Analysen

Karsten og Petras vidunderlige jul (2014)

Ingen av smårollingene har mulighet til å sove i kø for å få billetter til premieren, men ellers er det påfallende mange likhetstrekk mellom fansen til Karsten og Petra, og alle de som flokker til ulike fantasy- og superhelt-filmer.

Det forventningsfulle publikummet som møtte opp på førpremieren av Karsten og Petras vidunderlige jul (Arne Lindtner Næss, 2014) har antageligvis sett de to foregående filmene, tv-serien og alt ekstramaterialet som er å oppdrive utallige ganger. For noen av dem, må det sterkere krefter til (les: foreldre) for å stagge et nærmest manisk behov for å se Karsten og Petra igjen og igjen og igjen. Dette publikummet har gått til anskaffelse av en rekke spin-off-produkter, og det er knapt et barn i salen som ikke har en Løveunge eller Frøken Kanin i armkroken. De har ventet i lang tid på å se filmen, forventningsfullt telt dagene frem mot premieren, og de vet med sikkerhet, allerede før de har sett filmen, at de kommer til å se også denne mer enn én gang. Det er snakk om hardcore fans, bare skilt fra andre med samme dedikasjon ved at de fleste av disse er mellom tre og seks år.

I skrivende stund har over 590.000 barn og voksne sett de tre spillefilmene om Karsten og Petra. Bøkene av Tor Åge Bringsværd og Anne G. Holt som filmene er basert på, har et opplag på over 1,2 millioner. NRK melder at filmene og bøkene til sammen har omsatt for rundt 200 millioner kroner, og i tillegg kommer fortjeneste fra leker og andre spin-off-produkter. Konseptet er en enorm kommersiell suksess, og markedet ser ikke ut til å mettes med det første. Fansen venter allerede i spenning på neste film, Karsten og Petra på safari, som slippes i september 2015.

Mens den første filmen i serien, Karsten og Petra blir bestevenner (Lindtner Næss, 2013), la seg tett opp mot (de relativt korte) historiene fra bøkene og derfor hadde en episodisk struktur, har de to påfølgende filmene en mer helhetlig plottstruktur. Som tittelen antyder, skildrer Karsten og Petras vidunderlige jul juleforberedelsene til de to bestevennene Karsten og Petra. Plottet strekker seg fra 1. desember til julaften, og adventstidens forberedelser drives av et ønske om å lage verdens aller, aller beste julestemning. På den måten skal de sikre at morfar feirer jul sammen med Petra, og ikke på hytta med kjæresten Esther.

Etter at Petras pappa døde, har ikke Petra og moren Maria annen familie enn morfar. Karsten og Petra pynter med egne dekorasjoner, baker julekaker og inviterer på julegrøt med mandel oppi – alt for å få morfar til å ombestemme seg. Morfar og Esther lar seg forføre, men Esthers søster – filmens eneste rollefigur med dårlige egenskaper – later som om hun har forstuet foten for å lure morfar og Esther opp på hytta. Petra og mamma må derfor feire jul alene.

Når selveste julaften kommer, er ikke Maria i stand til å skjule all sorgen hun bærer på. Petra blir rasende og insisterer på at de skal dra hjem til Karstens familie uanmeldt. Der ønskes de velkommen, særlig fordi de bringer med seg den ene tingen Karstens far har glemt – en ribbe. Ettersom morfar viser seg å mistrives på hytta, dukker også han opp til slutt, med Esther og søsteren på slep. Alt ender godt. Det er tross alt jul.

Karsten og Petras vidunderlige jul har fått middelmådige anmeldelser i norsk presse, og flere har kritisert filmens sukkersøte, nostalgiske innpakning. «Perfekt og prektig», «ukomplisert og forenklet nostalgi», «det er ikke måte på hvor normert og «riktig» denne østlandsmiddelklasse-feiringen av jul skal være», og «på kanten til overidyllisk» er noen eksempler på anmeldernes innvendinger. Et par av dem påpekte at det var antydning til en mørkere tematikk her, men at filmen var så opptatt med å skape verdens aller, aller beste julestemning at den raskt la et lokk på dette potensialet.

At en julefilm fremstiller verden som et magisk sted hvor selv store og kompliserte problemer kan løses ved hjelp av litt julemagi, er faktisk uvanlig i norsk barnefilm. Undertegnede har forsket på fremstillingen av jul i barnefilm, og i artikkelen Death at Christmas (2014) pekte jeg på en tradisjon for tematisk alvor og bitre konklusjoner i skandinavisk barnefilm. Interessen for det alvorlige og vanskelige, er direkte knyttet til en rådende kulturell diskurs om kvaliteten på barns kulturelle produkter, og tanken om at barnefilm bør adressere problemområder. I stedet for å beskytte barnet mot emner som er vanskelige – som død, ensomhet, skilsmisse, mobbing, rasisme, seksualitet – kan man behandle disse emnene på en måte som barn forstår. Slik kan barn bli forberedt på at verden også kan være et mørkt og farlig sted, og ideelt sett være bedre skikket til å håndtere problemer.

