90-tallets beste filmer

Topplister

Montages kårer 90-tallets beste filmer: 60–51

Hvilke er de 100 beste filmene fra 1990-tallet? For halvannet år siden bestemte vi oss for å finne ut av dette, og nå er listen vår klar. Her er de 100 beste filmene fra 90-tallet, slik Montages ser det.

For en full introduksjon av vår metode og våre tanker om denne kåringen, les vår artikkel om arbeidet som ligger bak listen.

For å starte med det viktigste: 90-tallet var et viktig og fantastisk innholdsrikt tiår for film, men alle kåringer av kvaliteten på kunst er omskiftelige og menneskelige. Ideelt sett har vi i Montages nå laget den definitive listen over 90-tallets beste filmer, men sannheten er – og vil alltid være – at diskusjoner rundt film og kvalitet er farget av subjektivitet og smakspreferanser. Vi kan med andre ord ikke gjøre alle til lags, men har brukt mye tid og tankekraft på å kvalitetssikre vurderingene, åpne opp samtalene og belyse hverandres argumenter med kritiske perspektiver.

Vi er nysgjerrige og lidenskapelige når det kommer til film, og med all vår kollektive kunnskap har vi forsøkt å destillere det hele ned til en best mulig kåring. En kåring som speiler hva Montages står for. Selv om filmenes helhetlige kvalitet alltid veier tyngst i våre diskusjoner, har vi også arbeidet inngående med å lage en variert sammensetning av filmer, i forskjellige sjangere og fra ulike deler av verden. Med dette håper vi at dere som lesere vil finne veien inn til filmer dere ikke har hørt om, samtidig som de fleste også vil finne mange kjente filmer de selv elsker.

En avstemning blant totalt 15 av våre bidragsytere har fungert som grunnlag for Montages-redaksjonens arbeid med å kuratere frem den endelige listen. Redaksjonen jobbet svært grundig med å balansere, diskutere og destillere frem de 100 endelige filmene. Til slutt har vi kommet i mål, og vi håper dette blir like gøy for dere som det har vært for oss.

Følg linkene for å se plasseringene 100.-91. plass, 90.–81.-plass og 80.-71. plass og 70.-61. plass. Nedenfor presenterer vi 60.-51. plass, og i ukene fremover presenteres øverste halvdel av listen. Komplett oversikt finner dere her. God fornøyelse!

*

Tekstene nedenfor om filmene fra 60. til 51. plass er skrevet av Karsten Meinich (KM), Lars Ole Kristiansen (LOK), Sveinung Wålengen (SW), Thor Joachim Haga (TJH), Magnus Høiby-Nikolaisen (MHN) og Eric Vogel (EV).

At American Beauty (1999) er en av de mest imponerende debutfilmene i nyere tid, bør være hevet over enhver tvil. Sam Mendes‘ stålkontroll på filmspråket – løftet til kunst av samarbeidet med den nå avdøde fotografen Conrad L. Hall – og Alan Balls knivskarpe manuskript, skapte et distinkt fiksjonsunivers, der Kevin Spacey og Annette Bening fikk forme sine mest uforglemmelige rollefigurer. Thora Birch, Mena Suvari og Wes Bentley introduserte seg som potensielle stjerneskudd. Komponist Thomas Newman leverte toner som har blitt ikoniske.

Mendes’ karriere faset litt ut etter Road to Perdition (2002), mens Ball fikk mye oppmerksomhet for sitt hovedverk, HBO-serien Six Feet Under. Etter Oscar-drysset og kritikerrosen har flere avvist American Beauty som en zeitgeist – og som innlegg i samtalen om den såkalte «maskulinitetskrisen», var American Beauty unektelig mer forfriskende i 1999 enn i dag. Men kombinasjonen av kjønnstematikken, den dysfunksjonelle familien som motiv og den stiliserte suburbia-settingen skulle vise seg å bli svært innflytelsesrik – nær sagt mote – og i kjølvannet av blasse forsøk på å etterligne filmens sømløse veksling mellom sardonisk humor og klassisk melodrama, er det tydelig at American Beauty har tålt tidens tann. Spaceys kroppsspråk sjonglerer Balls vittigheter med stor eleganse, i den ene ustyrtelig morsomme sekvensen etter den andre, og den såpete tragedien skummer overraskende godt. Fortellingen sneier innom det sentimentale – blant annet i en ofte parodiert sekvens med en poetisk bærepose – men smeller hardt i brystet til slutt. –LOK

