Filmfrelst #46: Inception

Inception (2010)

Vi har viet seriøse mengder skjermmeter til Inception her på Montages, og Eirik Smidesang Slåen, Kari Finstad, Karsten Meinich, Lars Ole Kristiansen og Martin Sivertsen klarer naturligvis heller ikke å unngå å kaste seg over Christopher Nolans siste film i denne utgaven av podcasten vår.

God lytting!

Aktuelle lenker

Karis omtale av Inception

Eiriks overblikk over Nolans karriere

Thor Joachim om Hans Zimmers soundtrack

Om foto på Inception (American Cinematographer)

Skriv ut artikkelen 18 kommentarer

Klm sier:

26. juli 2010, kl. 13:37

Hans zimmers beste soundtrack er i Thelma and louis!!

Svar
Simen Løvgren sier:

26. juli 2010, kl. 15:01

Noen av skudd-lydene var utrolig tøffe!
Jeg synes filmen gir for lite innblikk i følelsene til karakterene, og er helt enig i at Marion Cotillard ikke er så veldig bra. Grunnen til at jeg er engasjert i filmen nå, etter å ha sett den, er musikken. For et soundtrack!

Svar
Geir Friestad sier:

27. juli 2010, kl. 17:23

Er det lov å synes at Inception var en ganske tafatt affære når man faktisk er vant til å ha drømmer som er langt mer fantasifulle og surrealistiske enn det Nolan har kokt ihop?

Svar
Eirik Pettersen sier:

27. juli 2010, kl. 17:40

En lavmelt podcast med Nolan på KCRW:
http://www.kcrw.com/etc/programs/tt/tt100714christopher_nolan

Svar
Karsten Meinich sier:

27. juli 2010, kl. 17:40

I og med at drømmene vi får se i Inception er scenarier skapt av artitekten i forbrytergruppen hvis mål er spisset og kommersielt – å stjele eller plante noe i et menneskesinn – er det ikke så unaturlig at de er mer konkrete og mindre abstrakte/uforutsigbare enn hva noen av oss dødelige er vant med. (Jeg hadde hatet å se min drøm fra sist natt skildret i Inception! Ugh.)

Oppfattelsen av hva en drøm er eller bør være er så subjektivt at enhver publikummers positive eller negative reaksjon på Nolans visjon vil være umulig å forutsi. (Jeg har aldri drømt om at Paris bretter seg over seg selv, og er glad for å ha sett det (drømt det) nå.) Men var det et lurespørsmål, Geir? Jeg regner med at du fra før av er trygt overbevist om at en subjektiv oppfatning er mer enn lov når det kommer til filmopplevelser. :)

Svar
Geir Friestad sier:

27. juli 2010, kl. 18:14

Hehe, det var ikke ment som et lurespørsmål. Men gitt at enkelte deltakere i podcasten nesten lot til å ta innvendinger mot filmen personlig, får man jo inntrykk av at man bør trå varsomt… Jeg synes filmen var rent teknisk sett vellaget, slik alle Nolans filmer er, men også kjedelig og emosjonelt involverende omtrent på nivå med kjøleskapet mitt – igjen slik alle Nolans filmer er (i alle fall er min opplevelse av dem slik). Satoshi Kons Paprika er for meg en langt mer vellykket film om industrielt delte drømmer, i så måte.

Svar
Lars Ole Kristiansen sier:

27. juli 2010, kl. 21:02

Jeg foretrekker absolutt «Inception», men slenger meg på anbefalingen av «Paprika». En hypnotisk og spennende filmopplevelse, slik jeg husker den. Dessuten hadde også den filmen et fett soundtrack!

Svar
Jasse Nielsen sier:

28. juli 2010, kl. 23:33

Det eneste positive med Paprika er soundtracket av Susumu Hirasawa. Jeg syntes Paprika var direkte kjedelig og alt for abstrakt til å være underholdende. I motsetning til Mr. Friestad så fant jeg Inception til å være relativt engasjerende emosjonelt sett, noe Paprika desverre ikke var i det hele tatt, for min del.

Selv foretrekker jeg Millennium Actress (ikke akkurat samme sjanger, men). Også her er soundtracket magisk.

Men smaken er som baken. Noen er hårete, andre glattbarberte.

Svar
Flu sier:

29. juli 2010, kl. 00:04

Å herregud som jeg gleder meg til å se Inception …IGJEN!

Svar
Svankmajer sier:

29. juli 2010, kl. 08:14

Syntes filmen var helt grei. Likte den fint mens jeg så den, mer ambivalent i ettertid og synes den har mye svakheter og tar forholdsvis enkle løsninger.

