Analysen: Mormor og de åtte ungene (2013)

Anne-Cath. Vestlys barnebøker regnes kanskje som nasjonale kulturskatter, men det betyr selvsagt ikke at de er immune mot nytolkninger og oppdateringer. Knerten-filmene er et godt eksempel på det. Det er imidlertid lite som fanger essensen av originalfortellingen eller tilfører noe nytt i Lisa Marie Gamlems filmmusikal-versjon av Mormor og de åtte ungene.

La det være sagt med en gang: Jeg er akkurat gammel nok til at jeg har et nostalgisk forhold til filmene (og TV-serien basert på dem) fra 1977 og 1979, som ble sendt på barne-tv gjennom hele 80-tallet. Det vil naturligvis farge min oppfatning av materialet, selv om jeg gikk inn i kinosalen med så åpne holdninger som overhodet mulig. Jeg skal komme tilbake til akkurat den parallellen under. Viktigere er det at filmen ikke makter å fokusere sine intensjoner i tilstrekkelig grad – det blir en slags suppe av innfall som på sitt beste kun har verdi i det øyeblikket de presenteres.

Man kan forme denne artikkelen som en tredelt argumentasjon. Først er det mulig å gjøre en sammenlikning med originalfilmene. Hvis dette føles urettferdig, er det mulig å gjøre en evaluering av filmens egne, narrative kvaliter. Hvis også dette er av mindre betydning (med tanke på filmens unge målgruppe), er det mulig å undersøke øyeblikkenes kraft, det vil si selve musikal-aspektet. Hvert av disse momentene kunne vært en analyse verdig i seg selv, men formålet er å kunne trekke en slutning om hva man sitter igjen med når opptellingen er gjort. Derfor er alle tre argumentene nødvendige.

Den uunngåelige sammenlikningen

Espen Thorstensons Mormor og de åtte ungene i byen (1977) og Mormor og de åtte ungene i skogen (1979) var mer enn bare Anne-Cath. Vestly-fortellinger med forfatteren selv i hovedrollen. De var også symptomatiske for en sosial og estetisk filmtradisjon som omfattet skildringer av familielivet til den norske arbeiderklassen – gjerne på østkanten og i trange ettromsleiligheter, som Edith Carlmars Aldri annet enn bråk (1954). Selv om den politiske brodden var tonet ned noe i Thorstensons filmer, strømmet den ut i små, humoristiske detaljer som egentlig bare var en naturlig del av fiksjonsuniverset – familiens stjålne lastebil blir for eksempel malt rød (i motsetning til grønn i nytolkningen). Dernest er den visuelle utformingen preget av tilnærmet cinema verité gjennom blass, virkelighetsnær fotografi og naturlig dialog – en ideologi som skulle dyrkes videre i Liv og Haakon Sandbergs ikoniske TV-serie To hus tett i tett (1985).

Den eneste spissede rollefiguren var faktisk mormor selv – varm og omsorgsfull, men alltid med et lurt blikk. Bare en tilsynelatende naivitet som egentlig var kalkulert forståelse av de ulike situasjonene hun og barna havnet opp i. Kanskje kan man i så henseende hevde at Vestly angrep rollen som en slags eldre og klokere versjon av hennes egen Kanutten fra TV-serien Kanutten og Romeo Clive (1963). Spesielt slående var den lune og litt sære humoren. I en sekvens fra film to skal mormor og ungene selge vafler i marka. Mens hun roper «ekte vafler til salgs!», forsnakker hun seg og roper plutselig «ekte mormor til salgs!». Klassisk Vestly.

Nye mormor i Marit Opsahl Grefbergs tolkning
Nye mormor i Marit Opsahl Grefbergs tolkning

Det er vanskelig å finne den samme konsistensen og ideologien i Gamlems film. Er det en periodefilm eller ikke? På den ene siden prøver man å gjenskape 70-tallsestetikken gjennom gjenstander, møbler, retro Oslo-lokasjoner og sjatteringer i oransje og brunt. Men så drar man plutselig til Glassmagasinet med moderne rulletrapper og design. Hva skjedde der? Man har også forsøkt å bevare momentet med den store familien i en liten ettromsleilighet, men ønsker samtidig å oppdatere tematikken med barn fra forskjellige forhold (hvis jeg forstod dette riktig). Eller personalets behandling av mormor på gamlehjemmet som vel er ment som et lite spark til dagens eldreomsorg. Små oppdateringer som dette føles påklistret og bidrar til følelsen av stilistisk inkonsistens.

