analysen-til-siste-hinder-2011

Analysen

Til siste hinder (2011)

I en scene i Anders Øvergaards film Til siste hinder får unge Ida besøk av sin bestevenninne fra byen. De to har ikke sett hverandre på en stund, etter at Ida flyttet på landet, og ved første øyekast ser Karoline at Ida er annerledes. «Hva er det som har skjedd med deg?» spør hun, og spør så videre: «Har du møtt noen?»

Det er nettopp det Ida har, men det er ingen gutt det er snakk om. Hun har møtt hesten Kehilan. Møtet med denne hesten endrer hele Idas liv, og hun forandrer seg raskt fra å være motedukke fra byen til å bli en landsens hestejente med skitt under neglene. Som alle norske hestefilmer er Til siste hinder et lærestykke. Det er en film om kontrastene mellom by og land, om vennskap og fellesskap, og om hester og natur. Først og fremst er det et lærestykke om identitet, om å finne seg selv og være tro mot seg selv og dermed også mot andre. Det er også en film om gamle og nye identiteter, og hvordan det gamle gode vinner over det nye og moderne.

Til siste hinder er en solskinnshistorie, også i rent bokstavelig forstand ettersom solen skinner gjennom hele filmen, og den kan framstå som litt for enkel, pen og pregløs, men det er samtidig en vakker og sympatisk film.

Fra storbyblogger til hestejente på landet

Handlingen i Til siste hinder går i korthet ut på at Ida mistrives på landet, og etter én uke på et nytt sted er hun klar til å trosse moren og haike til byen. På vei gjennom skogen, i høyhælte sko, møter hun imidlertid hesten Kehilan som har slitt seg og løpt av gårde på egenhånd. Ida blir skremt, faller i en bekk, og ødelegger både klær og PC’en hun blogger om moter på. Hesten viser imidlertid ekstra interesse for Ida, og senere dukker den opp hjemme hos henne. Det viser seg at en tidligere eier bodde i det huset Ida og moren har tatt over, og Ida fascineres mer og mer av det store dyret.

Kehilan er en gammel hest, som ikke liker noen, og som egentlig er på vei til slakteriet, men Idas interesse gjør at hesten blir værende i stallen. Raskt blir Ida lidenskapelig opptatt av hesten og begynner å ri. Hun blir også venninne med Molly, Beate og Hanne. Første gang hun møtte dem syntes hun de nærmest var tilbakestående, men etter en pinlig episode når den gamle venninnen Karoline kommer på besøk, blir de fire en sammensveiset gjeng. De rir sammen som et team under Knøttecupen, og her fortettes spenningen i filmen.

Idas mor er redd for hester, og bare gjennom å vise at Kehilan ikke er farlig kan Ida overtale moren til å kjøpe hesten til henne. Gjennom å ri godt vil også de fire hestevenninnene slå et annet snobbete rivaliserende lag, ledet av Emma som også er interessert i å kjøpe Kehilan. Sprangridningen går feilfritt, men i terrengridningen blir Kehilan nervøs av en chipspose på bakken, og den kaster Ida av. Hun brekker kragebenet, og tar farvel med hesten, som hun nå tror vil bli slaktet. Til slutt viser det seg imidlertid at moren likevel kjøper Kehilan til Ida, og filmen slutter med at Ida og de tre andre hestevenninnene rir mot havet.

Norske hestefilmer

Hesten har alltid stimulert menneskets fantasi- og drømmeliv. Både som bruksdyr og fantasiskapning har hesten pirret vår fantasi, og gjennom tidene blitt tillagt ulike evner og roller. På film har spesielt hester og ungjenter vært en uslåelig kombinasjon, i hvert fall siden Clarence Brown regisserte den unge Elizabeth Taylor i National Velvet i 1944. I amerikansk film har formelen jente møter hest blitt dyrket i en egen undergenre av melodramatiske hestefilmer. I Norge var trolig Eva Dahrs vakre novellefilm Drømmehesten (1994) den første virkelige hestefilmen, og kort tid etter denne kom Morten Kolstads Villhesten (1994), vår første spillefilm om jenter og hester. Villhesten slår an tonen i skildringen av hester og ungjenter i norsk film, og er et lærestykke om vennskap, der villhesten blir et middel til å fortelle om oppvekst og holdninger til ungdom.

Villhesten handler om 12-13 år gamle Ragnhild. En natt, rett før høstferien, kommer villhesten til syne i en drøm. Under et kraftig tordenvær noen netter senere våkner hun, og får se en vill hest med skadet ben vandre rastløst fram og tilbake på gårdstunet. Bortsett fra Jørgen, bygdas snilleste og mest ansvarsfulle gutt og klassens hakkekylling, tror ingen på Ragnhilds historie. En dag kommer imidlertid en ny jente i Ragnhilds klasse. Hun heter Mona og kommer fra byen. De to er motsetninger, men blir venner, og sammen forsøker de å finne villhesten. Ikke minst før noen av høstjaktas jegerlag får øye på hesten og avliver den.

