90-tallets beste filmer

Topplister

Montages kårer 90-tallets beste filmer: 10–1

Hvilke er de 100 beste filmene fra 1990-tallet? For halvannet år siden bestemte vi oss for å finne ut av dette, og nå er listen vår klar. Her er de 100 beste filmene fra 90-tallet, slik Montages ser det.

For en full introduksjon av vår metode og våre tanker om denne kåringen, les vår artikkel om arbeidet som ligger bak listen.

For å starte med det viktigste: 90-tallet var et viktig og fantastisk innholdsrikt tiår for film, men alle kåringer av kvaliteten på kunst er omskiftelige og menneskelige. Ideelt sett har vi i Montages nå laget den definitive listen over 90-tallets beste filmer, men sannheten er – og vil alltid være – at diskusjoner rundt film og kvalitet er farget av subjektivitet og smakspreferanser. Vi kan med andre ord ikke gjøre alle til lags, men har brukt mye tid og tankekraft på å kvalitetssikre vurderingene, åpne opp samtalene og belyse hverandres argumenter med kritiske perspektiver.

Vi er nysgjerrige og lidenskapelige når det kommer til film, og med all vår kollektive kunnskap har vi forsøkt å destillere det hele ned til en best mulig kåring. En kåring som speiler hva Montages står for. Selv om filmenes helhetlige kvalitet alltid veier tyngst i våre diskusjoner, har vi også arbeidet inngående med å lage en variert sammensetning av filmer, i forskjellige sjangere og fra ulike deler av verden. Med dette håper vi at dere som lesere vil finne veien inn til filmer dere ikke har hørt om, samtidig som de fleste også vil finne mange kjente filmer de selv elsker.

En avstemning blant totalt 15 av våre bidragsytere har fungert som grunnlag for Montages-redaksjonens arbeid med å kuratere frem den endelige listen. Redaksjonen jobbet svært grundig med å balansere, diskutere og destillere frem de 100 endelige filmene. Til slutt har vi kommet i mål, og vi håper dette blir like gøy for dere som det har vært for oss.

Følg linkene for å se plasseringene 100.-91. plass, 90.–81.-plass, 80.-71. plass, 70.-61. plass, 60.-51. plass, 50.-41. plass, 40.-31. plass, 30.-21. plass og 20.-10. plass. Nedenfor presenterer vi endelig 10.-1. plass. Komplett oversikt finner dere her. God fornøyelse!

*

Tekstene nedenfor om filmene fra 10. til 1. plass er skrevet av Lars Ole Kristiansen (LOK), Karsten Meinich (KM), Sveinung Wålengen (SW), Thor Joachim Haga (TJH), Trond Johansen (TJ) og Erik Vågnes (EV).

*

NB: 10. plass deles av to filmer.

10Chungking Express

chungking-express
Hong Kong, 1994

10Fallen Angels

fallen-angels
Hong Kong, 1995

Med søskenfilmene Chungking Express (1994) og Fallen Angels (1995) fikk den allerede lovende Hong Kong-regissøren Wong Kar-wai sitt gjennombrudd – ikke bare som en stilskaper og et kultfenomen i sin tid, men også som en slags postmoderne ikonmaler for 90-tallets referansedrevne, nostalgiske popkultur. Wong etablerte sin egen ‘chic’, og ble raskt kjent som den lekne auteuren bak hippe Hong Kong-filmer med eksplosiv visuell energi, popkulturelle kollisjoner og en helt egen emosjonalitet. Wong smittet både filmelskere og andre filmskapere, og la i disse to filmene grunnlaget for det som skulle komme i Happy Together (1997) og mesterverket In the Mood for Love (2000).

Men med de raskt skiftende trendene fra 90-tallet som et fjernt minne, føles det nesten som en ny oppdagelse når man vender tilbake til Chungking Express og Fallen Angels, og kan kjenne på hvor moderne disse filmene ennå er i sitt uttrykk. I utgangspunktet ment å være sekvenser i samme film, deler de to verkene et objektivt DNA, men som separate enheter utfyller de også hverandre. Chungking Express er sørgmodig og tullete om hverandre; en ramme for to kjærlighetshistorier der besettelse og ømfintlige tilnærmelser går hånd i hånd. Den er konseptuell, men også flytende og elegant strukturert, i rak motsetning til Fallen Angels; en vill og ustyrlig kakafoni, der Wongs uunnværlige kunstneriske svirebror – fotograf Christopher Doyle – er i fri utfoldelse, på best mulig måte. De to filmene utgjorde en symbiose og et felles gjennombrudd, ikke bare for Wong og Doyle, men for frigjøringen av Hong Kong-filmen som noe annet enn kuleballetter, og for en revitalisert nysgjerrighet mot asiatisk film. Wong er en av få regissører som er representert med hele tre titler på denne kåringen; et tydelig signal om at arven hans er ufravikelig. –KM

9Crash

crash
Canada, 1996

Crash (1996) er David Cronenbergs mest vågale og komplekse verk, og baserer seg på J.G. Ballards roman med samme navn fra 1973 om mennesker som får seksuell tenning av ulike former for bilkrasj og alt som hører til (arrdannelser, proteser). Cronenberg har alltid vært mer inspirert av litteratur enn film, og dette kan forklare hans unike evne til å fylle filmene sine med spennende, sammensatte ideer – uten at dette går på bekostning av den visuelle utformingen. Crash får det til å gå kaldt nedover ryggen, nettopp fordi selve iscenesettelsen får motivene til å fremstå som noe “utenfor verden”; møysommelig komponerte, nesten mekaniske kamerabevegelser, kunstig lys og et el-gitardrevet lydspor fra Howard Shore skaper en følelse av total fremmedgjøring. Avstanden mellom filmens rollefigurer og oss tilskuere er tilsynelatende uoverstigelig, men man trekkes inn – nesten umerkelig – og slår rot i dette merkelige fiksjonsuniverset.