Det største problemet er allikevel realiseringen av mormor. Nå føles det unødvendig kynisk å rakke ned på Marit Opsahl Grefberg, spesielt siden hun fremstår som ganske lik originalen i både utseende og stemme. Hun er koselig og grei og politisk korrekt. Men all vidd, brodd og humor er forduftet! Hun svever forvirret fra den ene situasjonen til den andre, og har aldri ordentlig grep på noe. Ja, faktisk har hun overraskende marginal plass som handlingskatalysator, selv om Mona (Petronella Nygaard) opptrer som hovedperson. Hvilken plass har egentlig mormor i dette universet foruten bare «å være der»? Der hvor Vestly var i slutten av 50-årene da hun gjorde sin rolle, er Grefberg ca. 20 år eldre (og må altså ha vært rundt 50 da hun fødte sin datter). Vestlys mormor var en uavhengig person som dro til byen fra sin lille hytte på landet, mens Grefbergs mormor er en tilnærmet pleietrengende som flykter fra et eldrehjem. Hadde det ikke vært mulig å gjøre henne noe mer ressurssterk og tilstede i fortellingen?

Men OK. La oss for argumentets skyld si at denne sammenlikningen er urettferdig, at originalversjonen er altfor langsom og irrelevant for dagens unge barn og at filmens prosjekt egentlig ikke handler om å gjenskape den opprinnelige mormor-magien. Kan den da tilby noe som frittstående historiefortelling?

Om å fokusere handling

Det kan se ut som om nytolkningen følger kjernehistorien fra den første originalfilmen. Mormor reiser til byen for å besøke sin datter og sine barnebarn, men så blir familiens lastebil stjålet. Etterhvert blir både hun og Mona involvert i jakten på tyven. Det er imidlertid betydelig vanskeligere å få grep på både denne og andre intriger i nytolkningen.

Filmen antyder minst to grunnhistorier – jakten på lastebilen og Monas personlige reise mot å overvinne egen frykt. Problemet er at ingen av disse fokuseres godt nok, og filmskaperne faller for fristelsen å legge til flere marginalt relevante situasjoner – sannsynligvis med intensjonen om å forlyste et ungt og utålmodig publikum. En snodig intrige av denne typen omfatter behovet for å «skjule» halvparten av barna når mormor kommer fordi datteren (Ingrid Bolsø Berdal) har glemt å fortelle henne om forøkningen. Barnas antall blir riktignok et avgjørende moment når tyven skal avsløres, men det virker som en noe tilfeldig konstruert katalysator i filmen.

Enda tydeligere blir det i en rekke situasjoner uten relevans til hovedintrigen overhodet – barna koser seg med kokosboller, lager eggedosis eller reiser med mormor til Glassmagasinet for å kjøpe ny miksmaster. Disse virker mer konstruert for å lage musikalnumre enn hvilken plass de har i fortellingen. Jeg er fristet til å trekke en parallell til Julie Andrews‘ sang Supercalifragilisticexpialidocious fra Disneys Mary Poppins (1964). På overflaten virker også dette som en tilfeldig plassert sang med lite relevans, men i virkeligheten er det en kommentar om Poppins’ snarrådighet – et av filmens gjennomgangstemaer – når hun blir spurt av reportere om hun er tom for ord etter en seier i et hesteløp. Hele situasjonen er bevisst konstruert for å styrke hovedintrigen. Jeg har vanskelig for å finne det samme i flere av Mormors sidehistorier og situasjoner.

Mona (Petronella Nygaard) og mormor sniker seg ombord på den stjålne lastebilen.
Mona (Petronella Nygaard) og mormor sniker seg ombord på den stjålne lastebilen.

Jeg har allerede vært inne på mormors marginale plass i fortellingen. Spesielt tydelig blir det når filmen varer i sparsommelige 58 minutter og 18 sekunder (pluss en rulletekst på hele 8 minutter!), og mormor ikke involveres ordentlig før godt over halvveis i filmen. Mormor og de åtte ungene er egentlig over før både rollefiguren og intrigen har satt seg. Nå forstår jeg argumentet om å ikke trekke ut spilletiden for mye, ettersom moderne barn på 4-5 år neppe har tålmodighet til en episk 120-minutters film (eller 90-minutters, for den saks skyld), men da bør det jo være ekstra viktig å fokusere den handlingen man faktisk har til rådighet.

To rollefigurer fungerer fint: Far Are (Thomas Bye), som er en betydelig mer moderne og mykere mann enn Jon Eikemo i originalen, ilagt litt smådistré sjarme, og Mona – jenta som må utfordre seg selv for å akseptere sin posisjon i familien og sitt forhold til faren (hun går fra å kalle ham Are til pappa). Steinar Sagen er også uproblematisk som biltyven gjennom sin uformelle «anti-skuespill»-stil. Men i likhet med mormor får mor Berdal svært få strenger å spille på og glir anonymt gjennom filmen, i tillegg til de øvrige barna og bikarakterene. Jeg tror mye kunne vært løst ved å la Monas historie bli enda tydeligere – med lastebiltyveriet som katalysator – og bygge situasjonene rundt det, gjerne med mormor som en mer ressurssterk mentor tidligere i filmen. Det er ingenting som tilsier at små barn ikke kan følge fokuserte historier.