Avslutningsvis fortettes filmens handling i skildringen av jakten på hesten. I de praktfulle Sunnmørsalpene foregår hjortejakt, og et par av Ragnhilds skolekamerater er med sine fedre. Hvem skal komme først, det er det store spørsmålet. Spenningen øker, med flere hindre på veien, men til slutt kan Ragnhild fange inn sin villhest og ta den med til ridesenteret. I de siste bildene rir Ragnhild og Mona triumferende gjennom det høstvåte landskapet.

Fra venstre: «Villhesten», «Trigger» og «Til siste hinder».

Det skulle gå tolv år til neste norske hestefilm, men denne filmen har mye til felles med Villhesten. Gunnar Vikenes Trigger (2006) er også actionpreget og dramatisk. Her møter vi 11 år gamle Alise. Hun er pysete, og til tross for at hun har en bestefar som har vært lidenskapelig opptatt av hester, har hun aldri vært på hesteryggen. Til venninnen Rebekka har hun løyet om sine ferdigheter på hesteryggen, og dette avsløres da de møter spranghesten Trigger. Den har blitt mishandlet av sin eier, som på den måten har villet få den til å hoppe høyere, og eieren vil nå slakte dyret og heve forsikringssummen. Bestefaren viser Alise at dyret ikke er for farlig, den er ikke for vill eller gal når den behandles riktig, og det ser ut til at bestefaren skal redde Trigger. Så blir han dødssyk, og Alise må overvinne sin egen frykt, og ri på Trigger for å vise at den ikke er farlig. Mens hennes bestefar sovner inn og dør, klarer Alise å redde Trigger.

Sammenlignet med disse to tidligere hestefilmene er Til siste hinder mindre dramatisk og actionpreget. Spesielt Trigger er full av slående scener og bilder. Ikke minst den dramatiske jakten på Trigger inne i en t-banetunnel, der Alise klarer å redde seg selv og hesten i siste liten fra å bli påkjørt, til og med av hennes egen intetanende far, som er mer opptatt av å finne igjen mobilen han mistet på gulvet i førerhuset enn å se hva som befinner seg på skinnegangen. Felles har Villhesten og Trigger hester som nærmest er ville, og som har et drømsk og fantasiaktig preg over seg.

Som beskrivelsene av disse to antyder, fører Til siste hinder videre motiver og handlingsbrokker fra de tidligere norske hestefilmene. Riktignok er ikke Kehilan skadet i bena, som de to andre hestene, men også den må reddes fra slakteriet. Kehilan er også en vill hest, men ikke villere enn at Idas omsorg og kjærlighet langt på vei temmer den. Alle de tre filmene handler også om jenter som overvinner sin angst overfor hester. Dette er et mye tydeligere tema i Villhesten og Trigger, men er også til stede i Til siste hinder. Innledningsvis skremmer Kehilan Ida så mye at hun faller i en bekk, og gjennom mesteparten av filmen skremmer den Idas mor, men Ida overvinner sin frykt raskt og forelsker seg i det store dyret.

De tre norske helaftens hestefilmene har mye til felles. Ikke bare sine handlinger, sine skildringer av hestene og ungjentene som både fascineres av og frykter dem, men også sine tematiseringer av hvordan det er å være ungdom. Alle filmene handler om vennskap, om å være tro mot seg selv og være god mot andre. Til siste hinder kan synes som den enkleste og mest skjematiske av de tre filmene, og det gjør at dens preg av å være et lærestykke er enda tydeligere enn i de aller fleste andre norske ungdomsfilmer.

«Til siste hinder»

Et norsk lærestykke

Som i de aller fleste norske barne- og ungdomsfilmer finnes det en pedagogisk og belærende undertone i Til siste hinder. Det er en vakker og velmenende film, som har alle de sunne holdninger til ungdom man kan ønske seg, men den forteller sin historie gjennom en serie forenklinger og kontrastspill som gjør at filmen mangler noe av den spenning, uro eller villskap som kunne gjort den til en virkelig god film. Til siste hinder er et hederlig svennestykke, og en hyggelig kinoopplevelse, men noen stor film er det ikke.

Forenklingene gjør at det er vanskelig å tro fullt og helt på historien. Det går rett og slett for fort. Ida forvandles til hestejente for hurtig og smertefritt til at det blir riktig troverdig. Hennes ferdigheter som sprangrytter kommer også litt for lett til at det virkelig blir en god og troverdig historie ut av det. Sammen med de skarpe kontrastene gjør dette at både selve historiekonstruksjonen og det pedagogiske skinner igjennom og tapper fortellingen for noe av sin kraft.

Alle relasjoner eller komponenter i fortellingen er bygget opp som skarpe kontraster. By står mot land, og bybabes står mot sunne hestejenter på landet. Det moderne står mot det tradisjonelle, og overfladiske bekjentskap står mot virkelig vennskap og fellesskap. Dette skaper enkle og effektive karakterer, som imidlertid balanserer på kanten til det stereotype, og spesielt Idas gamle byvenninne Karoline blir en flat parodi. Hun er en overfladisk pyntedukke alltid på jakt etter en fest, som drikker vin og snakker stygt om andre, og Ida må sette henne på plass med en replikk som egentlig er rettet mot idealpublikummet av unge hestejenter: «Livet er faktisk mer enn drikking, klær og gutter, og om du ikke skjønner det, så er det du som er teit». Til syvende og sist er ingen av karakterene i filmen runde nok til virkelig å få liv, og dette reduserer fortellingens styrke.

