«Welcome to Norway»

Analysen

Welcome to Norway! (2016)

Det er knapt mulig å treffe bedre med timingen enn regissør Rune Denstad Langlo har gjort med sin nye film, asylmottakskomedien Welcome to Norway!. Langlo begynte å utvikle ideen allerede for tre år siden, men produksjon av film tar tid, og først nå er Welcome to Norway! kinoklar – merkelig nok da vi trengte den som aller mest.

Saken som overdøvet alle andre i nyhetsbildet – så vel som rundt kafé- og middagsbord i Norge – høsten og vinteren 2015/2016, var den store flyktningstrømmen nordover gjennom Europa. Mange stilte spørsmålet om hvordan vi skulle respondere når flyktningene nådde våre grensestasjoner, og debatten polariserte seg raskt i dommedagsprofetier og intens innvandringsmotstand på den ene siden, og positivt innstilte grasrotgrupper som Refugees Welcome to Norway på den andre. Retorikken hardnet til på en måte vi ikke har opplevd siden innvandringsdebattene tidlig på 1990-tallet. Henriette Steenstrup, en av filmens sentrale skuespillere, ble intervjuet av TV2 i forbindelse med premieren og mente at «nå er det mange som er redde og sinte, på begge sider av debatten. Nå må vi samle oss litt og le av oss selv og de andre».

Ett av spenningsmomentene da jeg gikk for å se Welcome to Norway! var knyttet til nettopp dette – om filmen ville være et partsinnlegg myntet på «menigheten» på venstresiden, eller om den kunne fungere som en samlende folkelig komedie med et bredere nedslagsfelt. Jeg var også nysgjerrig på om settingen ville være tilstrekkelig rik til å bære en hel spillefilm, og hvilke skikkelser og intriger handlingen ville være strukturert omkring. I tillegg var jeg også spent på å se hvilken estetikk som var valgt til å fortelle en så virkelighetsnær historie, som likevel utspiller seg i folkekomediens form.

Anders Baasmo Christiansen som asylmottaksleder Primus.
Anders Baasmo Christiansen som asylmottaksleder Primus.

Hovedpersonen i Welcome to Norway! er Primus (Anders Baasmo Christansen). Han eier et konkursrammet turisthotell og ser muligheten for å bli millionær over natten ved å konvertere det nedsarvede overnattingsstedet til asylmottak. Når de første 50 asylsøkerne ankommer er imidlertid ingenting i den stand det burde være. Ledninger henger og slenger, det lekker og lukter mugg, og verktøy ligger strødd overalt i et gigantisk oppussingsprosjekt. UDI kommer på inspeksjon og krever at alt må være i orden innen to uker, og slik etableres det at den klassiske tidsfristen danner grunnlaget for spenningen.

Som i så mange filmfortellinger, er det akutt pengemangel som utløser et ras av intriger og problemer. Hvis Primus bare får hendene sine på den lille startkapitalen, så vil alt annet komme til å ordne seg, tror han. De andre sentrale rollefigurene vi blir kjent med i starten er Primus’ kone Hanni (Steenstrup), deres datter Oda (Nini Bakke Kristiansen), kompisen Kjell (Fridtjov Såheim), den kommunale velferdskonsulenten Line (Renate Reinsve), samt de to asylsøkerne Zoran (Slimane Dazi) og Abedi (Olivier Mukuta).

Konvensjoner og nyskaping

Det kommer ikke som noen overraskelse at hverdagsrasisten Primus, som kaller asylsøkerne for «svartinger» og bare huser dem for egen vinnings skyld, etter hvert innser at beboerne hans er individer med forskjellige livshistorier, evner og behov. Det er heller ikke uventet at Primus får en venn blant asylsøkerne, og at han gjennom dette forstår at han må legge om sin strategi hvis han skal lykkes med å få grønt lys fra UDI.

Slike forbedringshistorier har vært en av grunnpilarene for Hollywood-filmer siden tidenes morgen. Det er med andre ord velkjente fortellergrep vi ser i Langlos film, men i likhet med hans forrige komedie, Nord (2009), inneholder Welcome to Norway! noe unikt og stedsspesifikt i tillegg til disse velprøvde grepene.