Jeg liker denne debatten om drømmer da. Slenger meg på den siden som mener drømmer er langt mer uforutsigbar og urealistiske enn slik Nolan presenterer de. Om de skulle være Salvador Dali-aktige med flyvende elefanter og rosa nisser som onanerer ut fra hustakene, neida… de færreste drømmer så bisarrt, men ehm, drømmer er da «litt» drømmeaktig? Er dere seriøse på dette, godeste Montages?

Svar
Kari Petronella Finstad sier:

30. juli 2010, kl. 20:44

Drømmer, ja …

Det er ikke før man våkner at man virkelig innser hvor syk eller merkelig en drøm har vært, er det vel? Jeg blir mest forstyrret når jeg innser at jeg har drømt noe skikkelig kjedelig. Som en litt tam, politisk diskusjon, for eksempel. Akkurat den gjorde meg litt bekymret.

Men har også opplevd å drømme at jeg ble kidnappet av menneskespisende Jehovas Vitner som bodde oppe på et mørkt, bratt fjell og egentlig var svarte løver med fryktelig skarpe tenner. Alt sammen føltes helt normalt (men veldig skummelt, altså) inntil jeg våknet. Sykt nok?

Tipper resten av Montagesredaksjonen har minst like forskrudde drømmer.
Og poenget i forhold til Inception er vel at drømmearkitekten ikke kunne komme med elementer som fikk den drømmende til å begynne å trekke virkeligheten i tvil mens han eller hun var inne i drømmen.

Svar
Svankmajer sier:

31. juli 2010, kl. 01:15

Jo, sykt nok Petronella.
Er det dog ikke en motsigelse at de:

1. måtte gjøre arkitekturen såpass realistisk, for ellers ville Fischer karakteren forstått det var en drøm.
2. en drøm oppleves ikke som syk og rar før man våkner og tenker tilbake på den?

Med andre ord kunne skaperne her skrudd opp drømmeaktigheten ganske mye mer uten at Fischer ville skjønt tegningen uansett? Så det argumentet faller litt sammen. Bare det jeg ville stresse.

Svar
Kari Petronella Finstad sier:

31. juli 2010, kl. 15:07

Slik jeg ser argumentasjonen i filmen ville det å skape såkalte drømmeaktige elementer i en annens hode kunne få vedkommende til å lukte lunta, siden vi alle har ulik fantasi. En annens fantasilandskap ville kanskje føles fremmed mens man var midt inne i drømmen?
Det er min teori. Og selv om jeg elsker rare, drømmeaktige filmopplevelser, synes jeg altså den nesten uventede realismegraden i Inception fungerer.
Men jeg ser for all del innvendingene. Hvor går grensen mellom kjent og ukjent inne i underbevisstheten? Ikke så greit å si.

Svar
Robin sier:

31. juli 2010, kl. 19:07

Skulle nesten tro at folk forventet at Nolan laget en film om drømmer som passet absolutt ALLE. Nolan er Nolan. Lynch er Lynch.

Ingen fan av denne sjangeren, men her har Nolan virkelig laget en for alle tider.

Svar
Tobias Bernander Silseth sier:

1. august 2010, kl. 10:58

!!!SPOILER ALERT!!! ‘Slutten av filmen er noe av det som ikke gjorde det for meg. Den helt siste scenen faktisk. Den scenen gjør at alle skaper sin egen mening eller slutt i filmen. Det virker på en måte, men det er vanskelig å finne ut hva Nolan egentlig prøver å si. Jeg har valgt å se på det som et symbol som har med drømmer å gjøre. Hvem vet hva som er drøm å hva som er virkelighet? Det kan hende at jeg tar feil, men det virket som at det var det Nolan prøvde å si i sluttscenen.

Svar
Sivert Almvik sier:

1. august 2010, kl. 14:36

– SPOILER –

@Tobias: Det er en åpen slutt der det er opp til tilskueren å lage slutten. Tror Nolan kutter scenen bevisst for at vi skal lure på om Cobb drømmer, eller om dette er virkeligheten. Tror ikke han forsøker å si så mye, men ønsker heller la oss leve med spørsmålet og kanskje se filmen på nytt. Jeg vet det er en enkel tolkning, men som regel er det enkle ofte det beste ;-)

Svar
Flu sier:

4. august 2010, kl. 15:21

Må bare si at det var ganske skuffende å se filmen for andre gang. Når man ikke lenger konser om å henge med i historien, så ser man alle svakhetene, og framdriften ble faktisk litt kjedelig. Skuespillet er litt slapt. Slikt opplevde jeg det i hvert fall.

Svar
uheiberg sier:

27. desember 2010, kl. 14:30

morsomt at de ikke nevner «insomnia» siden den er en remake av en norsk film og antageligvis en av nolans beste med memento og the prestige

Svar