I Crash er de typiske cronenbergske ideene om symbiosen mellom det biologiske og det maskinelle utforsket enda mer innstendig enn i tidligere filmer. Maskinene påvirker ikke bare kroppene våre – de blir utvekster, forlengelser av andre kroppsdeler, i dette tilfellet proteser av metall – men også vår seksuelle drift. Crash fremstiller moderne teknologi som noe mer enn menneskets hjelpemidler, som en integrert del av den menneskelige psyke, og er sågar et filosoferende verk. Den står sentralt i filmografien til den kanadiske mesteren, som alltid har utforsket menneskesinnets irrganger med kroppslige reaksjoner og omdannelser som motiv. Crash ble i sin tid nektet kinovisning i Oslo, takket være Ingeborg Moræus Hanssen, daværende direktør i Oslo Kinematografer, som oppfattet Cannes-vinneren som pervers og skadelig. Cronenberg ble provosert, og engasjerte seg i en debatt på NRK, der han omtalte Moræus Hanssen som en diktator som «oppfatter kinopublikummet som sin egen eiendom». –EV

8Beau travail

beau-travail
Frankrike, 1999

Ettersom Claire Denis er den filmskaperen som kanskje er aller dyktigst på å frembringe ulike former for sensualitet gjennom en kameralinse, blir det ironisk å si at Denis entret kunstfilmscenen med et «brak». Men hennes første spillefilm Chocolat (1988) er virkelig en av de beste debutfilmene som er laget, og heldigvis fulgte Denis opp pangstarten med et bemerkelsesverdig utvalg verker på 90-tallet – som alle beholdt hennes “varsom-voldelige” signatur.

Mest kjent blant disse er Beau Travail (1999), som av mange også regnes som hennes aller beste. Denis’ fokus på kropper i bevegelse og nærkontakt kommer her til uttrykk filmatisk som en strøm av minner, filtrert gjennom sersjanten Galoup (Denis Lavant). Opplevelsene hans utspiller seg i republikken Djibouti i Afrika, der fremmedlegionen har slått leir. Med sin faste fotograf Agnès Godard og klipper Nelly Quettier på laget, skaper Denis poesi av det isolerte soldatlivet, der hverdagsrutinene og arbeidet i leiren opphøyes til noe som tidvis minner om performance art. De nærgående bildene av soldatenes treningsøkter gjør at den rotfestede maskuliniteten får et mer sanselig og feminint uttrykk, som samtidig er primitivt, der kroppenes uavhengige verdi vektlegges. Beau Travail står igjen som en av tiårets vakreste og mest egenartede filmer. –SW

Martin Scorseses energiske regi i Goodfellas (1990) griper oss fra første minutt; vi blir umiddelbart innlemmet i fortellingen, side om side med mafiabrødrene – som om vi var et familiemedlem, en medsammensvoren. Til tross for den utstrakte bruken av voice-over, et i utgangspunktet distanserende grep, finner Goodfellas tidlig sin styrke i det intense nærværet til rollefigurene. Du er der med den unge Henry Hill (Christopher Serrone; Ray Liotta) som forguder nabolagets mystiske helter bak vinduet. Og du er der når han innvies i mafiaverdenen, blir voksen, krangler med kona, svinger seg rundt på nattklubbene. Når han tyr til brutal vold og graver hull i bakken for å gjemme et lik. Scorsese formelig stuper ned i denne lukkede, men fascinerende underverdenen.

Miljøet skildres med foruroligende realisme og nærhet, og som tilskuer kjenner man den illevarslende lukten av penger, blod og tvilsom moral skjære i nesen – vi gjemmer oss bak ryggen til rollefigurene, skjelvende av respekt og redsel. Enhver romantisk forestilling om mafiamiljøet forvitrer raskt: Goodfellas skildres fra det skitne gateplanet, og ikonografien man kjenner fra mange klassikere i samme sjanger er kledelig dempet. Filmspråket preges av bevegelig kamera og rytmisk klipp, for å fange det maniske, nærmest surrealistiske ved en tilværelse som hele tiden veksler mellom kokain-selvsikker følelse av autoritet og svett paranoia – og for å være i stand til å følge med på notene til Nicholas Pileggis munnrappe manus. Scorsese anvender hele sitt register som filmkunstner for å dra oss med på karusellen; vi kjenner suget i magen og den påfølgende kvalmen; lar oss sjarmere og frastøte om hverandre. Goodfellas ble omfavnet som et mesterverk allerede i 1990, og tiden har på ingen måte rokket ved den statusen. –TJ

At Steven Spielberg regisserte både Schindlers Liste og Jurassic Park (1993) samme år må være en av filmhistoriens største bragder. Spesielt siden begge er uforbeholdne mesterverk innen sine respektive sjangre. Jurassic Park, basert på Michael Crichtons bestselgende bok om dinosaurer som vekkes til live ved hjelp av genmanipulasjon, ble som kjent en av filmhistoriens største kassasuksesser. I tillegg ble filmen en milepæl for spesialeffekter – både Stan Winstons animatronics og ILMs digitale effekter overbeviste i en sømløs kombinasjon man aldri hadde sett maken til. Fremdeles føles den overraskende kontemporær. Når disse elementene ble sprøytet inn i en ekstremt medrivende fortelling, klippet til perfeksjon av Michael Kahn og med gåsehudfremkallende musikk av John Williams, er det kanskje ikke så rart at filmen ble det fenomenet den ble.

Det er imidlertid sagt mindre om den geniale narrative dynamikken i Jurassic Park, som siger kontinuerlig mellom stemnings- og actiontablåer. På den ene siden tar Spielberg seg god tid i etableringen av omgivelsene, som i sekvensen utenfor T-Rex-innhegningen. Det blålige duskmørket utenfor, det trommende regnet på biltaket, den litt nervøse passiaren inne i bilene. På den andre siden blir vi presentert for en rekke actiontablåer som alle innehar en fantastisk nerve og kinetisk energi. Det er nettopp i vekslingen mellom de dvelende stemningstablåene og de hyperkinetiske actionsekvensene at filmen får sin enorme drivkraft. I tillegg makter Spielberg å gjøre Crichtons kildemateriale til sitt eget ved å tilføre historien sine egne tematiske grunnvoller (sviktende farsfigur, sterke kvinneskikkelser, feiring av lys, frykt for det du ikke ser, tro fører til åpenbaring osv.). Dermed blir Jurassic Park også et markant auteur-verk. –TJH

Da Twin Peaks: Fire Walk With Me (1992) hadde verdenspremiere i Cannes, ble den ansett for å være en kunstnerisk katastrofe; et signal om idétørke hos den ellers uforlignelige David Lynch, som tilsynelatende presset dråper ut av fjernsynsseriens suksess, uten å imøtekomme fansens forventninger. I ettertid har mange renvasket filmen, og i dag regnes den som et sentralt verk i Lynch-katalogen. Fire Walk With Me er fortellingen om Laura Palmers siste dager på jorden. En nådeløs nedtelling mot døden, både et inderlig melodrama og en psykologisk grøsser; et høylydt helvete av en film, der Sheryl Lee bærer hovedrollen som om den var et tungt svart kors rundt halsen. Følelsene ligger utenpå ansiktet, alle uttrykk er plagsomt store og intense, men fordi hun spiller så nifst godt, finner vi en vei inn i marerittet.