Julefilmer for barn er ikke noe unntak. I julefilmer som Pitbullterje (Frölich, 2005), I et speil, i en gåte (Nielsen, 2008) og Bestevenner (Lo, 2009) er problemene som tas opp altfor store og vanskelige til at en god gjerning eller julens “magi” kan løse dem. I stedet bruker disse filmene julesettingen som en narrativ strategi, og gjennom dikotomien “konvensjonell julefeiring” og den dystre jula disse karakterene opplever, forsterkes filmenes følelsesmessige effekt. De unge protagonistene møter ikke bare utfordringer som mobbing, angst, kreft og krig, de må også håndtere disse i jula, mens “alle andre” feirer og har det godt.

De siste femten årene har endringer i filmsektoren og støttesystemet ført til et større fokus på markedsandeler og kommersielt potensial. Innen barnefilmen har dette blant annet ført til en gjenopplivning av tradisjonelle barnefilmsjangere og en bølge av filmer basert på suksessfulle barnebøker eller andre etablerte konsept. Det er ikke overraskende at denne utviklingen også har påvirket julefilmene for barn, der man ser et økt fokus på kommersielt og ikke minst trygt materiale. Dette er julefilmer med et mer konvensjonelt narrativ, der barndommens uskyld og julens magi bekreftes. Det er verdt å merke seg at alle disse filmene er lagt til et eventyrland. I tre av dem – Julenatt i Blåfjell (Launing/Uthaug, 2009), Blåfjell 2 – Jakten på det magiske horn (Lindtner Næss, 2011) og Reisen til julestjernen (Gaup, 2012) – er det til og med en prinsesse som er hovedprotagonist. Det man kan utlede fra dette, er at et norsk publikum bare kjøper ideen om en magisk jul hvor alle problemer kan løses hvis historien legges til eventyrlige omgivelser.

På tross av at det verken er prinsesser, nisser eller figurer fra Flåklypa i Karsten og Petras verden, er det likevel mange trekk ved Karsten og Petras vidunderlige jul som understreker at dette ikke foregår i en realistisk, virkelighetsnær verden. Et slikt element er selve innspillingsstedet. Det at scener spilt inn i Ungarn skal forestille en norsk setting, bidrar til å skape en mytisk, virkelighetsfjern atmosfære. Omgivelsene ligner på vår virkelighet, men ikke helt. Gresset er grønnere enn det pleier å være i desember i Norge, i alle fall på Østlandet, hvor det – dialekten tatt i betraktning – er innforstått at fortellingen utspiller seg. Det er allerede lyst ute når barna våkner om morgenen. Huset Karsten og familien bor i ser ut som det ligger i Kardemomme by. Diverse elementer i Arne Lindtner Næssmise-en-scène forsterker filmens eventyrlige virkelighet; hver scene er for eksempel preget av en utstudert bruk av farger. Fiksjonsuniverset preges av klare kontrastfarger; omtrent den samme fargeskalaen man finner i et Smarties-rør. Det er imidlertid ikke bare filmens mise-en-scène som bryter med en realistisk forståelse. For en voksen tilskuer, er det nok særlig fremstillingen av rollefigurene som forankrer dette i en fiktiv eventyrverden.

Mens alle barneprotagonister i norske barnefilmer frem til 1981 levde i en tradisjonell kjernefamilie hvor mor var hjemmeværende (med ett hederlig unntak: Fredløs i skogen (Larsson, 1959) som har norsk barnefilms første alenefar), var det en gradvis økning av nye familieformer utover 1990- og 2000-tallet. Samtidig kan man se tydelige endringer i hvordan familien og de voksne karakterene fremstilles. Frem til begynnelsen av 1980-tallet, var barnefilmens foreldre alltid uendelig kloke og forståelsesfulle, og begikk aldri feil (i alle fall ikke av den alvorlige typen). Til gjengjeld gjorde barnekarakterene som de ble fortalt.

kap8

Men så, etter hvert som samfunnet og familien som institusjon endret seg, har også barnefilmens familier endret seg. Foreldre er ikke lenger fremstilt som autoritære figurer som alltid vet best, men som ekte mennesker med feil og mangler. Foreldrekarakterene kan være svake og usikre, og de sliter med egne problemer. Noen av foreldrekarakterene er bare tafatte, som faren i Markus og Diana (Scharffenberg, 1996), eller føler seg mislykkede, som tittelfiguren i Kurt blir grusom (Sivertsen, 2008). Andre foreldrekarakterer har blitt fremstilt som alvorlig selvopptatte, som moren i Ulvesommer (Norlund, 2003), og direkte skadelige for barnet, som den alkoholiserte moren i Fia og klovnene (Kvamme, 2003) og den alvorlig psykisk syke moren i Pitbullterje. Med andre ord er en av de typiske karakteristikkene ved nyere norsk barnefilm realistiske, mangefasetterte voksenkarakterer. Fremstillingen er ikke alltid like vellykket, men normen er likevel at karakterene skal ha gjenklang i virkeligheten. De skal være mennesker, ikke bare foreldre.