Nord var bygget over road movie-konvensjonene (eller reiseskildringen, slik vi kjenner den helt tilbake til Homers «Odyseen», om man vil), samtidig som den hadde noe helt eget. Denne kombinasjonen bidro sterkt til filmens suksess utenfor Norge. Utenlandske distributører og publikum kunne lett kjenne igjen strukturen og fortellermåten, mens de på samme tid fikk følelsen av å være vitne til noe veldig eksotisk og unikt norsk i den skrudde fortellingen om Jomar som reiser fra Trondheim til Nord-Norge på snøskuter, og alle de sære – men likevel typisk norske – typene han møter på sin vei.

«Welcome to Norway»

På samme måte bør vi forvente at Welcome to Norway! vil ha gode muligheter til å nå utover Norges grenser og gjøre en viss suksess. Om ikke nødvendigvis i form av bred kinodistribusjon, så med et godt potensial på video i det internasjonale markedet. Filmen har allerede fått med seg publikumsprisen ved filmfestivalen i Gøteborg, men undertegnedes spådom er at dette bare er starten på en hyggelig utenlandsreise for Langlo.

Kombinasjonen av det generelle (sjangerkonvensjonene) og det partikulære (mer særegne elementer) er også nødvendig for at det norske publikummet skal fatte interesse. All god sjangerfilm er basert på vekselvirkningen mellom konvensjoner og nyskapning (eller convention and invention som det heter litt mer klingende på engelsk). Men har Welcome to Norway! noe nyskapende og uventet å by på?

Det første som slår en som uventet og nytt i denne fortellingen er en lek med kjønnsstereotypier, idet velferdskonsulenten Line blir introdusert. Hun kommer inn i fortellingen etter at vi allerede har møtt en rekke karikaturer, både i form av hverdagsrasister og overlegne, lett livsfjerne UDI-kontrollører. Først tror vi at Line bare er enda en av disse typene. Hun er en ung og pen akademiker med dyre briller og stor litteraturkunnskap, som ankommer mottaket med et fromt ønske om å dele brukte bøker med asylsøkerne.

Hun ser ved første øyekast ut som en litt naiv utgave av det enkelte ynder å kalle en «godhetstyrann». Det skal imidlertid snart vise seg at hun besitter en stor seksuell appetitt som hun kaster seg over Primus med – som på sin side stritter imot og blir keitete i møtet med en slik framferd.

«Welcome to Norway»

Langlo skaper komikk og uventede situasjoner ved å spille mot konvensjonene når det er den halvskallete og rødmussete Primus som kan ta i bruk sin seksualitet og forsøke å ligge seg til fordeler fra kommunalt hold. Nå er det ikke akkurat noe revolusjonerende ved dette – vi har sett mange tafatte og idiotiske menn i norsk film de siste tjue årene – men Langlos antihelter skiller seg likevel klart fra f.eks. figurene i Ole Endresens komedier, ved at de fremstår langt mer realistiske.

Det gjør at Welcome to Norway! kan fungere både som en bred folkelig komedie og på samme tid ha en rot i det virkelige liv, hvilket gjør det naturlig å vurdere filmen som en reell samfunnskommentar. Der det i Endresens filmer er selve hensikten å skape et parallelt komisk univers der alt kan skje (f.eks. det outrerte curlingmiljøet i Kong Curling [2011] eller Bølers eksotiske underverden i Wendyeffekten [2015]), er det til tross for en del innslag av crazy-humor i Welcome to Norway! hele tiden et åpenbart ønske fra filmskaperne om å bevare et bånd mellom virkelighet og film. Det er en grunnleggende realistisk nerve i filmen som vi kjenner igjen fra Langlos tidligere dokumentarproduksjon (Alt for Norge [2005] og 99% ærlig [2008], og som produsent for Håndballaget Raballder [2006]).

Langlo gjør også Welcome to Norway! til en bedre og mer realistisk film enn den kunne ha vært ved å tidlig la enkelte av asylsøkergruppene uttrykke skepsis og stereotypier overfor hverandre, slik at det ikke bare er nordmennene som ensidig fremstår ignorante eller fordomsfulle. Underteksten er at vi mennesker i bunn og grunn er like, på godt og vondt, med styrker og svakheter.

«Welcome to Norway»

Som nevnt innledningsvis var jeg nysgjerrig på om filmen ville være et ensidig partsinnlegg for en liberal innvandringspolitikk, og til dels kan man si at den vil appellere til et segment litt til venstre på den politiske aksen. Likevel synes jeg Langlo har gjort flere grep for å unngå en plagsom overvekt i den retningen, ved å fokusere på at filmen skal være en bred, folkelig komedie som oppfordrer oss til se på svakhetene våre; se hvor keitete vi er i møte med mennesker fra andre kulturer og kunne «le av hjelpeløsheten vår,» som Langlo selv formulerte det til TV2.

