inception-hans-zimmers-nye-lydbilde

Inception – Hans Zimmers nye lydbilde

Christopher Nolan og Hans Zimmers tredje samarbeidsprosjekt vitner nok en gang om modningsprosessen i komponistens lydbilde. Borte er de episke krafthymnene (“power anthems”) han utformet på slutten av 80-tallet; igjen sitter vi med et kvasi-minimalistisk, dystrere landskap der kraften bæres oppe av harmoni og rytme mer enn definerte melodier.

Selv om krafthymnen ikke er helt borte i filmmusikk-land, kan det virke som om Pirates of the Caribbean-filmene er en slags siste utblåsning av soundet som Zimmer grunnla med filmer som Black Rain på slutten av 80-tallet (les forøvrig min tidligere artikkel om dette uttrykket). Fra og med Nolans Batman Begins (2005), som Zimmer skrev med James Newton Howard, beveger han seg inn i mer teksturbaserte uttrykk. The Da Vinci Code (2006), The Dark Knight (2008), Frost/Nixon (2008), Angels & Demons (2009) og Sherlock Holmes (2009) har alle elementer av dette i seg.

Inception har således ingen overraskende sound, men er kanskje den mest rendyrkede versjonen vi har hørt til dags dato. Hva består den av, helt konkret? Jo, her finnes fremadrettede, bestemte ostinatoer som surrer og går i det lave registeret, ofte med dyp perkusjonspuls. Her finnes raske, repeterende riff (ofte omtalt som ”Bourne-riffet” etter John Powells innflytelsesrike bruk i Jason Bourne-filmene). Her finnes storslåtte, trege intervall-hopp, gjerne fremført av dype messingblåsere – både akustiske og samplet. Det er som sagt lite melodier å snakke om, men riffene varieres og repeteres med ulik instrumentering gjennom et helt spor.

Warners soundtrack-album ble gitt ut for et par uker siden, og presenterer en god 49-minutters opplevelse av musikken, produsert av Zimmer selv. Den veksler fint mellom det intense og det muskuløse på den ene siden og det lavmælte og mystiske på den andre siden. Spesielt bemerkelsesverdig er det Vangelis-inspirerte sporet Old Souls, som nærmest forfører deg med varsomme keyboard-berøringer og romslige ekkoeffekter:

Dernest er det rytmisk oppvisning i actionsporet Mombasa, hvor en psytrance-inspirert groove spiller på lag med diverse riff-variasjoner – en slags røffere versjon av Brian Enos Force Marker, om du vil:

Endelig er det verdt å merke seg det vuggende melankolske avslutningssporet Time, hvor Zimmer briljerer med sine vante moll/dur-vekslinger:

Personlig er jeg stor fan av den gode gamle krafthymnen, men liker også det jeg hører av ”nye Zimmer”. Det er hypnotisk, det er emosjonelt, det er fengende på en litt mer tilslørt måte enn tidligere. Han har åpenbart funnet en inspirasjon i Nolans visuelle uttrykk som har ført ham inn på en  annen vei enn den som mange av hans protesjéer og kopier har beslaglagt de siste 20 årene. Slik beskriver komponisten selv samarbeidet:

I had great joy writing all of that music, but I also had great fear, and days and weeks of dry spells and all that stuff that goes on in really trying to push this out. It all came from Chris’s script. Though I love reading, I usually don’t like reading scripts because, on the whole, they are very poorly written. You don’t get the same joy out of them that you do from reading great literature. It’s usually the director and actors that put life into these things. But when I read Chris’s script, it was like great literature because it was so well-written. So the responsibility that I was dealing with something that was not only a great idea but was so beautifully written gave me the inspiration to write this music all the way through.

Her kan du forøvrig se Zimmers musikk fremført live under Inception-premieren (Zimmer-intervju og påfølgende konsert fra 5:22):

Video chat rooms at Ustream

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 13 kommentarer

  1. Du hadde jammen en annen opplevelse av det enn den omtalen filmmusikken fikk i gårsdagens Kulturnytt på P2, som grenset til slakt. Må virkelig se dette for å få gjort meg opp en egen mening, skjønner jeg.

  2. Det P2-innslaget må jeg virkelig få med meg, for jeg kan ikke på vilkår forstå en slakt av det som i mine øyne nok er Hans Zimmers vakreste, mest intense og hjemsøkende verk sålangt. Hva i all verden er det med Norge som gjør at vi liksom ikke helt skal kjøpe “Inception”? Janteloven? At de som skriver om film ikke forstår sjangerfilmen på dens egne premisser?