Karsten og Petras vidunderlige jul forholder seg ikke til et slikt realismeparadigme. Tvert imot forsterkes inntrykket av at dette foregår i en eventyrverden, ved at samtlige voksenkarakterer ikke bare er endimensjonale, men også utelukkende snille og velmenende.

Selv om Karstens familie, gjennom tre filmer og en tv-serie, er etablert som en moderne familie der mor har karriere og far lager middag og steller hjemme (ved siden av å drive en antikvitetshandel i samme hus), har de svært mye til felles med familiene i 1950- og 60-tallets barnefilmer. Karsten er den eneste karakteren som er tillagt mer enn én karakteristikk, og derfor også den eneste med realistisk dybde. Karsten kan være engstelig, men også modig når situasjonen krever det (som vi tydeligst så i film nummer 2, Karsten og Petra på vinterferie, da Karsten hoppet på ski). Han kan tidvis føle seg ensom, men er svært glad i og lojal mot bestevennen Petra.

I motsetning til Karsten, er resten av familiemedlemmene tildelt ett definerende trekk hver, og lite annet. Far Harald er blid og litt vimsete. Mor Hilde er opptatt med seg og sitt, men velmenende nok. Storesøster Siri er flink til å synge. Og i blant legger Siri hodet på skakke og smiler søtt når Karsten sier noe morsomt og/eller barnslig naivt.

Det endimensjonale ved disse rollefigurene forsterkes av et svært enkelt og karikert skuespill. Men selv en mer realistisk spillestil kunne ikke ha forankret disse skikkelsene i en autentisk verden. Karsten og storesøster Siri krangler aldri med hverandre. De lyver ikke, de maser ikke på godteri eller mer skjerm-tid (finnes det forresten en eneste skjerm i dette hjemmet?), de er aldri uhøflige eller vrange, de spiser opp maten sin og legger seg når de skal. Tenåringen Siri synger til og med godnattsang på sengekanten til lillebror. Disse, og de andre voksenkarakterene med dem, er definert ut i fra deres funksjon i forhold til hovedpersonene Karsten og Petra. De er ikke fremstilt som mennesker, men utelukkende som foreldre, besteforeldre og søsken.

Filmmusikken bidrar også til å forsterke det teatralske og overfladiske ved persongalleriet. De få gangene noen er opprørte eller sinte, spilles en dramatisk, men også litt morsom musikk, som svekker ethvert forsøk på innlevelse i rollefigurenes følelser.

På tross av at Karsten og Petras vidunderlige jul er et eventyr, befolket av karakterer med liten forankring i virkeligheten, adresserer filmen likevel en mye omtalt problemstilling knyttet til den norske julefeiringen: at mange sitter alene i høytiden, når julen nettopp handler om familie og det å dele. For også i den virkelige verden finnes det femåringer som, i likhet med Petra, gråter store tårer når de tenker på julaften. Det finnes mange som sitter alene mens “alle andre” samler storfamilien.

I det som er filmens mest rørende og ektefølte sekvens, følger vi Petra og mamma Maria mens de gjør sitt beste for å skape en god jul for seg selv. De blir enige om å ikke gråte. Det er bare lov å være glad, men da de besøker graven til Petras far, blir det for mye for Maria. Heller ikke denne voksenkarakteren kan sies å tilhøre et realistisk paradigme, men da fokuset for en liten stund ligger på Maria som person, som ung enke, og ikke bare på henne som Petras mor/tilrettelegger, åpner filmen også opp for identifikasjon. Her gis Maria nok dybde til at vi kan akseptere henne som et realistisk menneske, og ikke bare en figur.

Identifikasjonen med mamma Maria blir ytterligere forsterket i en annen scene. Det er julaften. Huset er pyntet, i ovnen står ribba, og både Petra og Maria har tatt på seg finkjolene. Alt ligger til rette for verdens aller beste julestemning. Det kan hevdes at Petra og mamma Maria har det svært bra sammenlignet med mange andre. De har et stort, flott hus med hage, et smakfullt innredet hjem, gaver under treet, god mat i skuffer og skap, og helt alene er de tross alt ikke. De er to. Men materielle goder og hverandres selskap ikke er nok. Fraværet av familie føles ekstra sterkt på en dag som julaften, og Petra og Maria har ikke bare mistet sin far og mann: for første gang må de feire uten morfar.