Etter mitt syn oppnår filmskaperne dette, blant annet ved å skrive dialogen slik at vi ikke bare nikker anerkjennende til livsvisdommen som asylsøkeren Abedi kommer med, men at vi også gis rom for å le både med og av de politisk ukorrekte betraktningene Primus lirer av seg. Som da sikringsboksen tar fyr og Zoran himler med øynene og sier «Dårlig anlegg!» og Primus svarer at «D’ække dimmensjonert for at hele jævla Afrika skal varme seg på det!».

Ja, det er politisk ukorrekt og kan sikkert krenke noen, men akkurat denne situasjonen er samtidig en treffsikker og lattervekkende allegori for frykten mange har for at samfunnet vårt skal kollapse hvis vi blir «hele verdens sosialkontor». Det hele ender med at Zoran, som viser seg å være ingeniør og ikke bare en kravstor flyktning, bygger om sikringsskapet til å tåle den nye og større belastningen. Som i sin tur er en optimistisk allegori for at flyktningene også kan være en ressurs for samfunnet vårt, hvis de bare får slippe til med sin arbeidskraft og sine evner.

Det taler også til filmens store fordel at den kanskje viktigste og mest treffende karikaturen i Welcome to Norway! ikke blir presentert oss i store bokstaver og paroler, men i litt mer subtil symbolikk. Hanni, mottakslederens kone, gjør alt hun kan for å isolere seg fra problemene rundt henne. I store deler av filmen ser vi henne bare sittende under sin dyne på en brisk i kjøkkenet. Der blar hun formålsløst i aviser, og hevder at asylsøkerne ikke er hennes problem, ettersom norsk innvandringspolitikk generelt er feilslått. Etter konkursen til turisthotellet har hun gått inn i en tvilsomt fundert sykemelding, og bruker all sin tid på å lage dekorasjoner som hun putter oppi megetsigende Norgesglass.

Hanni isolerer seg i en komfortsone, bruker all energi på å pynte sine nærmeste omgivelser, og skyver ansvaret over på myndighetene i stedet for å ta innover seg at nøden bokstavelig talt banker på døra hennes. Det hele blir et treffende bilde på den beskyttede tilværelsen vi nordmenn har kunnet unne oss i lang tid; en tid som akkurat nå er i ferd med å renne ut.

«Welcome to Norway»

Solid filmatisk håndverk

Allerede fra første bilde er det merkbart at dette også er en film med rent estetiske kvaliteter. Kinematografien er slående, og som i Langlos to foregående spillefilmer, Nord og Jag etter vind, er det veteranfotograf Philip Øgaard som står bak kameraet. Landskapene iscenesettes og utnyttes aktivt i fortellingen av historien, og fotografen er ikke redd for verken å gå tett på rollefigurene når det er nødvendig, eller å trekke seg ut i uttrykksfulle ultratotalbilder for å fange dem i storslagne omgivelser, som viser oss hvor små de (og vi) er.

Komposisjonene er sikre og elegante, uten enkle grep for å skape autentisitet (kall det gjerne “dokumentarisk” kameraveiving); den tidligere omtalte realismen, som sørger for den viktige forankringen av komedien og samfunnet vi lever i, manes frem med solide kinematografiske virkemidler. Kontrasten mellom kalde og varme farger, som rammer inn endringer i fortellingen, og kaldt og varmt lys i avgjørende sekvenser, preger også måten filmen er fortalt på.

Hver innstilling virker gjennomarbeidet, og er musikalsk montert i klipperommet. Det finnes imidlertid også tilfeller av frydefull og frekk komikk i komposisjonene, på en måte som appellerer til både Hvermansen og cineasten. Slik som scenen der Primus ligger seg til et kommunalt lån, mens Abedi underholder velferskonsulentens barn utenfor vinduet i bakgrunnen. Det er vanskelig å la være å tenke på filmhistoriens mest berømte dypfokus-scene fra Citizen Kane (Welles, 1941), hvor foreldrene bedriver alvorlige ting i forgrunnen, mens barnet kan sees i bakgrunnen, lekende og lykkelig uvitende i snøen utenfor.

