det kroppslige, og kommer i kontakt med gutter underveis. Men her er det ingen klisjépreget knising eller dåning, ei heller stereotype drittsekker. Det ligger en bevrende spenning i luften, og veien er kort fra det utforskende og vare til maktspill og kontrollbehov. Filmskaperne lar mange spørsmål ligge ubesvarte, og lar publikum være like usikre på hva jentene egentlig vil, og med hvem, som dem selv.

At kontrollen på et eller annet tidspunkt må glippe, sier seg nesten selv. Når går det for langt? Og når er ikke kontroll nok? Det viser seg at nettopp i voltige er det mer enn styrke og kontroll som må til, og Emmas evne til å gjøre seg selv hard blir utsatt for en knekk. Når hunden ikke adlyder perfekt lenger og lillesøster begraver «klikkeren» aner man at noe er i ferd med å rakne, uten at Aschan etter min mening tyr til overtydelig symbolbruk. Det som derimot er langt mer tydelig, absolutt med overlegg, er rullebuskene som flyr rundt i det tomme landskapet, suggererende og mørkt tonelagt. Dessuten kler jentene seg påfallende som kugutter, og er ikke redde for å plukke på en rifle.

Her lekes det med westernsjangeren, og man får et filmhistorisk bakteppe å observere karakterene og problemstillingene mot. Dessuten ligger det etter min oppfatning en underfundig, og til tider sårt tiltrengt, humor i disse scenene. Dessuten må man ikke glemme det jeg velger å kalle filmens Tonya Harding-øyeblikk. De som har sett filmen vil skjønne hva jeg sikter til, men jeg velger å ikke komme med spoilers. Jeg mener det er et åpenbart sammenligningsgrunnlag mellom voltige og kunstløp, og ikke minst den intense knivingen i toppen. Likevel mener jeg for all del ikke at dette er noen direkte allegori. Aschen har greid å legge adskillig mer tvetydighet i denne scenen enn stakkars Tonya noen gang var i stand til.

Apejentene foregår velnok i et hestemiljø, men det er åpenbart ikke dette i seg selv som er tematikken. Har du en hestegal kusine på tolv, tror jeg nok hun vil kunne bli en smule skuffet over denne filmen, med mindre hun også har poetiske og cinefile ben i kroppen. Hvis man tåler å se uflatterende nakne barnekropper uten å få pedofiliangst, tror at også tenåringsjenter kan ha en stille, skandinavisk tilnærming til følelser og ser metaforer i sportsutøvelse og sjangervalg, da kan Apejentene være en filmopplevelse å få med seg.