Artikkelen er spoilerfri

Kanskje er det overraskende at Pixars tiende animasjonsfilm meget mulig er deres beste siden de gjenoppfant kruttet med Toy Story tilbake i 1995. Overraskende fordi selskapet har laget en serie kort- og langfilmer som egentlig uten unntak har vært både kommersielle og kunstneriske suksesser. Det finnes vel ingen annen aktør i dagens Hollywood med større tillit fra både publikum og kritikere, -- en bragd som ellers synes naturstridig.

Det overraskende er derimot at det ikke er den gode historien, den presise regien eller den gnistrende animasjonen som først og fremst gjør Up til Pixars beste film. Isteden har nevnte tillitsforhold og tilhørende selvsikkerhet, gitt animatørene rom for å lage sin smaleste og uten tvil særeste film til dags dato. Ja, meget mulig er dette det rareste som har kommet ut av et Hollywood-studio på veldig lenge.

La oss starte med et eksempel på det opplagte -- Carl Fredricksen. Han er en surpomp av den typen du som barn aldri får et smil fra, eller du som tenåring digger å gjøre ugagnskråker med. Riktignok gjør dette at publikum gjenkjenner personligheten, men det gir oss ingen grunn til hverken å like eller alliere oss med han. Ja, selv om filmen starter med en kortfilm som setter dette i et noe mer nyansert lys, forblir Fredricksen usmakelig store deler av filmen. (Så må det understrekes at nevnte kortfilm er noe av det vakreste og rørende jeg har sett på lerret i mitt cinefile liv.)

Det mindre opplagte -- hva slags film er egentlig Up, hvor hører den hjemme filmhistorisk? Der Dreamworks, Sony eller andre gir oss kliniske, historieløse og banalt enkle filmer som Madagaskar eller Istid-serien, ligner Pixars filmer aldri på andre animasjonsfilmer. Isteden må man vanligvis finne referanser bakover i filmhistorien, til bestemte regissører eller til sjangre animasjonsfilmen fra utsiden føles veldig fremmed i. Trass i vår erfaring med dette, er det overraskende at den filmen Up mest av alt slekter på, er Werner Herzogs Fitzcarraldo fra 1982. Ikke bare i de åpenbare likhetene i plot, men Carl Fredricksen og Brian Fitzgerald har slående mange likhetstrekk i sin motivasjon for å dra ut på de episke reisene med henholdsvis sitt gamle hus og hjuldamperen Molly Aida.

Det er vanskelig å se for seg en Hollywood-studio lansere en film som «inspirert av Fitzcarraldo». Da er det kanskje lettere å trekke frem King Kong, It’s a Wonderful Life eller andre av de klassiske Hollywood-filmene Up-skaperne har latt seg inspirere av. I sum handler allikevel dette om at Pixars to siste produksjoner først og fremst har vært laget for et voksent publikum, sågar et ganske så oppegående et. Eller som Washington Posts anmelder sa det --

It’s said that Pixar makes children’s movies that adults can appreciate, but that’s selling the animation studio short. In reality, it makes movies for adults that children will tolerate -- sometimes only just.

Flere enn anmelderne har påpekt dette, og kanskje er det et tegn i tiden at selveste Cannes-festivalen valgte å åpne sin årlige utgave med filmen. Kritikerne har videre kommentert hvordan både Up og Wall E på mange måter er med på å undergrave noe av det som har vært kjennetegnet på eier Disney, nemlig spin-off-produktene. Et eksempel er denne artikkelen fra New York Times, omhandlende Wall Streets reaksjoner på konsernets muligheter for ekstrainntekter på filmene sine. Her er et sitat --

Target and Wal-Mart say they will stock little “Up” merchandise, mainly because there was not much interest from manufacturers: Thinkway Toys, which has churned out thousands of Pixar-related products since 1995’s “Toy Story,” will not produce a single item. Disney Stores will offer “Up”-related products, but even that will be on a limited basis, according to analysts.

Og hvem vil vel egentlig ha bamseutgaven av surmagrede Carl Fredricksen? Vil ungjentene interessere seg for en film der de ikke har en eneste representant for sitt kjønn, og isteden må ta til takke med en animert utgave av drittungen de til daglig møter i klasserommet?

Trass i Up og Pixar sine ambisjoner om å være mer enn barnevennlig tegnefilm, er det ikke det intelligente og tydelige filmspråket alene som gjør filmen så mesterlig. For selv om Pixar nå tør og lage en dialogløs førsteakt som i Wall E, eller en andreakt i Up -- som i det store og hele bare er to mennesker, et par dyr og et flyvende hus vandrende i et tåkelandskap nær sagt ventende på Godot, er det gjort med så mye følelsesmessig engasjement at vi som publikum allikevel lar oss engasjere. Filmens andre hovedperson; Russel, må få mye av æren av dette, med sin ærlige og ikke rent lite naive holdning til eldre mennesker. En genistrek av en hundekarakter og en absurditet av en menneskekåt fugl, er andre elementer som gjør at reisen blir spekket til randen med humor og følelser. Når da også det hele innledes med nevnte helt usaklig vakre førsteakt, og en sisteakt mer actionfylt og spennende enn noe annet akkurat nå, ja, da blir Up en opplevelse for både barn og voksne.

Den store forskjellen fra andre animasjonsfilmer som også makter dette dobbeltløpet, blir derimot at det her altså inneholder så veldig mye mer. Således blir Pixars tiende film deres mest komplekse, kunstnerisk interessante og særeste, men også den mest genuint underholdende. Hvem andre makter dette i dagens filmlandskap?

Her er traileren: