Christopher Nolan og Hans Zimmers tredje samarbeidsprosjekt vitner nok en gang om modningsprosessen i komponistens lydbilde. Borte er de episke krafthymnene («power anthems») han utformet på slutten av 80-tallet; igjen sitter vi med et kvasi-minimalistisk, dystrere landskap der kraften bæres oppe av harmoni og rytme mer enn definerte melodier.
Selv om krafthymnen ikke er helt borte i filmmusikk-land, kan det virke som om Pirates of the Caribbean-filmene er en slags siste utblåsning av soundet som Zimmer grunnla med filmer som Black Rain på slutten av 80-tallet (les forøvrig min tidligere artikkel om dette uttrykket). Fra og med Nolans Batman Begins (2005), som Zimmer skrev med James Newton Howard, beveger han seg inn i mer teksturbaserte uttrykk. The Da Vinci Code (2006), The Dark Knight (2008), Frost/Nixon (2008), Angels & Demons (2009) og Sherlock Holmes (2009) har alle elementer av dette i seg.
Inception har således ingen overraskende sound, men er kanskje den mest rendyrkede versjonen vi har hørt til dags dato. Hva består den av, helt konkret? Jo, her finnes fremadrettede, bestemte ostinatoer som surrer og går i det lave registeret, ofte med dyp perkusjonspuls. Her finnes raske, repeterende riff (ofte omtalt som ”Bourne-riffet” etter John Powells innflytelsesrike bruk i Jason Bourne-filmene). Her finnes storslåtte, trege intervall-hopp, gjerne fremført av dype messingblåsere – både akustiske og samplet. Det er som sagt lite melodier å snakke om, men riffene varieres og repeteres med ulik instrumentering gjennom et helt spor.
Warners soundtrack-album ble gitt ut for et par uker siden, og presenterer en god 49-minutters opplevelse av musikken, produsert av Zimmer selv. Den veksler fint mellom det intense og det muskuløse på den ene siden og det lavmælte og mystiske på den andre siden. Spesielt bemerkelsesverdig er det Vangelis-inspirerte sporet Old Souls, som nærmest forfører deg med varsomme keyboard-berøringer og romslige ekkoeffekter:
Dernest er det rytmisk oppvisning i actionsporet Mombasa, hvor en psytrance-inspirert groove spiller på lag med diverse riff-variasjoner – en slags røffere versjon av Brian Enos Force Marker, om du vil:
Endelig er det verdt å merke seg det vuggende melankolske avslutningssporet Time, hvor Zimmer briljerer med sine vante moll/dur-vekslinger:
Personlig er jeg stor fan av den gode gamle krafthymnen, men liker også det jeg hører av ”nye Zimmer”. Det er hypnotisk, det er emosjonelt, det er fengende på en litt mer tilslørt måte enn tidligere. Han har åpenbart funnet en inspirasjon i Nolans visuelle uttrykk som har ført ham inn på en annen vei enn den som mange av hans protesjéer og kopier har beslaglagt de siste 20 årene. Slik beskriver komponisten selv samarbeidet:
I had great joy writing all of that music, but I also had great fear, and days and weeks of dry spells and all that stuff that goes on in really trying to push this out. It all came from Chris’s script. Though I love reading, I usually don’t like reading scripts because, on the whole, they are very poorly written. You don’t get the same joy out of them that you do from reading great literature. It’s usually the director and actors that put life into these things. But when I read Chris’s script, it was like great literature because it was so well-written. So the responsibility that I was dealing with something that was not only a great idea but was so beautifully written gave me the inspiration to write this music all the way through.
Her kan du forøvrig se Zimmers musikk fremført live under Inception-premieren (Zimmer-intervju og påfølgende konsert fra 5:22):