59Romance

romance
Frankrike, 1999

I Romance (1999) møter vi Marie som opplever at samboeren Paul har mistet interessen for sex. Paul preges ikke av resignert maskulinitet eller impotens, men rammes av en midlertidig og uforklarlig frigiditet. Seksuell omgang byr ham i mot; han frastøtes istedenfor å tiltrekkes. Maries seksuelle uttrykk er forankret i forventninger om at menn alltid vil begjære en naken kvinnekropp, og når responsen fra Paul uteblir på tross av utallige invitasjoner, blir hun desperat. Tilstanden leder Marie ut på en erotisk odyssé, der hun eksperimenterer med forskjellige typer sex, som mildt sagt avviker fra diskursen Marie og Paul har praktisert i sengekammeret (som vi jo aldri får se).

Regissør Catherine Breillat tilkjennegis ofte som en utpreget feministisk filmskaper, og Romance kan definitivt tolkes som en feministisk utsigelse. Filmen er, om ikke en hyllest, så i alle fall en erkjennelse av at kvinners begjær er like sterkt og like fysisk som menns. Koblinger mellom kvinners seksualitet og destruktivitet eller død finner man i utallige filmer (eks. Possession, Cat People), men få – kanskje bare Lars von Triers Antichrist (2009) og Nymphomaniac (2013) – diskuterer kvinnelig seksualitet på en så utilslørt, ikke-erotisk måte. Likevel er det selve filmskapingen som løfter “provokasjonen” Romance til å bli et mesterverk. Theo Angelopoulos‘ fotograf Giorgos Arvanitis‘ mettede mørke – så beksvart at du knapt har sett maken – omslutter rollefigurenes bleke, nesten selvlysende ansikter, som om det var selve fortapelsen. Breillats metode, med lange kamerakjøringer i sparsommelig innredede, men likevel stiliserte rom, skaper en konsentrasjon som gjør at filmene nesten kan “leses” som essays; samtidig ligner de ritualistiske hendelsesforløpene mytefortellinger (tydeligst i Anatomy of Hell [2004]). Breillats filmer er fylt av motsetninger, skaper friksjon og debatt, og krever en tapper tilskuer. Bortsett fra i Fat Girl (2001), har hun aldri forent stil og tematisk innhold på en mer vellykket måte enn i Romance. –LOK

58Malcolm X

malcolm-x
Regi: Spike Lee
USA, 1992

Spike Lee lovet seg selv at han en dag skulle fortelle historien om Malcolm X (1992), den kontroversielle borgerrettighetsforkjemperen som har blitt en kultfigur på linje med Che Guevara, og en viktig symbolskikkelse for sorte amerikanere. Da Lee fikk nyss om at Warner Bros. hadde sikret seg rettighetene til Alex Haleys biografi, og ønsket at Norman Jewinson skulle regissere, var han raskt ute i media for å uttrykke sitt misbehag overfor prosjektet: akkurat denne fortellingen måtte formidles av en sort person, og han var mannen. Resten er (en brokete) historie. Warnes Bros. forestilte seg å lage en episk film på lavt budsjett – en Spike Lee joint – og konflikten mellom Lees visjon og økonomiske begrensninger, førte til en problematisk innspilling og postproduksjon, reddet av at profilerte sorte amerikanere som Bill Cosby, Oprah Winfrey, Michael Jordan og Janet Jackson bistod med ekstra midler.