Lynch spiller på kontraster. Blendende lys og bunnløst mørke. Spyttende flammer, så hete at man kjenner dem på huden, avløst av isnende situasjoner der rollefigurene virker fremmedgjorte overfor den stiliserte iscenesettelsen. Skrålende latter, etterfulgt av primalskrik og trøstesløs gråt. Virkeligheter som glir over i drøm. Bak all denne audiovisuelle “støyen” hos Lynch, finner man rollefigurer som er drevet av grunnleggende behov; lykkejegere som drømmer om et bedre sted, men aldri mister troen på at verden kan være harmonisk og skjønn. Menneskene spiller og fremfører for tilskueren, seg selv og alle andre, uten klare tanker hva som er det egentlige. Laura Palmer er farens øyensten og Bobs voldtektsoffer, byens Florence Nightingale og en narkoman hore. I motsetning til andre Lynch-protagonister – som Dale Cooper, Jeffrey Beaumont og Sailor & Lula – har Laura slukket lommelykten, akseptert skjebnen – med et uhyggelig klarsyn. Hun ser ingen annen utvei enn å gi etter for ondskapens kraft, og siden vi alle kjenner avslutningen – wrapped in plastic – lades hver eneste scene med et intenst nærvær av død. Fire Walk With Me er en av de frykteligste og samtidig vakreste filmene som er laget om avhengighet og fortapelse; om mennesker som erkjenner undergangen mens den utspiller seg foran øynene deres. –LOK

Etter 20 års stillhet siden Days of Heaven (1978) kom Terrence Malick i 1998 omsider med ny film. På papiret er Den tynne røde linjen noe helt annet enn hans to mesterstykker fra 70-tallet, men når man nå i 2015 – etter flere nye Malick-filmer – ser tilbake, er det mye som binder filmografien hans sammen. Malicks intenst vakre krigsfilm introduserte oss samtidig for den poetiske bildeflyten vi nå tenker på som så umiskjennelig malicksk; kanskje særlig på grunn av John Tolls svevende kameraføringer, selv om det ble med dette ene samarbeidet for de to.

Et uoversiktlig og viltvoksende naturlandskap på stillehavsøya Guadalcanal danner omgivelsene, der amerikanske soldater under 2. verdenskrig forsøker å få kontroll over området. Soldatene har ulike oppfatninger av det nådeløse landskapet – noen ser det som frigjørende og en kilde til mening i tilværelsen, andre ser det som noe ondt, ekskluderende og nedbrytende. I Den tynne røde linjen finnes en kontrast mellom «naturparadisets» idyll og Vestens kulturelle forfall, som er koblet direkte mot hendelser under 2. verdenskrig. Tidlig i filmen får vi se Private Witt (Jim Caviezel) i den harmoniske landsbyen blant urbefolkningen, separert fra den moderne verden som etter hvert skal få sitt uttrykk gjennom krigens brutaliteter. Soldatenes søken etter mening kommer tydelig frem gjennom deres indre monologer; fortellerstemmer som reflekterer rundt tilværelsen, og som skaper kontrast og distanse til den krigen som utspiller seg i bildene. Den tynne røde linjen er en uvanlig eksistensiell krigsskildring, der det vakre og brutale slåss mot hverandre i Malicks hypnotiserende verdensbilde. —SW

3Tre farger: Blå, Hvit, Rød

tre-farger-bla-hvit-rod
Frankrike, Polen, Sveits, 1993

Selv om den knugende vakre Veronikas to liv (1991) kom på 14. plass i denne kåringen, står “fargetrilogien” Blå (1993), Hvit (1994) og Rød (1994) som Krzysztof Kieslowskis største mesterverk på 90-tallet – og kanskje gjennom hele karrieren. Det er naturlig å regne de tre filmene som ett enhetlig verk, derav fellesplasseringen på listen. Utgangspunktet for Tre farger-trilogien er utforskningen av de politiske idealene i det franske flagget – blått for frihet, hvitt for likhet og rødt for brorskap – ofte med en viss grad av distanse eller problematisering. I Blå møter vi Julie (Juliette Binoche) som tar avstand fra alle menneskelige forbindelser etter at hun mister både datteren og sin berømte komponistmann i en bilulykke, en slags syrlig form for ‘frihet’ som ikke fungerer i lengden. I Hvit er det den forsmådde polakken Karol Karol (Zbigniew Zamachowski) som ønsker å gjenopprette balanse (‘likhet’) i livet sitt etter at han avvises av sin franske kjæreste Dominique (Julie Delpy). I Rød etableres allianser (‘brorskap’) mellom flere rollefigurer som tilsynelatende har lite til felles, spesielt forholdet mellom modellen Valentine (Irène Jacob) og den pensjonerte dommeren Joseph (Jean-Louis Trintignant).

Man kan naturligvis bruke disse mellommenneskelige historiene som rene parabler på 90-tallets politiske situasjon i Øst-Europa, men det er mer interessant hvordan Kieslowski speiler historien gjennom sin fargepallett og sin iscenesettelse. Tre forskjellige fotografer (henholdsvis Slawomir Idziak, Edward Klosinski og Piotr Sobocinski) innkapsler hver film i nyanser av tittelens farge – de blå og duse refleksjonene i førstefilmen, det hvite motlyset i andrefilmen og den varme, mahogni-aktige tonen i tredjefilmen – mens Kieslowski selv passer på å legge inn små, konsekvente drypp av objekter med tilsvarende farge (den blå krystall-uroen, den hvite snøen, det røde trafikklyset). Blå er kanskje den mest ekstravagante i så henseende, også i forhold til klippeoriginalitet og Zbigniew Preisners makeløse musikk som blir en egen rollefigur i seg selv – et metaspill med filmens musikalske kjernehistorie. Men også Hvit og spesielt Rød boltrer seg i stilistisk eksess som alltid føles organisk i fiksjonsuniverset. Tre farger-trilogien, som skulle bli regissørens svanesang, er kanskje et vel opplagt valg i toppsjiktet av en kåring som denne, men dette er og blir selve fyrtårnet av 90-tallets kunstfilmestetikk som appellerte til både kritikere og publikum. –TJH

