Det er 21 år siden Hans Zimmer og Jay Rifkin grunnla selskapet Media Ventures (senere Remote Control), ”komponist-fabrikken” som dyrket Zimmers unike lydbilde. Allikevel er både det musikalske uttrykket og ideologien bak fremdeles offer for bitter rivalisering blant filmmusikk-entusiaster og i bransjen forøvrig.

Hans Zimmer er utvilsomt en av de mest innflytelsesrike filmkomponistene de siste 20 årene, og ble nylig kåret til den mektigste komponisten i Hollywood av bransjebladet Film Score Monthly. Hans patenterte lydbilde – et amalgam av synth og orkester, både samplet og akustisk, ofte med en slags prog rock-harmonikk i mektig mollmodus (gjerne omtalt som the power anthem) er blitt daglig kost i moderne actionfilmer. Zimmer utviklet dette allerede på slutten av 80-tallet, da han flyttet fra England til USA. Her er et tidlig eksempel fra Ridley Scotts Black Rain (1989):

Samme år gikk han altså sammen med produsenten og barndomsvennen Jay Rifkin for å danne Media Ventures. Rifkin har uttalt at idéen bak var «to create an environment that included not only Hans Zimmer’s MIDI Studio but also a world class tracking and surround mixing studio to create a synergy between the film composer and the mix studio». Selskapet knyttet raskt til seg talenter hvis oppgave var å komponere musikk i noenlunde samme stilart som sjefen selv. Etterhvert ble det også mer og mer vanlig å samarbeide om de store filmene; for eksempel kunne Zimmer selv komponere hovedtemaene og la noen av ”elevene” bidra med musikk knyttet opp mot dem. Kanskje det aller mest ikoniske soundtracket i denne sammenheng er The Rock (1996), skrevet sammen med Nick Glennie-Smith og Harry Gregson-Williams:

Som dette åpningsklippet demonstrerer, var temaene så fremtredende, nynnbare og mikset så høyt at de ikke bare skapte en ny generasjon filmmusikkfans (slik Star Wars hadde gjort 20 år tidligere), men i høy grad grunnla paletten som sjangerkolleger ville benytte seg av i tiden fremover. Man trenger ikke gå lenger enn til Pirates of the Caribbean-filmene (2003-2007) for å registrere den vedvarende populariteten, skrevet av Klaus Badelt og Zimmer selv:

Men her ligger også mye av kritikken fra enkelte segmenter, særlig dem som abonnerer på mer tradisjonelle, symfoniske uttrykk – den blir oppfattet som ensartet og allestedsnærværende, som et slags altoppslukende lydteppe på et spor som allerede er fullt av skarpe og voldsomme lydeffekter. Et overmettet lydspor, om du vil. Det kan godt være et poeng der, men det tar sjelden høyde for den faktiske estetikken som gjennomsyrer disse filmene forøvrig. Dette er ikke glade swashbucklers fra 40-tallet, det er ikke møkkete urbanfilmer fra 70-tallet, det er ikke minimalistiske indie-filmer, vi er inne i territoriet til Michael Bay, Jerry Bruckheimer og Scott-brødrene – bildedrevne filmskapere som ønsker å utnytte flashy enkeltsekvenser for det de er verdt.

Like kritisert er foretningsmodellen som selskapet er tuftet på. Er det kun snakk om et samlebånd som utstyrer bransjen med regelmessige Zimmer-kloner? Vil det ikke gå ut over musikkens originalitet hvis så mange komponister jobber på samme film? Zimmer selv har sagt at samarbeidstanken stammer fra tiden i diverse rockeband (The Buggles, Helden, Krisma); en idé om at film alltid vil være et samarbeidsmedium med inngåelse av kompromisser. Da er det heller viktig å kredittere alle som har jobbet på filmen, og hvilke spor som tilhører hvem. Her er en fersk video hvor Oscarvinneren utbroderer denne filosofien noe, samt tilbyr en liten titt inn i Remote Control-studioet.

Jay Rikfin og Hans Zimmer røk uklar på begynnelsen av 2000-tallet. En langvarig rettsprosess der Rifkin ironisk nok anklaget Zimmer for å marginalise ham bort fra sentrale beslutninger, mens Zimmer på sin side anklaget Rifkin for underslag og dårlig foretningsetikk, førte til splittelse og navneskifte i 2004.

Kontroversielt eller ei, det er ingen tvil om at Remote Control har vært en uvurderlig karriereplattform for lovende talenter. Klaus Badelt, Nick Glennie-Smith, Harry Gregson-Williams, Steve Jablonsky og Ramin Djawadi er alle eksempler på komponister som etterhvert har fått egne ben å stå på, og som dermed også har fått utviklet sin egne musikalske stemmer. Kanskje det aller mest profilerte navnet som har kommet ut av Zimmers stall er John Powell, den britiske komponisten som slo i gjennom med John Woos Face/Off (1997) og som med Bourne-trilogien (2002-2006) selv ble en musikalsk banebryter i action-sjangeren. Det velkjente Bourne-riffet – en vedvarende technobeat med forsiktige akkordvariasjoner ovenpå – er i dag vel så utbredt som Zimmers eget power anthem. Hvis en slik kreativ oppblomstring er konsekvensene av Zimmers ideologi, kan det vel ikke være helt galt?