På tross av den trøblete prosessen, ble resultatet kompromissløst. Med sine 200 minutter og noenlunde rettlinjede fortelling, er det nesten et under at Malcolm X ikke går i ett med et utall kjedelige biopics om viktige personer, men Lees dynamiske filmspråk byr opp til dans. Den første halvdelen kan minne om Bernardo Bertolucci; en flamboyant festforestilling som bobler over av bevegelse, farger, motiver og mønstre, i et tempo som er umiskjennelig for Lees energiske “gatefilmer”. Når mørket senker seg over Malcolms liv, glir filmen over i et annet toneleie, og redselen, sinnet og skuffelsen gestaltes av en formidabel Denzel Washington. Et iskaldt blikk gjennom kameralinsen kan få blodet til å fryse til is – så gjennomborende er karismaen hans. —LOK

57L’humanité

lhumanite
Frankrike, 1999

Man kan si om Bruno Dumonts L’humanité (1999) at den er en to og en halv time lang film med skitne mennesker i skitne omgivelser. Men likefullt en film full av undring, og med plass for sardonisk humor. Store spørsmål blir diskutert – ofte uten dialog – når Dumont skildrer forholdene mellom hverdagsmenneskene vi møter, og hendelsene i deres tilsynelatende små liv. Spørsmål om livet, ondskap og Gud. Den usjarmerende, prustende politietterforskeren Pharaon er hovedpersonen (spilt av amatøren Emmanuel Schotté), som etterforsker en uhyrlig forbrytelse på sin egen, vaklende måte.

Men L’humanité er så langt fra en krim man kan komme. Pharaon sykler. Steller i hagen. Observerer sine venner ha forstyrrende, røff sex. Han er overveldet og handlingslammet. Han må skrike ut sin smerte under dekke av lyntogets skingrende passering i 300 km/t. Dumonts film er Kjell Askildsen og det er Dostojevskij, men på idéplanet kanskje aller mest en konsentrert, filmatisk versjon av Voltaires roman Candide (1759). Hovedpersonen har møtt verdens ondskap, og kan ikke unngå å bli preget av den. I sin sluttscene fortsetter Dumont der Voltaire slapp, i sitt mirakel av en film. –EV

56Audition

audition
Japan, 1999

Det starter pent og trivelig. Shigeharu Aoyama er en enkemann i 50-årene, som lever et stille og hverdagslig liv i Japan inntil hans 17-årige sønn oppfordrer ham til å begynne å treffe kvinner igjen. Den samme oppfordringen kommer fra en god venn, som tilfeldigvis er filmprodusent. Kameraten velger å arrangere en ”fake” audition for en filmrolle, som i virkeligheten er research i Aoyamas søken etter en kjæreste, og flere kvinnelige skuespillere møter opp. Blant dem er den vakre og mystiske Asami Yamazaki, som Aoyama umiddelbart blir nysgjerrig på. Det er noe muffens, men han er oppslukt og forfølger henne. Og herfra går det nedover og nedover; inn i det dypeste mørke.

Takashi Miikes Audition (1999) er innledningsvis en bløt film, før den omformes til å bli ditt verste mareritt. Denne fascinerende dobbeltheten er selvfølgelig også noe av årsaken til at filmen har blitt en kultklassiker, og det foruroligende i opplevelsen av å se Audition gjør den unik. En horrorfilm i kamp mot egne konvensjoner, og som lykkes i dra oss inn. Fortellingens vridning og sjangerbytte midtveis fungerer faktisk så godt at man mister helt kontrollen over opplevelsen, og når Miike tvinner ståltråden rundt oss og strammer til blir ubehagelighetene nesten uten sidestykke. Auditions påfølgende sjangerinnflytelse har gitt oss den tvilsomme gleden av horrorsjangeren torture-porn på 00-tallet, men Miikes film er aldri overgått i kombinasjonen av emosjonell fintfølelse og proporsjonalt voldsomme grusomheter. –KM