Jeg hadde visse bekymringer for hvorvidt et asylmottaks viderverdigheter ville være nok materiale for en hel spillefilm, men Welcome to Norway! har få dødpunkter. Som seg hør og bør starter filmen med å introdusere de mange rollefigurene og konstruere nødvendige intriger og vendepunkter. Omlag en tredjedel ut i filmen er grunnmuren ferdig bygget, og Langlo sørger for å spe på med overraskelser og vendepunkter i akkurat riktige porsjoner for å øke intensiteten i et jevnt tempo. Han behersker klassisk historiefortelling innenfor komediens form, og viser dermed en imponerende bredde fra det langt mer stillegående – men like fullt dramatiske – familiedramaet Jag etter vind.

«Welcome to Norway»

«Alle sammen er folk»

Rune Denstad Langlo har laget en film som treffer i tiden, og som direkte adresserer en offentlighet hvor splittelsen i det norske folket er større enn på veldig lenge. Henriette Steenstrup uttalte til TV2 at «humor er samlende, ikke splittende». Det er ikke sikkert det er fullt så enkelt, men la oss håpe at flest mulig ser denne filmen. Ikke bare fra venstresiden og «menigheten» som er opptatt av å få bekreftet at asylsøkere er snille og mottaksbaronene er slemme, men at nettopp komediens form og et stjernelag av norske skuespillere kan trekke et bredere publikum til å delta i den samlende humoren.

Både Langlo og Steenstrup hevdet også i forbindelse med lanseringen at filmen ikke er ment som et partsinnlegg i debatten, men at den byr på en kjærkommen anledning til å le av oss selv og vår egen hjelpeløshet, midt i alt alvoret. Begge ga imidlertid også uttrykk for at hensikten med filmen er noe så enkelt som å vise at flyktningene som kommer hit er enkeltmennesker, og ikke bare er en vag gruppe med fremmede. Dette er uttrykk for en helt grunnleggende humanisme, en ideologi – hvis man kan kalle den det – som filmmediet egner seg spesielt godt til å formidle og vedlikeholde.

Det å fortelle noen få menneskers historie i løpet av et par timer på lerretet, for å skape oppmerksomhet omkring noe større enn de representerte individene, er nesten som en definisjon av spillefilmens funksjon, hvis vi tenker utover den rent underholdningsmessige drivkraften til de aller mest kommersielle filmene. Og Rune Denstad Langlo har med Welcome to Norway! laget en film som er bred og folkelig, og som fokuserer nettopp på den humanistiske ideen om å se flyktningene som folk og individer, med den samme verdien som meg og deg, men uten de store parolene for eller mot innvandring. Det er viktig, og det er flott.

Noe som gir grunn til bekymring er at en grunnleggende humanisme i dagens debattklima ikke lenger nødvendigvis regnes som en felles ideologisk plattform i norsk politikk, og at en film som på en humoristisk måte viser at flyktninger er enkeltindivider med rett til å behandles deretter nå likevel blir som et partsinnlegg å regne. I så fall fungerer filmen som dette, men vel og merke ikke fordi Langlo har laget en plagsomt politisk film, men fordi det politiske klimaet har endret seg radikalt siden filmens idé først så dagens lys for tre år siden.

«Welcome to Norway» – plakat

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 1 kommentar

  1. Kevin sier:

    Nja, ville ikke kalt den et solid filmatisk håndverk. Rent tidsmessig har den truffet en veldig aktuell nerve med flytkningskrisen og lignende, men selve de narrative grepene er litt slappe syntes jeg. Veldig tam film, den kunne vært mye mer krydret og skarp i kantene. Faller litt mellom to stoler. Er det bare meg, eller spiller Anders Baasmo Christiansen den samme rollen om igjen og om igjen i norske filmer. Han er veldig passende og spiller bra i Dag-serien, men utenom det syntes jeg han blir typecastet litt for ofte som den litt nervøse-og-feige/politisk-ukorrekte-karakteren. Bare se på traileren til Kongens Nei: Latterlig hvor mange av replikkene i traileren som bare er klager og mas! Henriette Stensrup kunne godt vært strupet fra denne filmen, rollen hennes er altfor minimal til at den gjør noe utslag. Men stjernen i “Welcome to Norway” er absolutt Olivier Mukuta. Skarp, morsom og veldig sympatisk rolle i filmen. Han spiller utrolig bra, men har dessverre altfor lite spilletid i forhold til filmstjernen Anders Baasmo Christiansen, markedsført som filmens kommersielle anker. Alt i alt er “Welcome to Norway” helt ok, men har veldig mye potensiale i seg. Synd det ikke blir brukt for det det er verdt.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>