Pirates of the Caribbean

Remote Control – fremdeles kontroversielt

Det er 21 år siden Hans Zimmer og Jay Rifkin grunnla selskapet Media Ventures (senere Remote Control), ”komponist-fabrikken” som dyrket Zimmers unike lydbilde. Allikevel er både det musikalske uttrykket og ideologien bak fremdeles offer for bitter rivalisering blant filmmusikk-entusiaster og i bransjen forøvrig.

Hans Zimmer er utvilsomt en av de mest innflytelsesrike filmkomponistene de siste 20 årene, og ble nylig kåret til den mektigste komponisten i Hollywood av bransjebladet Film Score Monthly. Hans patenterte lydbilde – et amalgam av synth og orkester, både samplet og akustisk, ofte med en slags prog rock-harmonikk i mektig mollmodus (gjerne omtalt som the power anthem) er blitt daglig kost i moderne actionfilmer. Zimmer utviklet dette allerede på slutten av 80-tallet, da han flyttet fra England til USA. Her er et tidlig eksempel fra Ridley Scotts Black Rain (1989):

Samme år gikk han altså sammen med produsenten og barndomsvennen Jay Rifkin for å danne Media Ventures. Rifkin har uttalt at idéen bak var «to create an environment that included not only Hans Zimmer’s MIDI Studio but also a world class tracking and surround mixing studio to create a synergy between the film composer and the mix studio». Selskapet knyttet raskt til seg talenter hvis oppgave var å komponere musikk i noenlunde samme stilart som sjefen selv. Etterhvert ble det også mer og mer vanlig å samarbeide om de store filmene; for eksempel kunne Zimmer selv komponere hovedtemaene og la noen av ”elevene” bidra med musikk knyttet opp mot dem. Kanskje det aller mest ikoniske soundtracket i denne sammenheng er The Rock (1996), skrevet sammen med Nick Glennie-Smith og Harry Gregson-Williams:

Som dette åpningsklippet demonstrerer, var temaene så fremtredende, nynnbare og mikset så høyt at de ikke bare skapte en ny generasjon filmmusikkfans (slik Star Wars hadde gjort 20 år tidligere), men i høy grad grunnla paletten som sjangerkolleger ville benytte seg av i tiden fremover. Man trenger ikke gå lenger enn til Pirates of the Caribbean-filmene (2003-2007) for å registrere den vedvarende populariteten, skrevet av Klaus Badelt og Zimmer selv:

Men her ligger også mye av kritikken fra enkelte segmenter, særlig dem som abonnerer på mer tradisjonelle, symfoniske uttrykk – den blir oppfattet som ensartet og allestedsnærværende, som et slags altoppslukende lydteppe på et spor som allerede er fullt av skarpe og voldsomme lydeffekter. Et overmettet lydspor, om du vil. Det kan godt være et poeng der, men det tar sjelden høyde for den faktiske estetikken som gjennomsyrer disse filmene forøvrig. Dette er ikke glade swashbucklers fra 40-tallet, det er ikke møkkete urbanfilmer fra 70-tallet, det er ikke minimalistiske indie-filmer, vi er inne i territoriet til Michael Bay, Jerry Bruckheimer og Scott-brødrene – bildedrevne filmskapere som ønsker å utnytte flashy enkeltsekvenser for det de er verdt.

Like kritisert er foretningsmodellen som selskapet er tuftet på. Er det kun snakk om et samlebånd som utstyrer bransjen med regelmessige Zimmer-kloner? Vil det ikke gå ut over musikkens originalitet hvis så mange komponister jobber på samme film? Zimmer selv har sagt at samarbeidstanken stammer fra tiden i diverse rockeband (The Buggles, Helden, Krisma); en idé om at film alltid vil være et samarbeidsmedium med inngåelse av kompromisser. Da er det heller viktig å kredittere alle som har jobbet på filmen, og hvilke spor som tilhører hvem. Her er en fersk video hvor Oscarvinneren utbroderer denne filosofien noe, samt tilbyr en liten titt inn i Remote Control-studioet.