55Speed

speed
USA, 1994

Fotograf Jan de Bont har kun gjort fem filmer som regissør, og av dem er det egentlig bare én som kan kvalifisere som et mesterverk: Speed. Actionfilmen kom som et friskt gufs i 1994 og sendte både Keanu Reeves og Sandra Bullock til stjernehimmels. Konseptet er enkelt. En terrorist (Dennis Hopper) har festet en bombe på en buss, og varsler politiet om at eksplosivene armeres når kjøretøyet kommer opp i 80 km/t, og eksploderer hvis speedometeret går under. Ut fra dette konseptet spinnes det en neglebitende fortelling, med det ene actiontablået etter det andre. Knapt noen annen actionfilm på 90-tallet er like ikonisk og sjangerdefinerende. Så hva er det som gjør Speed til et referansepunkt i filmhistorien og et yndet analyseobjekt i akademia?

Filmteoretiker Kristin Thompson påpeker – i likhet med mange andre – at det dreier seg om aktinndelingen, som både er sømløs og klart definert på samme tid. Det er 116 ekstremt tighte minutter, der hvert aktskifte inntrer på det mest strategiske punktet i fortellingen, jamfør Hollywoods usynlige fortellestil. Men filmen puster også på et mikroplan, der den bølger frem og tilbake inne i de enkelte actionsekvensene, drevet at John Wrights klipperytme og Mark Mancinas musikk. Speed er en av 90-tallets fremste high concept-filmer der en enkelt idé eller problemstilling fungerer som krutt for hele historien. De Bont forsøkte å utnytte de samme mekanismene i oppfølgerfilmen Speed 2: Cruise Control (1997), men lyktes aldri helt (selv om den også er fornøyelig på sitt vis). Den manglet råskapen, energien og det perfeksjonerte konseptet fra originalen. –TJH

54The Ice Storm

the-ice-storm
Regi: Ang Lee
USA, 1997

Etter at taiwanske Ang Lee nøt stor suksess med periodedramaet Fornuft og følelser (1995), var det knyttet store forventninger til The Ice Storm (1997) – hans andre engelskspråklige prosjekt. Selv om denne filmen på langt nær ble like populær, er det på mange måter et større verk. Som i de fleste av Lees filmer, handler det om forskjellige skjebner som på ulikt vis finner sammen, ofte initiert av utenforstående krefter. I The Ice Storm handler det om å komme til enighet med seg selv (Christina Riccis rollefigur), med andre (ekteskapene) eller med sine omgivelser (Elijah Woods rollefigur). Fortellingen er satt til et 70-tallsunivers der en isstorm øker gradvis i intensitet og blir en slags simile på rollefigurenes utvikling og sinnstilstander.

Mye av filmens hypnotiske effekt må tilskrives det audiovisuelle uttrykket. Frederick Elmes‘ fotografi som dveler på nærbilder av dryppende istapper, lysmatte rom og blåtonede vinterlandskap. Eller komponist Mychael Dannas bruk av indiske fløyter og vann-aktige perkusjonsinstrumenter (i tillegg til periodens popmusikk). Men også mye i de underkuede rolleprestasjonene til Kevin Kline, Sigourney Weaver, Elijah Wood, Christina Ricci, Tobey Maguire og resten av ensemblet. Til tross for sitt kjølige uttrykk, koker det av potensielle konflikter under overflaten, som både løses opp og finner sammen i løpet av filmens spilletid. The Ice Storm er en av 90-tallets mest elegante filmer om menneskelige forhold, der både skuespill og filmatiske grep trekker i samme retning, og der man finner subtekst rundt hvert hjørne. –TJH

Mens fyrverkeriet eksploderer i fargelagte flammer over Paris’ dunkle nattehimmel danser Juliette Binoche og Denis Lavant som frigjorte dyr over den nedslitte broen Pont Neuf. Mens Atlanterhavets bølger dundrer i land på den franske vestkysten, løper Juliette Binoche og Denis Lavant nakne og forelsket langs stranden; hun foran med hånden leiende rundt hans ståpikk. Det er De elskende på Pont Neuf (1991), og det er Leos Carax – den ekspressivt og eksplosivt visuelle filmskaperen, som blåste vekk budsjetter og gode relasjoner i fransk filmindustri for å skape en av de vakreste og såreste filmene fra 90-tallet.

