Hvorfor elsker jeg denne filmen? Fordi Goodfellas («Mafiabrødre») ikke bare er en film, det er en opplevelse. Som en av de første filmene jeg virkelig trykket til mitt bryst -- og som gjorde meg til filmelsker -- vil Goodfellas alltid ha en helt spesiell plass i hjertet. Dette var også filmen som introduserte meg for filmskaperen Martin Scorsese, og er det enkeltverket i hans filmografi jeg oftest går tilbake til. Goodfellas er dessuten Scorseses foreløpig siste genuine mesterverk.

Det er den inkluderende regien som griper fra første minutt. Scorsese plasserer meg i historien, side om side med mafiabrødrene. Til tross for den utstrakte bruken av voice-over -- et fortellergrep mange av uforståelige grunner har lagt for hat -- finner Goodfellas sin mest umiddelbare styrke i den unike tilstedeværelsen. Du er der med den unge Henry Hill som forguder nabolagets mafiahelter bak vinduet. Og du er der når han innvies i mafiaverden, blir voksen, krangler med kona, svinger seg rundt på nattklubben Copacabana, tyr til vold, og graver hull i bakken. Publikum kastes dypt ned i denne lukkede, men skrekkelig fascinerende verdenen. Miljøet skildres med en foruroligende realisme og nærhet, og man kjenner den illevarslende lukten av penger, blod og tvilsom moral som om man stod bak ryggen til mafiabrødrene og skalv -- av respekt og av redsel.

Det er også denne tosidigheten i opplevelsen av mafialivets hverdag som fremheves i Martin Scorseses adaptasjon av Nicholas Pileggis Wise Guys, basert på virkelige hendelser og virkelige personer. Hovedpersonen er Henry Hill; som fra gutt til voksen formes av et miljø man som utenforstående knapt kan forestille seg. Men derfor har vi også denne filmen, som av de involverte personene blir omtalt som skremmende nær virkeligheten. Dog fortsatt en anelse for mild, og for lite brutal.

I tv-dokumentaren The Real Goodfella beskriver den virkelige Henry Hill om hvordan hver dag ble levd i frykt. Minnene fra tiden hjemsøker fremdeles den tungt alkoholiserte kroppen, og Hill beskriver en periode av livet der pistolen alltid lå under puta. Et av de sterkeste øyeblikkene, er gjenfortalt i åpningsscenen av Goodfellas; tre mafiabrødre i en Cadillac på vei ut av New York. De hører en bankende lyd fra bakerst i bilen, går ut og åpner bagasjerommet. Der ligger en halvdød mann og skjelver desperat i en dam av eget blod. Tommy trekker fram en slakterkniv og stikker ham gjentatte ganger i magen, før Jimmy løsner fire skudd mot den allerede døde kroppen. Så smeller Henry igjen bagasjedøra, bildet fryser, og fortellerstemmen tar oss med tilbake i tid -- til begynnelsen. As far as I remember, I always wanted to be a gangster. Det er Henry Hill som forteller.

Første akt forteller om guttungen Henry Hill, spilt av Christopher Serrone. Vi opplever nabolagets mafiapersonligheter som karikaturer gjennom hans øyne -- personligheter som introduseres i en latterlig bra sekvens, der du glemmer navnene til ansiktene idet du hører dem, men som gir deg den fulle følelsen av filmens univers. Det er også i første akt filmen tegner det romantiserende bildet av mafiaen; det er den nostalgiske stemmen som forteller om barndommens forestilling av mafiaen. Om de dresskledde mennene av makt og penger. Og sett fra enkle kår var det dette som var drømmen -- og ikke livet til den hardtarbeidende, fattige familiefaren. For Henry Hill gikk drømmen i oppfyllelse, bare for å ende i et mareritt mange, mange år senere.