2Heat

heat
USA, 1995

Michael Manns massive mesterverk Heat (1995) er alt man drømmer om at en film kan være; et verk som lykkes til hver fingerspiss av sine ambisjoner, og som utvides og vokser desto mer nøye man ser på den. Heat er en episk, moderne noir om skurk og purk; maskulinitet og ensomhet; vold og tilgivelse. En film som både oppfyller og sprenger sine sjangerkonvensjoner, og som viser at en action- og heistfilm kan romme like mye (og mer) emosjonell spenning og tematisk bredde enn et hvilket som helst drama. Under sine særpregede blå landskap av kalde lys og mørke skygger vever Michael Mann sitt følsomme portrett av Los Angeles’ urbane jungel sammen med et knippe tøffe og sårbare menneskeskildringer, der den lovløse mestertyven Neil McCauley (De Niro) – filmens sentrale figur – møter sin likemann i den samvittighetsfulle, men villfarne etterforskeren Vincent Hanna (Pacino).

Heat kan studeres og nytes fra utallige vinkler og perspektiver – og 14-åringen i meg vil nok alltid gi de uovertrufne actionsekvensene en egen plass i himmelen – men det er for sitt sterke skjebnedrama, og dertilhørende tragedie, at Heat virkelig setter seg fast i hjertet. Mann dyrker et bildespråk i denne filmen som er både storslått og nærgående. Et ofte poetisk og dvelende kamera kan hentes brutalt ned på gateplanet når det blir nødvendig, og urbane vistaer får sveve urovekkende rundt hovedfigurenes ensomme silhuetter like naturlig som nærbildene tar oss intimt inn på ansiktene deres. Michael Manns eksistensielle maskulinitetsportrett er presist og inderlig, og lykkes langt utover sjangerfilmens antatte rammer. Heat er helt enkelt noe av det beste som er laget; en virtuos og vakker film som plasserte Mann i sitt absolutte senit som regissør og manusforfatter, og som satte standarden for hvilke høyder og dybder en action- og heistfilm kan strekke seg etter å romme som kunstverk. –KM

Stanley Kubrick viet mange år til det som skulle bli hans siste filmprosjekt, en adaptasjon av Arthur Schnitzlers Drømmenovelle, skrevet i samarbeid med Frederic Raphael. Tittelen ble Eyes Wide Shut – et oksymoron som henspiller på tanken om at drømmende øyne er åpne og lukket på samme tid. Bill Harford (Tom Cruise) ser verden med skylapper – godtroende, nesten arrogant i sin bekymringsløse, bourgeoise fremtreden – men “våkner” idet kona Alice (Nicole Kidman) forteller om en seksuell fantasi; at hun i noen øyeblikk var villig til å forlate Bill og datteren for å bli med en kjekk marinesoldat hjem – om så bare for én eneste natt. Bill rammes av fornektelse, men også skinnsyke og hevnlyst; hissige tankerekker leder ham ut på en retningsløs odyssé, der han kontinuerlig utsettes for erotisk ladede situasjoner. Tilløpene er mange, men Bill forhindres enten av sin dårlige samvittighet eller utenforstående omstendigheter, og gjennomfører aldri noe samleie.

Scenene i Eyes Wide Shut er som nølende ereksjoner; de kommer liksom ikke helt i mål, og for hvert nye “møte” på veien, forsterkes følelsen av total forvirring; sjalusimasken Bill trer på seg er bare et kostyme, en del av et nervøst rollespill, et slags sosiologisk eksperiment. Drømmemotivet speiler fortellingens blikk på parrelasjoner; hvordan disse ledes av troen på en sannhet, av en kontrakt som innebærer at enhver seksuell impuls må holdes i tømme. Kan man gjøre krav på en annen persons tanker? Er drømmen det eneste vi har for oss selv? Vil én natts utroskap overstyre alt som inntil da har vært “det sanne”? Hva vil det si å være våken? Når Bill og Alice forenes mot slutten, forkynner han: «The important thing is we’re awake now and hopefully for a long time to come.» De skal binde seg til hverandre, lukke øynene på ny, blindes for muligheten av en annen verden.

Kubrick utvider hver tanke og hvert rom i Schnitzlers roman, tar seg god tid til å la stemningene småkoke; veldige værelser og tomme byrom bades i falskt lys, rødt, lilla og blått; ingenting fremstår virkelig på en gjenkjennbar måte, likevel ikke helt som i en drøm. Tom Cruises luftige vesen utnyttes på sublimt vis; han er et plagg, en maske vi kan skjule oss bak mens vi utforsker krikene og krokene i fiksjonsunivserset – uten å føle oss altfor kostymerte. Takket være Kubricks metodiske nedbrytning av skuespillernes “skuespillerhet”, er alt vi sitter igjen med skygger, rester, noe som ligner – noe vi ser på med halvåpne øyne. Det er som om filmens uutgrunnelige, eventyrlige hendelser kunne skjedd hvem som helst, når som helst, i det uoversiktelige mellomrommet der søvn og bevissthet flyter inn i hverandre. Kubricks stil er overdådig, men mindre ornamental og kontrollert enn tidligere, mer var for inntrykk – selv om alt er planlagt ned til minste detalj. I Eyes Wide Shut har han funnet det perfekte filmspråket for å uttrykke en bestemt følelse; en fornemmelse av at menneskene og omgivelsene som står en nærmest – inkludert en selv – plutselig kan befinne seg langt langt unna, der borte i det ukjente. –LOK

*

Les også vår artikkel om hvordan vi arbeidet med listen.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 53 kommentarer

  1. Nå som listen er komplett, vi vil i redaksjonen bare umiddelbart benytte anledningen til å takke alle våre bidragsytere og lesere for engasjementet og innspillene til denne kåringen. Dette dypdykket inn i 90-tallet har vært en glede å holde på med, og vi håper presentasjonene våre av disse 100 filmene leder til oppdagelser og nye samtaler.

    Ettersom denne artikkelen kun presenterer de 10 øverste filmene, anmoder vi lesere som eventuelt kommer til kåringen for første gang her om å sjekke ut hele listen: 100.-91. plass, 90.-81. plass, 80.-71. plass, 70.-61. plass, 60.-51. plass… og når dere første er i gang: 50.-41. plass, 40.-31. plass, 30.-21. plass og 20.-11. plass.

    Listen er også diskutert omhyggelig på Filmfrelst-podkasten vår, i fire episoder: del 1, del 2 og del 3. Siste del publiseres i morgen.

    God lesning!

    • Simon Røttingen sier:

      Hvor er Pulp Fiction? Forrest Gump? Shwashank Redemption?

    • Simon:

      PULP FICTION er på 18. plass. SHAWSHANK er på 50. plass. FORREST GUMP er på “101. plass”. Vi anbefaler å ta en titt på de foregående delene av listen. Dette er bare toppen av kransekaka.

  2. Mads sier:

    Endelig!
    Nå begynner ventetiden for podkasten :)

  3. Geir J. Olsen sier:

    The Cat is out of the Bag!

  4. Ivar Magne jensen sier:

    Unforgiven ikke med blant 90 tallets beste filmer . Vanskelig å ta dere seriøst etter dette. Men det er vel som noen sier , smaken er som baken den er rævva.

    • Ja, det “umulige” dilemmaet – så lenge vi lager en Topp 100, og ikke en Topp 250 – om å utelate filmer man liker veldig godt fra listen, var noe av det første vi snakket om da vi begynte å innse at mange darlings kunne havne utenfor.

      Som vi skriver i presentasjonen av listearbeidet: «Begrepet “101. plass” oppstod tidlig i våre diskusjoner, etter hvert som vi innså hvor mange glimrende filmer som ikke fikk plass på listen. 101. plass er også en rang, og vi hyller alle de filmene som deler den plasseringen. Dere vet hvem dere er. 90-tallet ville ikke vært seg selv uten.»

      Vi forstår at mange vil kjenne på irritasjonen over visse utelatelser, og den samme sorgen har vi også følt på underveis. Forhåpentligvis kan de 100 plasseringene som er på listen by på nok gleder som motvekt til følelsen av fravær.

      Håper å se mange av lesernes egne lister; om ikke komplett med 100 titler, så i alle fall noen Topp 10-oversikter!

    • Jeg deler i hvert fall din begeistring for UNFORGIVEN, Ivar Magne. Den kom inn på 32. plass i min personlige liste. Den vil derfor være én av mange filmer som havner i det Karsten omtaler som “101. plass”-båsen over.

    • Henrik Eidem Kurka sier:

      “Vanskelig å ta dere seriøst etter dette”. En kommentar det er vanskelig å ta seriøst.

  5. Spenstige valg! Men listepuristen i meg sliter med at dere har delte plasser uten å hoppe over nummeret bak.

  6. Enrique sier:

    Må si jeg har vært uenig i mye av det som har vært på listen tidligere, men her var det mye bra! Å kåre et tiårs ti beste filmer er en umulighet, men dere har i hvert fall gjort en jubla god jobb!

  7. Alexander K. Brucki sier:

    Deilig at listen nå endelig er komplett! Ser umiddelbart på topp ti her som en fin prikk over i-en. Et par gledelige overaskelser ble det også!

    Har mekket listen i iCheckMovies-format her:
    https://www.icheckmovies.com/lists/montages.no++top+100+films+from+the+90s/labraxas/

  8. JOKER sier:

    eyes wide shut? Hææææææææææææææææææææææææ

  9. Knut sier:

    Fin liste. Kanskje ikke de helt store overraskelsene, slik det sjelden blir når mange skal gå sammen om en liste, men like fullt interessant lesing, og en påminnelse om et par hull som burde tettes for egen del. Savner Yangs “A Brighter Summer Day”, som er min personlige favoritt fra dette tiåret.

  10. sindre sier:

    Er en sann fryd å høre podcastene. God jobb med listen ellers også. Personlig er det bare Unforgiven og LA. Confidential som savnes. Thin Red Line, Heat og Eyes Wide Shut er alle nydelige.

  11. Anne Bjerkenes sier:

    Gleder meg til Podcasten! Har kost meg så lagt, men er veldig uenig i førsteplassen, men det er noe av det som gjør det så spennende, at filmelskere kan være så uenige om hva som er bra, utmerket og fantastisk film. Tusen takk!!!

  12. Thomas Frydenlund sier:

    Flott topp 10 det her, alle ville nok havnet høyt oppe på egen liste.

    Diskusjonen vil vel gå over alle som ble utelatt. Her er min topp 20 av “101. plassene”:

    1. Boogie Nights (Paul Thomas Anderson, 1997)
    2. Naked Lunch (David Cronenberg, 1991)
    3. Hana-bi (Takeshi Kitano, 1997)
    4. Man Bites Dog (Rémy Belvaux , 1992)
    5. Happiness (Todd Solondz, 1998)
    6. Bad Boy Bubby (Rolf de Heer, 1993)
    7. The Big Lebowski (Joel & Ethan Coen, 1998)
    8. Dellamorte Dellamore (Michele Soavi, 1994)
    9. Sonatine (Takeshi Kitano, 1993)
    10. Manhattan Murder Mystery (Woody Allen, 1993)
    11. Bad Lieutenant (Abel Ferrara, 1992)
    12. Jacob’s Ladder (Adrian Lyne, 1990)
    13. Unforgiven (Clint Eastwood, 1992)
    14. Black Cat White Cat (Emir Kusturica, 1998)
    15. The Age of Innocence (Martin Scorsese, 1993)
    16. Fear and Loathing in Las Vegas (Terry Gilliam, 1998)
    17. Braindead (Peter Jackson, 1992)
    18. The Straight Story (David Lynch, 1991)
    19. The Insider (Michael Mann, 1999)
    20. Basic Instinct (Paul Verhoeven, 1992)

    • Enig i mange av 101.-valgene dine! Og kudos for at du klarte å gjette deg frem til 90% av topp 10-plasseringene i forrige artikkel.

    • Ivory sier:

      20. Basic Instinct (Paul Verhoeven, 1992)

      Bra valg! En nydelig noir-film som, kalkulerende nok, fikk mer oppmerksomhet for noen sekunder med Sharon Stone enn for filmen som helhet.

      Og langt bedre enn Starship Troopers som kom med på Topp 100-listen.

    • Bjørngeir sier:

      Black Cat White Cat er knall, Kusturica fikk vel ikke med en eneste film her? Eller overså jeg Underground et eller annet sted. Vil ellers si veldig bra topp 10 og 90-tallsliste generelt. Langt bedre enn 00-listen

    • «Underground» er på 85. plass. Kosturica er en av regissørene hvis filmer nok ikke har holdt seg like godt med tiden som andre 90-talls-helter. («Underground» er dog fortsatt bemerkelsesverdig, selvfølgelig, og en naturlig del av listen.)