    Uansett: å ha Vangelis som inspirasjonskilde når man lager filmmusikk får i alle fall mine øyne til å glitre. Sammenhengende gåsehud. Dette soundtracket går 24/7 nå…

  3. Jon Aanensen sier:

    Hvem var det som hadde den P2-anmeldelsen? NRK-journalister har vel ikke rykte på seg til å ha greie på filmmusikk akkurat…

    Old Souls er virkelig et sterkt Zimmer-øyeblikk, Mombasa er jo nærmest en kopi av Force Marker, og Time virker også å være solide greier.

    Ellers er jo jeg en melodiker som ikke liker når musikken blir for atonal, så får håpe Zimmer ikke drar det umelodiøse altfor langt her. Noe av musikken på videoklippet blir litt for sært og bråkete for meg.

  4. Musikkanmelder Håkon Hegstad som hadde anmeldelsen. Kan høre det hele her: http://www.nrk.no/spillelister/spilleliste.aspx?progid=MNMA02014410&kode=kulturnytt&sendt=22.%20juli%202010%2016:03:00%20{R}

    Anmeldelsen begynner ca. på 18:07 eller deromkring.

  5. Thor Joachim Haga sier:

    Ikke et vondt ord om Håkon Heggstad (vi har hatt flere gode samtaler om filmmusikk), men han er veldig symfonisk/klassisk orientert, så jeg er ikke veldig overrasket over at han ikke “catcher” denne. Etter min mening blir det imidlertid litt feil å bedømme Inception på de premissene. Det er en helt annen greie.

  6. Zimmerfan sier:

    Einar Aarvig i Filmmagasinet var heller ikke nådig mot musikken. Filmen fikk 5 stjerner av 6, men skriver om musikken:

    …”Hovedinnvendingen mot filmen er musikken. Historien, stemningen og måten begge deler forvaltes på er mer enn nok i seg selv, den svært insisterende SCOREN virker ofte mot sin hensikt, og høyeste karakter kan desverre ikke gis”…

    Vel, jeg kan ikke fatte hvordan filmen hadde blitt UTEN musikken til Zimmer, et av årets beste soundtrack trygt ved siden How To Train Your Dragon av John Powell. Skal tro hva Aarvig og Co hadde sagt hvis de så filmen uten musikken?

  7. Micah Jason Schaer sier:

    Om du ser den norske “Love is War” (1970 – Norsk kritikkerpris og Berlinbjørn i 1971) vil du bemerkelsesverdig finne samme forteller-stilen som Nolan’s i Inception.
    Regissør og fotograf Ragnar “Lasse” Henriksen Go’hjerta kalte sin drømme-stilart som han utviklet for “En evig runde”, fordi den
    inviterer tilskuerene inn gjennom en sirkel på fra 8 til 16 portaler

  8. Anders sier:

    Irriterte meg faktisk over musikkbruken flere ganger under filmen. Spesielt i midtpartiet hvor tyngden lå på dialogen for å gjøre hele drømmeverdenen logisk for oss (når ble drømmer logiske?), og da i samtaler som strengt tatt trengte musikk i bakgrunnen.

  9. André Øvredal sier:

    Denne filmen er så pretensiøs og pompøs at hvis den ikke hadde hatt en slik musikk, hadde det hele til tider fremstått som latterlig. Musikken redder ofte filmen fra å drukne i sin egen selvhøytidelighet gjennom å insistere på at alt er viktig og intenst. Den tvinger deg til å lytte nøye til innholdet i all bablingen og forhindrer at du får rom til å observere det pretensiøse utenfra. Men misforstå meg rett – jeg elsket filmen. Og musikken.

  10. Tobias Bernander Silseth sier:

    Ja musikken er pompøs og overbrukt, men dette soundtracket er jo fantastisk. Det er noe nytt samtidig som det viser litt til The Dark Knights soundtrack.

  11. kristine wilhelmsen sier:

    mulig jeg så fimen med uheldig fremstilling av lydbildet,,,, men jeg opplevde ofte musikken enerverende… men denne var vidunderlig:: http://www.youtube.com/watch?v=q4XxaWXsO78&feature=youtube_gdata

  12. Thor Joachim Haga sier:

    Til informasjon:

    Nå kan du laste ned to NYE spor fra soundtracket GRATIS på hjemmesiden. Sjekk ut: http://www.inceptionscore.com/#modal

  13. Musikken var utrolig emosjonelt engasjerende, og jeg hører fremdeles på det innimellom. En ting som gjorde stort inntrykk på meg ETTER at jeg kom hjem igjen fra filmen, noe jeg ikke tenkte over der og da, var de dype hornriffene som i virkeligheten er en kraftig nedsakket utgave av Edit Piaf’s “Non, Je Ne Regrette Rien”.

    Og når Zimmer selv sier at hele soundtracket er basert ut ifra nettopp den sangen blir jeg egentlig bare mer interessert i å lytte grundig på det. Jeg var allerede en Zimmer-fan, men ble positivt overrasket.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>