Coming-of-age-aspektet er i denne sjangeren et velkjent dramaturgisk grep. Du har det i Sergio Leones mesterstykke Once Upon a Time in America, og også i Robert De Niros ufortjent oversette regidebut A Bronx Tale tre år etter Goodfellas. Det fascinerende miljøet sett på med naive barneøyne. Det er her romantiseringen ligger, i uskylden, og der vi knytter båndene og sympatien med hovedpersonen(e). Den forsvinner først etter en stund, når vi har kommet på innsiden. Det handler om å bygge opp myten om mafiaen, bare for å bryte den ned senere.

For etter hvert bringer også Martin Scorsese oss på innsiden av dette miljøet, og med det stanser vår romantiske forestilling. Som en historie om mafiaens grovarbeidere på gateplan, nøkternt fortalt rundt en sann historie, kommer ikke perspektivet i Goodfellas fra toppen -- i motsetning til tematisk beslektede storproduksjoner som Gudfaren-trilogien og Scarface (Brian De Palmas versjon). Henry Hill lykkes, men når aldri toppen. Scorsese beveger seg riktignok et langt skritt videre fra Mean Streets, men han tviholder også på den sure gatementaliteten; Goodfellas presenteres med dyp håpløshet og skitten råskap. Og der kommer også mesterens filmspråk aller best til uttrykk. Mer enn noe annet kjennetegnes Martin Scorseses beste filmer av et voldsomt energisk filmspråk -- ikke minst skapt av fremragende klipping i legendarisk samarbeid med Thelma Schoonmaker. Goodfellas oser av energi og perfekt timet rytme. Scorsese har aldri vært orientert mot oppbygning av plott. Det handler isteden om karakterer og miljøskildringer, og den tekniske filmforståelsen som brukes for å gi oss stemningen. Det er lange kjøringer, som ofte stanser ved dialog eller karakterer, for deretter å ta oss videre i rommet uten klipp. Her finner vi naturligvis den berømte steady cam-scenen fra nattklubben Copacabana, som for lengst er essensiell filmhistorie. Og det er mye av det i Goodfellas.

En karakterdrevet film, som denne tross alt er, kan heller ikke vokse inn i himmelen uten ekstraordinært skuespill. Ray Liotta har vist sporadisk storhet også etter Goodfellas, men det er liten tvil om at han aldri har vært i nærheten av å skape et like sterkt portrett som han gjør av Henry Hill. Scorsese berømmes oftest for sin filmtekniske innsikt, men hans skuespillerinstruksjon kan heller ikke fremheves for sterkt. Filmhistorisk kommer dette selvfølgelig aller tydeligst frem i samarbeidet med Robert De Niro, og det er neppe tilfeldig at Scorseses tre fremste mesterverk -- Taxi Driver, Raging Bull og Goodfellas -- alle er med Robert De Niro i sentrale roller. Og her kunne vi inkludert både Mean Streets og Casino. Men likevel er det Joe Pesci, i portrettet av den kortvokste kruttønna Tommy DeVito, som stjeler oppmerksomheten der han omdanner sitt naturlige karismatiske vesen til en av 90-tallets mest ikoniske filmkarakterer. Pesci gjentok en påfallende lik rolletolkning for Scorsese i Casino fem år senere, men både filmen og karaktertegningen var hakket skarpere med Goodfellas i 1990, og det var for denne prestasjonen Pesci mottok sin høyst fortjente Oscar-statuett.

Jeg begynte med å spørre meg selv hvorfor jeg elsker denne filmen. Jeg vet ikke helt om jeg har klart å uttrykke det særlig presist, for Goodfellas er en av disse filmene som bare alltid har vært der, uten at jeg har forstått hvorfor den traff så sterkt første gang, og aldri slipper taket. Når du ser filmen første gang blir du bare med på reisen, totalt oppslukt av hvor fengende sømløst historiens lag er sydd sammen. Men du blir ikke oppmerksom på hvorfor før du ser filmen for andre, tredje og fjerde gang. Du er fortsatt med på reisen, men nå beundrer du også mekanismene i filmspråket som gjør Goodfellas til hva den er; tidløs, underholdende filmkunst.