      «Basic Instinct» er en veldig god film, men står nok mer som et popkulturelt ikon enn som en innflytelsesrik og tidløs film. «Starship Troopers» er mer radikal og interessant, og etter lange diskusjoner og avveininger ble det til slutt bare to Verhoeven-filmer på listen – med «Showgirls» som rådende dronning i hurven.

      Takk for liste-kudosen, Bjørngeir – vi føler også at dette ble langt bedre enn 00-tallskåringen. Årsak? Bruke enormt med tid og være overdrevent grundige i alle valg og diskusjoner, og se alle filmene om igjen (og om igjen).

    • Thomas Frydenlund sier:

      @LOK
      Takk takk, hadde jo Fire Falk With Me som en outsider også, så tar du med den ble det full score! :)

      Forøvrig enig i vurderingen i at Starship Troopers og Showgirls ble vurdert foran Basic Instinct, men helt i toppen blant 101-plassene synes jeg absolutt den hører hjemme!

  13. anonym sier:

    Unforgiven, The Usual Suspects, Good Will Hunting, American History X, Groundhog Day, Forrest Gump, The Green mile, LA Confidential og la Haine savnes dypt!

    Ellers vil jeg nevne at 11-20 inneholdt sterkere titler enn topp 10 etter min smak. Men jeg er veldig glad for at ihvertfall Goodfellas kom seg inn på topp 10, og at dere fikk Mononoke-Hime på topp 25.

    Vært spennende og følge listen, og gleder meg til podcasten, da vi forhåpentligvis får flere svar på de mest overraskende valgene.

    • Bjørngeir sier:

      Eneste jeg savner av de er Groundhog Day, muligens LA Confidential, lenge siden jeg så den

  14. Geir J. Olsen sier:

    Kjenner jeg er nesten takknemlig over at kremeksempelet i kalkulerende filmføleri, Forrest Gump, ikke kom med på 100-lista. Hurra! 90-tallets mest overvurderte film.

  15. Lars Klevberg sier:

    Gratulerer med overstått liste. Topp at The Thin Red Line er høyt oppe, og at Heat er på 2.

    Hva skjedde med The Blair witch project?

    Og veldig lite asiatiske filmer. Hard Boiled og ikke minst Fist of Legend.

    Kubrick på topp, selvfølgelig.

    Mvh

    Lars

    • Takk!

      «Hard Boiled» er på 34. plass. «Vive L’Amour» av Tsai på 87. plass, Oshiis «Ghost in the Shell» på 84. plass, Takahatas «Only Yesterday» på 82. plass, Hous «Flowers of Shanghai» på 67. plass, Miikes «Audition» på 55. plass, Wongs «Happy Together» på 51. plass, Miyazakis «Prinsesse Mononoke» på 22. plass, «Chungking Express» & «Fallen Angels» på 10. plass… Ikke lite asiatisk, eller? (Og da regner vi ikke de med de tre iranske filmene på listen, ettersom det kan virke som du ikke klokker dem inn som “asiatiske” i kommentaren din.)

      Og «The Blair Witch Project»… ja, den er jo glimrende, men i den kollektive listesamtalen – ikke helt der oppe, når alt kom til alt.

    • Lars Klevberg sier:

      Det var sannelig rett, Karsten. Det så jeg dessverre ikke. (Hard Boiled).

      L

  16. Magnus Kjærstad sier:

    Takk for en glimrende og dyptpløyende liste som har vært svært givende å følge. Godt jobbet! Jeg hadde aldri ventet å se Fire Walk With Me på topp 100, og er gledelig overrasket over at den faktisk er på topp 10. Det er også hyggelig å lese noe positivt om Eyes Wide Shut, en nydelig film som har fått urettferdig mye tyn.
    Min egen 90-talls topp 10 (basert sånn ca. på hvilke filmer jeg har sett flest ganger) ble visst helamerikansk:
    1. Fire Walk With Me
    2. The Big Lebowski
    3. Jackie Brown
    4. Heat
    5. Casino
    6. Pulp Fiction
    7. The Thin Red Line
    8. Lost Highway
    9. Dead Man
    10. The Silence of the Lambs

  17. Jannis sier:

    Kubrick er en av de største vi har og eyes wide shut er et mesterverk. En av hemmelighetene i hollywood er at han egentlig ikke ville lage den, men han ble presset av filmstudioet. Og kubrick er ikke en man presser, det vet alle:-) Hvis det hadde vært en annen regisør som hadde laget den hadde det nok vært en annen musikk som ble brukt. Men Kubrick sin musikk er hans kjennetegn helt siden de tidlige filmene, bare se på Clocwork orange og ondskapens hotell. Se og nyt:-)

  18. Kikki sier:

    Denne listen, og podcasten som kommer om noen timer har jeg ventet på i spennng lenge…Litt julaften stemning her nå kjenner jeg :).
    Oppriktig og ektefølt glede over at jeg ,som en helt vanlig kinogjenger, kjenner igjen så mange av mine egne favoritter på listene til “de invidde”. Og sååå kult med HEAT på 2 plass.! Skulle gjerne sett den helt øverst jeg da ,bl.a. fordi den har en så gjennomført sexy vibb .Noe filmusikken til Elliot Gholndenthal har mye av æren for.
    Eyes vide Shut : “Concince me! Tell me every little detail…” :)

  19. For en fantastisk liste!
    Glad for å se at Crash er plassert så høyt. Virkelig et sublim og “invaderende” verk. Singulær i filmhistorien, sentral i Cronenbergs oeuvre, men fortsatt litt undervurdert …

    Min topp 10(om noen bryr seg):

    1. Bitter Moon (Polanski)
    2. Crash (Cronenberg)
    3. Lost Highway (Lynch)
    4. Fire Walk With Me (Lynch)
    5. Les Amants de Pont Neuf (Carax)
    6. Eyes Wide Shut (Kubrick)
    7. Dangerous Game (Ferrara)
    8. Husbands and Wives (Allen)
    9. Blå (Kieslowski)
    10. Mission Impossible (De Palma)

    Jeg skylder dere mye for oppdagelsen av Abel Ferraras mesterverk Dangerous Game!

  20. erlend sier:

    Så bra er vel ikke amerikansk film at det fortjener å kapre så mange av plassene? Amerikansk film er bra, men filmer som jurrasic park og the rock? Vel, dere om det…
    Noen filmer som burde vært med (beklager på forhånd om jeg overså noen i listen):
    The long day closes, englenes drømmeliv, kossakovskijs dokumentarer (spesielt “onsdag”), raise the red lantern, la belle noiseuse, en av rohmers filmer, kanskje noe kaurismäki, my best fiend, a brighter summer day, when it rains (kortfilm riktignok), en afrikansk film?

    • Dag Sødtholt sier:

      Sannelig, ingen Kaurismäki-film, det var pussig. Mener også at Rohmer burde vært representert, han operererte jo på høyeste turtall også på 1990-tallet han.

  21. David sier:

    Fin liste synes jeg! Selv om den ikke helt ligner min egen, hehe ;) Jeg holder en løpende oversikt over favorittfilmene mine på IMDB. Der er det listet opp 89 spillefilmer fra 90-tallet Her er de. Jeg har ikke hatt hjerte til å rangere dem…

    Det er mange filmer på listen deres som kanskje hadde vokst ved et gjensyn. Jeg har kun sett Eyes Wide Shut én gang siden jeg ble såpass skuffet da jeg så den, men fikk voldsomt lyst til å se den igjen nå etter å ha lest teksten om filmen (god tekst!). Det er også endel filmer plassert høyt oppe jeg ikke har sett – filmatiske verkebyller som skriker etter å bli flenget åpne! Så takk for påminnelsen.

    En liten kommentar til listen: dette er IKKE en liste som er satt sammen med tanke på å rangere de filmene jeg likte best fra 90-tallet. Det er en liste jeg har hatt åpen på IMDB så lenge jeg kan huske og reflekterer filmsmaken min over en lengre periode i livet.

    Idiotene, My Best Fiend, Truman Show, American Beauty, Breaking The Waves, A Simple Plan, Pii, Happiness, Fight Club, Pulp Fiction, Welcome to the Dollhouse, The Matrix, Seven, The Silence of the Lambs, Terminator, American History X, Seven, Mr Death: The Rise and Fall of Fred A Leuchter, The Straight Story, Total Recall, Boogie Nights, Run Lola Run, Winter Sleepers, Shawhansk Redemption, Unforgiven, Strange Days, Galaxy Quest, Starship Tropers, Cube, The Sixth Sense, Falling Down, American Movie, As Good as it Gets, Scream, Contact, Braindead, The Sweet Hereafter, Thelma and Louise, Misery, Basic Instinct, The Talented Mr.Ripley, Mute Witness, Dark City, Gattaca, All About My Mother, Man Bites Dog, Festen, Edward Scissorhands, Rushmore, Fargo, Titanic, Crumb, Toy Story, Reservoir Dogs, Naked, Election, Clerks, The Last Supper, Leon, Natural Born Killers, Life is Beatiful, Heat, Jurrasic Park, Shindlers List, Fucking Åmål, Groundhog day, Zero Kelvin, Waynes World, Maverick, The Crow, Buffalo 66, Pleasantville, Enemy of the State, Clueless, Gummo, La ardilla roja, The Lion King, Søndagsengler, Bare skyer beveger stjernene, Cannibal the Musical, Ace Ventura, Safe, The Cable Guy, Dumb and dumber, Theres something about Mary, Crash, Speed.

    Og så en liten brannfakkel til slutt. Mest overvurderte filmer fra 90-tallet: The Big Lebowski, LA Confedential og The Usual Suspects.

  22. Lars Klevberg sier:

    Noen i Montages redaksjonen som forresten har sett L.A Takedown? Husker når jeg så Heat på kino at dette kunne jeg huske å ha sett før for mange år siden. Og det stemte. TV versjonen av Heat som Mann lagde i 1989. Nesten identisk, dog litt mer 80 – tallsvibber. Så at Heat er så bra som den er er nok mye på grunn av at Mann faktisk lagde den to ganger.

    L

  23. Alt i alt en knallbra liste med overaskende mye usett for min del. Kudos! Har i grunn veldig lite å utsette på det øvre sjiktet. Generelt skulle jeg dog gjerne sett mer fra Kina og Japan.

    Min topp 50: http://www.imdb.com/list/ls073054521/?publish=save

  24. Ole Jon Tveito sier:

    Det var tross alt en lettelse at det tikket inn noen 10/10 på slutten her. Er helt enig i Topp 5, samt Goodfelles.
    For en lettelse å se Den tynne røde linjen, Eyes wide shut og Heat i toppen.
    På 100-lista savner jeg imidlertid disse: Løp Lola Løp, Highway 61, 12 Monkeys, True Romance, Gattaca, Jack be Nimble, Contact, I drift mot Idaho, Brasils hjerte, Insomnia, Man Bites Dog og Den store Lebowski.
    Men Topp 20 reddet inn mye. Før det trodde jeg det skulle gå svært så gæli!
    Kudos for å legge inn Crash høyt. Jeg synes filmen var kvalm, men har aldri glemt den, og sett den igjen et par ganger seinere. Åpenbare svakheter, men den tør å være kontroversiell.
    Eyes Wide Shut er modig førstevalg. Jeg likte filmen intenst da jeg så den på kino, og følte da den sa mye om menneskesinnet.
    Det er med handa på hjertet få fimer på den 100-lista deres jeg ville hatt helt ut.
    Jeg følger ikke på Showgirls, The piano og Fucking Åmål, Skrik og Clueless, men tilgir dere lell.

  25. Ivar sier:

    101: “Damage” (1992) – Louis Malle.

    To sci-fi-klassikere fra 1997 savnes: “Gattaca” og “Contact”.

  26. Eirik sier:

    Solid Top 10. Det første som slår meg er de holder mål på alle måter i sin tidløshet. Og det er faktisk ganske mye på top 100 listen som jeg føler er litt preget av 90 tallets litt overdrevne alvors spinneri. Det blir litt overdrevent på en måte. I verste fall, på grensen til parodisk. Silence of the Lambs er en film som balanserer litt feks. Heat, Goodfellas, derimot, meget klassisk skåret, begge to. Den Tynne Røde Linjen også. Derimot er Eyes Wide Shut helt klart en film som også fint klarer og ta pulsen på 90 tallet ved sin utgang. Mannsrollen ikke minst. Og sex. Samtidig som den åpner opp for evig eksistensielle problemstillinger. Et godt valg.

    Det hadde nesten vært litt fett om dere hadde tatt med Twin Peaks, tv serien, bare for og provosere litt. Serien har hatt så stor innflytelse på 90 tallet, for musikere, dramatikere, og generellt kreative mennesker. Og alle andre også. Men jeg tar gjerne med meg “Fire Walk With Me” , så den for et år siden igjen, og det er en ganske opprivende affære, men er man også interessert i den menneskelige psykologi, og har gode nerver, så er den fortsatt “one hell of a ride” i menneskets dypere sinnelag.

    Jurassic Park: Når jeg så traileren til den nye oppfølgeren som kommer i sommer så tenker jeg: Hvor er de klassiske Spielberg tablåer, det mørke, nesten horror aktige, skremmende, fotoet som er så gjennomarbeidet, castingen av Sam Neil, Laura Dern etc, perfekt til sine roller. Ja. Hvor er John Williams og hvor er den nydelige balansen mellom ILMS computer kunst og Stan Winston, Phil Tippets live action dinosaur magi?

  27. Magnus Høiby-Nikolaisen sier:

    Jeg liker topp 10! Den står veldig godt for seg selv også, og fint at mange av de opplagte, og litt kjedelige, toppkandidatene havnet lenger ned på listen.

    Topp 5 “101. plasser” for min del (dvs filmer som burde vært med på topp 100 ;-)):

    1. Natural Born Killers
    2. La Haine
    3. Romeo + Juliet
    4. Hapiness
    5. Drivende skyer

  28. Erlend Dal Sakshaug sier:

    Wow! Ørene mine blør litt etter (bokstavelig talt) dager med lytting, men det helt klart verdt det. Dette er mitt viktigste filmtiår også, så det var ikke mange her jeg ikke har sett. Da er det ekstra moro å høre på.

    Er ikke alltid enig i listen, men det blir jo bare synsing. Savner dog en film. 90-tallets mest undervurderte komedie: The cable guy.

    Apropos komedier. Hvor er de på lista? Like få komedier her som det pleier å være i beste film-kategorien, Oscar-kvelden! ;-)

  29. Hossein Mohammed sier:

    Med stor respekt og takknemmelighet må jeg få lov til å takke for arbeidet med å utarbeide listen, uenig i det meste, men hvordan kan jeg forvente at dere skal ha lik syn som meg når dere ikke er meg.

    Jeg ønsker å spørre Sveinung om hva du syntes om Ghost Dog, og hvor du plasserer den i forhold til Jim Jarmusch sin filmografi? Jeg opplever det som et av de største unnlatelsene deres, fordi den er et mesterlig kombinering av flere sjangre i forsøk på å skape en underholdende, men også tematisk rik film om lojalitet.

    • Sveinung Wålengen sier:

      Hei Hossein!

      Jeg liker Ghost Dog veldig godt. Som du er inne på er den en spennende miks av filmsjangre, som Jarmusch gjør sin egen vri på. Med tanke på filmografien hans føyer den seg dermed inn i rekken av hans mest “sjangerrevisjonistiske” filmer, kanskje særlig Dead Man og The Limits of Control, med en tilsvarende blanding av selvhøytidelig åndelighet og snodig humor. Liker også soundtracket til RZA veldig godt.

      Likevel må jeg si at jeg synes Ghost Dog er en av Jarmuschs minst rikholdige filmer. Jeg synes inspirasjonen hans fra østlig filosofi er mer interessant i de to ovenfornevnte filmene, og i tillegg opplever jeg Robby Müllers fotografi som mer spennende og i tråd med filmens resterende “tone” i de andre Jarmusch-filmene han har fotografert. Ghost Dog er fin, men jeg ser på den som en “mindre” film i Jarmusch-filmografien.

  30. Erik Ivar Sæther sier:

    Det har vært konge å følge lista deres de siste månedene! Det skinner virkelig gjennom at det ligger timevis med diskusjoner og vurderinger bak. Må sende en takk for alle de filmene jeg er blitt inspirert til å sjekke ut. En fantastisk liste, men det smerter meg djupt at ikke La Haine eller Usual Suspect var å finne. Måtte ta et gjensyn med sistnevnte i går, og opplevde at den fortsatt gir meg gåsehud. Kunne vært interessant å høre hva som ble diskutert angående den. Rå film, spør du meg.
    Nå kaster jeg meg over de siste tolv timene i podkast-sagaen om 90-tallsfolket. Gleder meg!

    – EIS

  31. August Sørlie Mathisen sier:

    Takk for en flott liste og bra filmprat! Har fulgt podcastene nært og hatt stor glede av det. Samtidig er det en del filmer jeg savner. Hvor har dere gjort av The Virgin Suicides, The Iron Giant, Gattaca, L.A. Confidential, 12 Monkeys og La Haine? Dette er alle filmer som med min begrensde filmbakgrunn hadde vært naturlige på en liste, men som jeg ikke kan huske dere nevne i noen av podcastene. Har dere lyst til å komme med en kort kommentar på noen av disse? Syntes særlig The Virgin Suicides’ fravær var pussig grunnet Sofia Coppolas tydelige tilstedeværelse på 00-tallslisten.
    Har for øvrig The Straight Story som en personlig favoritt, men skjønner egentlig hvorfor den er utelatt.

  32. Tore Hofstad sier:

    Mange takk for timesvis med topp underholdning! Hyggelig å høre om gamle kjenninger, samtidig som det var flere filmer som har gått under radaren min som jeg nå vil oppsøke.

    Noen personlige favoritter som jeg ville hatt på listen:
    De fortapte barns by – det ble jo begrunnet hvorfor dere foretrakk Delicatessen, men den fortjener å nevnes igjen tross alt.

    The Straight Story – dere hadde tre anledninger til å i det minste nevne filmen, men ingen av dem ble benyttet. En forglemmelse? Ved å beskrive Twin Peaks: Fire walk with me som kvintessensen i det Lynchske filmunivers, og fokusere på hans sære aspekter, blir Lynch som filmskaper unødig begrenset. Hans mer konvensjonelle verker som The Straight story (og Elefantmannen) står jo fjellstøtt, og de gjør etter mitt syn Lynchs filmografi som helhet enda mer betydningsfull.

    Livet er herlig og I fars navn fortjener som jeg ser det også en plass på lista. L.A. Confidential & 12 monkeys likeså. Jeg håper vi får høre vurderingene deres av dem i podkasten om 101. plassen!

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>