Der hun står ved stekeovnen, bryter Maria sammen og lar tårene renne. Petra kommer inn på kjøkkenet, og reagerer med et voldsomt sinne. Avtalen var at ingen av dem skulle gråte, og implisitt at de skulle late som om alt var godt. Men idet en av dem gråter over ribba, er det veldig vanskelig å late som.

En film som etterstrebet realisme ville vektlagt disse scenene i enda større grad, og utdypet både Petra og Marias følelser. Det er ikke tilfellet i Karsten og Petras vidunderlige jul. Det forblir med denne sekvensen. Filmen nærmer seg slutten, og premisset i en eventyrfilm er jo at alt skal ende godt. Da Petra proklamerer at hun heller vil feire jul hos Karsten, og mamma Maria må haste etter med ribbeformen under armen, blir det tydelig at vi er på vei mot en lykkelig slutt. I dette filmuniverset, er det ikke tilfredsstillende at en liten familie på to må feire jul alene.

Den tradisjonelle julefilmen fra Hollywood har i årtier implisert at julen er en tid da personlige og sosiale konflikter kan løses på nært magisk vis. Selv julefilmer som tilsynelatende bryter med tradisjonelle julefilmkonvensjoner – som The Nightmare Before Christmas (Selick, 1993) og Bad Santa (Zwigoff, 2003) – ender opp med å befeste de tradisjonelle verdiene forbundet med amerikansk julefilm, hvor den iboende, magiske kraften i julen overvinner alle dystopiske elementer. Selv ikke en Bad Santa er immun mot julefeiringens kraft.

Norske barnefilmer har tradisjonelt tilbudt en motvekt til magien fra Hollywood. For eksempel dør den unge protagonisten i I et speil, i en gåte, på tross av at hun er ung, vakker og sympatisk. Det er en hard sannhet, men barn dør av kreft selv om det er jul. Det finnes ingen magisk løsning.

Målgruppe er naturlig nok en viktig faktor her, som styrer både valg av tematikk og hvordan denne skal behandles. Kjernepublikummet til Karsten og Petras vidunderlige jul, er mellom 3 og 6 år. Denne aldersgruppen har ofte en intens innlevelse, og da er det greit at mamma eller pappa kan hviske i øret at det går bra til slutt. Det betyr imidlertid ikke at dette publikummet ikke tåler alvor.

Personlig tror jeg filmen hadde blitt styrket om den tok bedre tak i de alvorlige og vanskelige elementene den så vidt berører; at de vonde følelsene, ensomheten og tomheten ved å ikke ha familie rundt seg når julen ringes inn, ble utdypet. Det trenger ikke nødvendigvis å bety en tristere, mørkere film. Det er for all del ikke noe krav fra min side at alle julefilmer for barn skal la ti år gamle protagonister dø til slutt. Det er ikke noe galt med lykkelige avslutninger og julemagi. Det som definitivt hadde gjort Karsten og Petras vidunderlige jul til en mer interessant film, var et rom for dypere karakterfremstillinger.

At Karsten og Petras adventstid også inneholdt små, intime øyeblikk og fortrolige samtaler mellom Petra og mamma Maria. At Maria fikk lov å være et menneske i dette universet i mer enn to korte scener. Og at vi kanskje fikk innblikk i samtalen hjemme hos Karsten, etter at han naivt foreslår å invitere noen andre til den lukkede, private julefeiringen i kjernefamilien. Hva er mamma Hilde og pappa Haralds umiddelbare reaksjon? Legger storesøster Siri hodet på skakke og sukker over hvor naiv og søt Karsten er som tror at dette er noe man faktisk kan gjøre?

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 2 kommentarer

  1. hans sier:

    Godt å lese en så grundig analyse om en slik film, som jeg absolutt er total uinteressert i å se, men som jeg likevel ikke klarer å ignorere helt som fenomen. Det er jo så innmari mange foreldre som drar med seg barna på dette greiene her, og trailere og bilder får meg til å stritte av skepsis. Alt ser så glatt og fake ut, julen ser ut som den gjør i reklamene for Gilde og Tine. Hvorfor må det være slik? Kan ikke barna tåle noe mer virkelig? Men artikkelen redegjør for hva det er sannsynlig at filmskaperne har tenkt, og hvorfor det treffer målgruppen. Et ønske om mer alvor i slike fortellinger høres betimelig ut.

    NRKs Julekongen, som ble sendt for et par år siden, var forresten et bra eksempel på at man kan lage noe genuint barnevennlig i Norge som likevel går an å se på for voksne, som ikke velter seg helt i dumme søtladne klisjeer…

  2. Ole_ sier:

    “Det er for all del ikke noe krav fra min side at alle julefilmer for barn skal la ti år gamle protagonister dø til slutt.”

    Synd. Hadde vært et bra krav.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>