Filmfrelst #441: Chloé Zhaos tre filmer Songs My Brothers Taught Me, The Rider og Nomadland

Chloé Zhaos tre filmer, fra venstre: «The Rider», «Songs My Brothers Taught Me» og «Nomadland».

I denne episoden av Filmfrelst snakker vi om regissøren Chloé Zhao, hennes særtrekk og hvordan de kommer til uttrykk i Nomadland og Zhaos to foregående filmer, Songs My Brothers Taught Me (2015) og The Rider (2017).

Da Cate Blanchett, jurypresident ved filmfestivalen i Venezia i 2020, ga sin Gulløve til Chloé Zhao for Nomadland, markerte det et definitivt gjennombrudd for en regissør som de siste årene har vært å anse som et av de mest lovende nye talentene fra den amerikanske indiefilmen, markert av deltagelse i Sundance og Cannes med begge sine to første produksjoner, og stadig mer hyllende omtale fra kritikere rundt omkring i verden.

Chloé Zhao (Foto: Pat Martin / Disney)

Vi har lenge fulgt Zhao med stor interesse, og nå som Nomadland er aktuell på norske kinoer og vises på strømmetjenesten Disney+, samt at Songs My Brothers Taught Me for første gang vises digitalt i Norge (på MUBI), er anledningen perfekt til å samle et podkastpanel for å se nærmere på Zhao og hennes filmer.

Professor Anne Gjelsvik gjester i denne episoden Filmfrelst for første gang, og sitter ved mikrofonene sammen med Filmklubbforbundets Chloé Faulkner og Montages-redaktør Karsten Meinich.

Samtalen går blant annet inn på Zhaos filmspråk, hennes nysgjerrige blikk på Amerika og hvordan enkeltmenneskene hun skildrer åpner vinduer inn til tematiske utforskninger av både sosiale og politiske spørsmål. Panelet trekker frem konkrete eksempler fra alle Zhaos tre filmer, men samtalen inneholder ingen spoilere.

God lytting!

Skriv ut artikkelen 3 kommentarer

Simen Kolstad Lindblad sier:

18. april 2021, kl. 11:40

Veldig fin podcast om en veldig spennende filmskaper!

Jeg likte Songs My Brother Taught Me svært godt, og kjente at forventningene til The Rider og Nomadland steg enda et hakk av å høre på samtalen deres. Kinohjertet lengter virkelig etter å få se Nomadland på stort lerret.

Jeg kjenner meg i tillegg positivt innstilt til The Eternals, mest av alt fordi det ikke fremstår som et sjelløst bestillingsverk fra Disney/Marvel. Ut i fra hva jeg har lest, så er dette litt av et drømmeprosjekt for Chloé Zhao. Så da håper jeg hun har fått friheten til å gjennomføre filmen på sin måte, og at den kan representere Marvel på sitt aller beste. Det finnes et knippe med solide bomskudd i MCU, men jeg synes likevel at Marvel-filmene kan være ganske så fornøyelige når de treffer blink (forutsatt at man er åpen for denne typen av fiktive univers).

Svar
- Karsten Meinich sier:
  
  19. april 2021, kl. 11:02
  
  Hei Simen, takk for hyggelig tilbakemelding – med utsøkte gjester og en spennende filmskaper i sentrum, flyter praten lett. :) Spent på å høre hva du synes om de to andre Zhao-filmene når du får sett dem. Vet ikke hvilken kino som er din «nærkino», men i hovedstaden eksempelvis, er det nok garantert at Nomadland kommer opp på stort lerret igjen, så raskt smitteverntiltakene kan lettes nok til at kinoene får åpne. Så mitt tips er å vente til anledningen byr seg (selv om strømming i sofaen er ok alternativ).
  
  Med Zhaos åpenbare entusiasme for The Eternals er jeg også litt sånn «Ok, la oss se» til den – altså ikke skeptisk, men samtidig tør heller ikke inngå ekteskap med høye forventninger. Klassisk «på gjerdet».
- Simen Kolstad Lindblad sier:
  
  21. juni 2021, kl. 14:26
  
  Nå har jeg endelig fått sett både The Rider og Nomadland (på kino – praised be). Jeg kan egentlig bare slenge meg med på hyllesten deres, fordi det er to meget vakre filmer, både tematisk og visuelt.
  
  Det var veldig spennende å se hvordan formspråket og visualiteten Zhao etablerte i debutfilmen ble videreført og forbedret (etter min mening) i de to neste filmene. Nå er det en liten stund siden jeg så filmene, men jeg opplever stadig at øyeblikk og bilder fortsetter å dryppe inn i bevisstheten. På den måten sitter filmene i kroppen lenge, selv om de ikke inneholder mange «dramatiske» sekvenser av det tradisjonelle slaget. Jeg tror dere kom inn på nettopp dette i podcasten også.
  
  Nomadland var kjempegod, men jeg er også enig med Anne Gjelsvik i det at The Rider var spesielt rørende. For min del tror jeg dette henger sammen med at hovedkarakterens situasjon i denne filmen skaper en mer akutt ømhet – der Fern i Nomadland kjennes mer i kontroll over sin egen historie (til en viss grad, selvfølgelig).
  
  I forhold til The Eternals så slår jeg meg ned «på gjerdet» og venter på resultatet sammen med deg, Karsten. Jeg hadde vært hakket mer entusiastisk om hun hadde fått videreført samarbeidet med fotografen Joshua James Richards her også, ettersom dette virker som et veldig inspirert partnerskap. Men nå er det, dessverre, Marvel’s «husfotograf» Ben Davis som står bak kamera. What to do.