«Til siste hinder»

Forvandlingen av Ida har tre didaktiske dimensjoner som veves sammen. For det første handler det om kontrasten mellom barn og voksen. Ida og Karoline representerer i utgangspunktet ungdommer som forsøker å være som voksne. De blogger om moter, utfordrer grensene med sminke, klær, teknologi og alkohol, og er bare opptatt av siste nytt. De er både moderne og unaturlige. Idas forvandling til hestejente betyr at hun pånytt kan være jente, og at hun ikke vokser opp så raskt som hun ellers ser ut til å gjøre.

For det andre har Ida fjernet seg fra naturen. I begynnelsen av filmen forskrekkes hun over morens skitne hender når moren planter blomster i hagen, mens senere er det moren som påpeker at Idas hender er skitne ved middagsbordet. Hun har funnet tilbake til barnet i seg, og dermed også kommet nærmere naturen. Hesten er et redskap for å bringe Ida tilbake til det barnlige, det tradisjonelle og det naturlige.

For det tredje finner Ida ut hva virkelig vennskap er. Mot den falske byvenninnen står fellesskapet av lokale hestejenter. Idas nye venninner Molly, Beate og Hanne er idealet i denne filmen. De passer på hverandre, alltid klare til å hjelpe og hente hverandre inn når de blir for selviske, og de er ikke redde for å bli skitne på hendene. De er avgjørende for den forvandling av Ida som finner sted i filmen, og som er filmens didaktiske pol og bevegelse.

Til siste hinder er et forsiktig lærestykke, som forsøker å skjule sine pekefingre, men ikke helt lykkes i dette. De verdier som filmen dyrker er det lett å si seg enig i betydningen av. At fellesskap, integritet, ærlighet, naturlighet og jordnærhet er positive verdier er det vanskelig å motsi, men til tider blir filmen for skjematisk i sin orkestrering av vurderinger og verdier. Alt det tradisjonelt norske står på den ene positive siden, mens alt nymotens og moderne står på den andre. Dette tas til sitt ytterste punkt når Kehilan kaster Ida av på grunn av en chipspose, som er en unyttig modernitet helt malplassert i den vakre naturen.

Idyllisk solskinnshistorie

Til siste hinder er velmenende og håndtverksmessig upåklagelig, men uten noen klangbunn i fantasiens villskap eller oppvekstens hudløse mørke. Den er rett og slett litt for snill. Sola skinner litt for mye. Landet er et litt for godt sted å være. Av jentene er også Molly, spilt av Elise Strømberg Mærlie, mye mer naturlig og god enn Ida, spilt av Julie Nordhuus, og dette skaper noen problemer i samspillet mellom jentene. Strømberg Mærlie som Molly har et helt annet nærvær enn Nordhuus som Ida, og stjeler showet i nesten hver eneste scene de to er sammen i.

Anders Øvergaards film viderefører arven fra filmer som Villhesten og Trigger. Hestefilm er i ferd med å bli en egen liten genre i norsk film, med de samme motivene og temaene som varieres i forskjellig grad fra film til film. I de to tidligere norske hestefilmene står imidlertid betydelig mer på spill for hovedkarakterene, og handlingen blir dermed både mer dramatisk og troverdig. Dessuten har fantasien en større rolle i fortellingene. Klangbunnen med mobbing i Villhesten og bestefarens død i Trigger skaper også sterkere fortellinger.

Til syvende og sist er Til siste hinder et lærestykke. Det er en fabel om hvordan det tradisjonelle og de verdiene som er knyttet til dette fremdeles er det beste for våre ungdommer. Idas forvandling er det sentrale, og hun går fra å være symbolet på alt det vi ikke vil at ungjenter skal være til å bli symbolet på alt vi vil at de skal være. Kroppsfiksering, grensesprengende flørt med alkohol og festing, og teknologiavhengighet erstattes med naturlighet, ærlighet og nærhet til naturen. Til siste hinder er et lærestykke om hvordan unge jenter skal opptre i moderniteten, ved å framheve gode gamle tradisjonelle verdier. Dermed handler filmen egentlig i mindre grad om hester. Den handler om identitet. Hesten er et redskap for å vise hvordan negativ identitetsutvikling kan endres hos ungdom, og hvilke verdier som er viktige.

Filmen er sympatisk, men noe pregløs til virkelig å gi et stort inntrykk, men føyer seg elegant inn i en voksende norsk hestegenre. Om norske ungjenter virkelig kan bruke Til siste hinder i sitt identitetsarbeide er det vanskelig å ta stilling til. At den kan være koselig å se i kinosalen eller i sofakroken er imidlertid sikkert.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>