Filmen starter dog som et slags dokumentarisk portrett av uteliggere og narkomane i Paris; vi følger Alex (Lavant) til hospitset med brukket ben, hvor personalets brannslange-aktige dusjmanøver gir alvoret og allegoriene ben å gå på. Men så er vi på Pont Neuf – den egentlig så vakre broen over Seinen, som i filmens univers er pakket inn av stillaser og oppussingsarbeid. Her bor Alex og en annen uteligger. Når Michèle (Binoche) dukker opp får Alex’ liv plutselig mening, og en overstrømmende kjærlighetshistorie tar fyr foran øynene våre. De elskende på Pont Neuf er et trylleslag av en film, med to vidunderlige og såre mennesker i sentrum for fortreffelighetene. Lavant og Binoche er enestående i sine roller, og det visuelle kaoset Carax spinner i gang rundt dem, virvler oss av gårde inn i filmen på best mulig måte. Med Holy Motors (2012) fikk Carax heldigvis sitt comeback, og forhåpentligvis vil De elskende på Pont Neuf aldri slutte å tiltrekke seg nye publikummere, i all sin tidløse skjønnhet. –KM

52Kids

kids
USA, 1995

Larry Clark hadde allerede skapt furore i over 20 år som fotograf, før han i 1995 gjorde sin spillefilmdebut som regissør med Kids. Sammen med den vesentlig yngre manusforfatteren Harmony Korine fremstilte han et ungdomsmiljø i New York, som ikke sto mye tilbake for hans rystende fotografier. Første gang jeg så Kids ble jeg helt satt ut av kynismen, særlig i dialogen. Én ting er hva de gjorde, men måten disse ungdommene snakket på vitnet om en gruoppvekkende apati og misforståelse av verdier.

Clark dømmer dem ikke, han bare viser dem slik de er, men i dét – slik tilfellet er i flere av både hans egne og manusforfatter Korines filmer – ligger det også en opplysende advarsel. Med sitt rufsete, New York-baserte 90-tallsuttrykk er Kids både frastøtende og tiltrekkende. Soundtracket passer perfekt til både tids- og stedsånden (for fans av New York-rap fra 90-tallet er det mye å nikke anerkjennende til). Kids introduserte også verden for to ikke ubetydelige filmpersonligher, nemlig Chloë Sevigny og Rosario Dawson, som entret skuespilleryrket inn fra venstre i denne sjokkgode ungdomsfilmen.  –SW

51Happy Together

happy-together
Hong Kong, Japan, 1997

Wong Kar-wais konstant tilstedeværende melankoli har kanskje aldri vært mer fremtredende enn i Happy Together (1997). Et homofilt par med en ustabil relasjon, drar til Argentina for å få forholdet på rett kjøl. Oppholdet der blir en berg-og-dal-bane av følelser, dog nesten uten romantikk. Happy Together er mer en slags melankolsk fetisjering av tristesse og fremmedgjøring. Det er ikke få filmskapere som har forsøkt å skildre denne tilstanden, men få makter å gjøre den like levende som Wong Kar-wai. Godt hjulpet av sin eventyrlige fotograf Christopher Doyle, skapes en pulserende sensuell visualitet.

Filmen er delvis skutt i svarthvitt og har et gustent og direkte uttrykk, som går som hånd i hånd med det grove klimaet som filmen skildrer. En rufsethet Wong på magisk vis kombinerer med sin sedvanlige fløyelsmyke storbypoesi. Å se Happy Together og andre filmer av Hong Kongs store sønn, er mer som å ”smake” på følelser og stemninger enn å utfordre intellektet med intrikate hendelsesforløp og tung tematikk. Happy Together er i all hovedsak en opplevelse for sansene. –MHN

*

Denne kåringen av 90-tallets 100 beste filmer fortsetter med plasseringene 50-41. Les også vår artikkel om hvordan vi arbeidet med listen.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 1 kommentar

  1. Bjørngeir sier:

    L’Humanité! Kjempefilm.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>