Jay Rikfin og Hans Zimmer røk uklar på begynnelsen av 2000-tallet. En langvarig rettsprosess der Rifkin ironisk nok anklaget Zimmer for å marginalise ham bort fra sentrale beslutninger, mens Zimmer på sin side anklaget Rifkin for underslag og dårlig foretningsetikk, førte til splittelse og navneskifte i 2004.

Kontroversielt eller ei, det er ingen tvil om at Remote Control har vært en uvurderlig karriereplattform for lovende talenter. Klaus Badelt, Nick Glennie-Smith, Harry Gregson-Williams, Steve Jablonsky og Ramin Djawadi er alle eksempler på komponister som etterhvert har fått egne ben å stå på, og som dermed også har fått utviklet sin egne musikalske stemmer. Kanskje det aller mest profilerte navnet som har kommet ut av Zimmers stall er John Powell, den britiske komponisten som slo i gjennom med John Woos Face/Off (1997) og som med Bourne-trilogien (2002-2006) selv ble en musikalsk banebryter i action-sjangeren. Det velkjente Bourne-riffet – en vedvarende technobeat med forsiktige akkordvariasjoner ovenpå – er i dag vel så utbredt som Zimmers eget power anthem. Hvis en slik kreativ oppblomstring er konsekvensene av Zimmers ideologi, kan det vel ikke være helt galt?

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 7 kommentarer

  1. Eirik Bjørnerud sier:

    Personlig må eg si at eg lar meg begeistre av musikken til Hans Zimmer. Det ligger vel litt i begeistringen min for nevnte The Rock. Kan forstå kritikken, men til sitt bruk passer den utmerket. At slike store komponister også blir mer utbredt i spill er for min del med på å heve opplevelsen, som i Uncharted 2. Hvor Steve Jablonsky står for deler av musikken, om jeg ikke tar feil?

  2. André Ø sier:

    Hei, takk for masse gode filmmusikkartiker – for en ekstrem filmmusikkfan gjennom nesten 25 år er det svært gledelig at dere tar dette temaet så seriøst. Jeg er en stor fan av Zimmer+, og selv om det har kommet mye generisk fyllmasse fra ham og hans gjeng i perioder, er det for det meste kanon greier – gæmlisene Broken Arrow og Point of No Return er blant mine favoritt action-soundtracks den dag i dag og det er vel ingen tvil om at Crimson Tide har det mektigste temaet noensinne?
    Faktisk – nylige Sherlock Holmes er det kuleste scoret som er kommet ut på åresvis – fra noen komponist. Ellers er Dark Knight fantastisk og Angels and Demons fyller øregangene overraskende ofte :) Zimmer rocker (fortsatt) !

  3. Jon Aanensen sier:

    Bra artikkel!

    Skulle jeg kritisere noe må det være at du ikke nevner Mark Mancina, og kanskje også Jeff Rona, når du skriver om MV/RC-medlemmer.

  4. Thor Joachim Haga sier:

    Ja selvsagt, Jon, Mancina burde jeg nevnt. Har liksom alltid tenkt på ham som en helt selvstendig kar, ikke helt en “elev” slik som de andre.

  5. Jon Aanensen sier:

    Vil tro at Mancina var hos Media Ventures fra 1990 (Days Of Thunder) og frem til midten av 90-tallet, selv om jeg ikke vet nøyaktig når han sluttet. Kan være helt til Con Air/Speed 2 i 97.

  6. Thor Joachim Haga sier:

    Det er jo litt interessant at han – kanskje med unntak av Tarzan og Training Day – ikke har hatt den samme suksessen etter MV som da han var der.

  7. Jon Aanensen sier:

    Ja, andre “høydepunkt” hos post-MV Mancina er jo Shooter, Brother Bear (med Phil Collins), Domestic Disturbance og Bait.

    Kom også på Marc Streitenfeld, som nå har laget musikk til de FIRE siste Ridley Scott-filmene, etter å ha jobbet med Zimmer siden midten av 90-tallet.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>