Men OK. La oss for argumentets skyld si at historien er sekundær til opplevelsesaspektet, at det handler mer om å lage morsomme situasjoner og sangnumre for å holde barna underholdt i kinosalen en drøy time.

Musikalsjangerens ufravikelige krav

Rent musikalsk fungerer sangene stort sett fint (skrevet av trioen Stein Johan Grieg-Halvorsen, Eyvind Andreas Skeie og Kate Havnevik, med tekster av Nils Petter Mørland). Man skulle kanskje ønsket litt større bredde i stilarter, ettersom halvparten av dem virker utbyttbare med hverandre, men det er jevnt over nynnbart og profesjonelt. Ginges instrumentalmusikk – ofte basert på sangenes stilart – er også helt utmerket.

Åpningssporet Enebarndrøm er etter min mening filmens suverene høydepunkt; en drømmesekvens der Mona danser rundt i en solmettet park omgitt av hvitkledde mennesker og innskutte animasjonsfigurer. Her er det selvsagt tydelige Disney-referanser, både visuelt og musikalsk. Kanskje har man til og med lyttet til noe av Sherman-brødrenes musikk for den amerikanske animasjonslegenden. Det er stilrent, ærbødig og oppmerksomhetsfangende.

Utover det er det egentlig bare to sanger som har satt seg i ettertid: et slags sambanummer mens den store familien gjennomfører sine velkoreograferte gjøremål i den lille leiligheten og en Blues Brothers-aktig gospelsang for miksmaster-selgeren (Jarle Bernhoft) i Glassmagasinet. I sistnevnte tilfelle beveger vi oss inn på det problematiske området med narrativ relevans – hva er egentlig poenget med denne sekvensen? Det samme spørsmålet kan man stille om sangene som fremføres under besøket til Kokosbollefabrikken og mens mormor lager eggedosis med barna. Det er ingenting i hverken situasjonene eller sangtekstene som sier noe om hvorfor handlingen brytes opp for akkurat denne sangen på dette tidspunktet – et av musikalsjangerens mest ufravikelige krav. Det er bare «gøy».

Mor (Ingrid Bolsø Berdal), de to tvillingene og far (Thomas Bye)
Mor (Ingrid Bolsø Berdal), de to tvillingene og far (Thomas Bye)

Ett musikalgrep virker imidlertid overveid og relevant. Sangen De skal få se etablerer Monas og mormors forhold ved å la hver av dem synge noen strofer hver, enda de på dette tidspunktet er langt fra hverandre. Sangen er kanskje ikke spesielt minneverdig, og det er litt småkleint å høre mormor synge vindskjevt i sin karakteristiske Hedmarksdialekt, men jeg forstår hvor de vil. Noe av det samme forsøkes i Taxisang, men der kunne jeg ikke annet enn å le når den pakistanske (?) taxi-sjåføren plutselig nynner ordløst med i beste Bollywood-stil. Jeg håper og tror at dette var intendert som et absurd humor-innslag.

Kort sagt eksisterer det ofte et gap mellom sangene og musikkens utvilsomme kvalitet på den ene siden, og tekstenes innhold og situasjonenes narrative relevans på den andre. Jeg tviler ikke på at barna synes sangene er fine og at situasjonene er artige, men snakker vi egentlig om en musikal i tradisjonell forstand når halvparten av dem kun bidrar marginalt til historiefortellingen?

Jeg har vært streng med mormor i denne analysen, og for å si det litt flosklete vil jeg sikkert få kritikk for å være en nostalgisk filmkritiker som ikke forstår barnas underholdningsbehov i dagens moderne samfunn. Men jeg har alltid ment at man ikke trenger å stille lavere krav til barnefilmer enn man gjør til «voksenfilmer», spesielt ikke i forhold til narrativ konsistens og filmatisk håndverk. De beste barnefilmene tilbyr ikke bare forlystelse i enkeltøyeblikk, men ønsker også å fortelle en medrivende historie med tydelig definerte temaer. Selv om barnas krav til innhold og tempo har endret seg de siste 35 årene, tør jeg påstå at dette aspektet ikke har forandret seg nevneverdig.

Mormor og de åtte ungene tilbyr en håndfull morsomme situasjoner og velprodusert musikk, men snubler både som hyllest til kildematerialet, som historiefortelling og som musikal i tradisjonell forstand. Jeg håper noe av dette justeres til den uunngåelige oppfølgeren. Som gammel Vestly-fan ønsker jeg virkelig at kvaliteten i hennes verker skal formidles til et nytt, ungt publikum på best mulig måte.

mormor4