«Mot naturen»

Analysen

Mot naturen (2014)

Det var den gangen, for lenge siden, da Mummitrollets pappa stakk av hjemmefra uten å forklare hvorfor, og uten engang selv å forstå hvorfor han måtte stikke av.

Etterpå sa Mummimamma at han hadde vært rar lenge, men antagelig var han ikke rarere enn ellers. Det er bare den slags man finner på etterpå når man er forvirret og trist og gjerne vil ha en forklaring å trøste seg med.

– «Hattifnattenes hemmelighet», Det usynlige barnet og andre fortellinger (Tove Jansson, 1962, [utgave 2008, side 95]).

*

Det er lett å bli lei dette livet. Livet på kontoret, på sofaen eller foran fjernsynet – faste ingredienser i det voksne mellomklasselivet i Norge i dag. Eller, om man er et mummitroll, lei av å måtte «hilse med halen i 45 graders vinkel», som det heter i forklaringen på hvorfor Mummipappa rømmer.

Ole Giævers Mot naturen er en filmatisk norsk versjon av denne tilbakevendende, eksistensielle fortellingen. Hovedpersonen Martin fikser ikke enda en fredag i sofaen med salmalaks og Skavlan, eller den tomme ”small-talken” med kollegene, som kreves for å vise omverdenen at han er i vater. Martin er ikke i vater, men forstår ikke helt hvorfor.

Mot naturen er en film som tar oss nært inn på filmskaperen Ole Giæver. Han har skrevet og regissert filmen, hans kone (Marte Magnusdotter Solem) og barn (Sivert Giæver Solem) spiller i filmen, og ikke minst inntar han selv hovedrollen som Martin – en mann i sin beste alder, som vi kommer pinlig intimt nære. I filmen blottlegges både kropp og sjel. Vi løper i fjellet med Martin, som har hodet fullt av frustrasjoner og fantasier. Disse får sitt uttrykk i lange indre monologer om alt fra kone til kolleger, subjektive bilder av seksuelle situasjoner og en onani-scene midt på vidda (og som det heter med filmens karakteristiske humor: «…med utsikt til Finnkåthaugen»). Filmens styrke er at den også får oss til å se forbi regissørens kroppsdeler.

Om man skulle gjøre en auteur-studie av Ole Giæver er det ikke til å komme bort fra at mannen har en greie for fjell. Fjellet brukes visuelt og metaforisk på aller beste vis i hans kortfilm Tommy (2007) og spillefilmdebuten Fjellet (2011). I Mot naturen framstår naturen mest som en tilstand, eller kanskje riktigere som flere tilstander; den inviterer til kåte sprang fra knaus til knaus, åpner for filosofiske øyeblikk ved vann, fanger oss i myrhull og maner fram mørke mareritt.

Fjellet gir utsyn både innover og bakover i Martins liv, og Ole Giæver bruker naturen slik nordmenn bruker naturen, og slik vi tror mange framstillinger om det norske er. Etter min mening gjør norske filmskapere dette i alt for liten grad, og naturen forblir en lite utnyttet ressurs i norske filmer, som ofte blir værende i det urbane myrhullet.

I went to the woods because I wished to live deliberately, to front only

the essential facts of life, and see if I could not learn what it had to teach,

and not, when I came to die, discover that I had not lived.

Henry David Thoreau, Walden – Livet i skogene

Mot naturen

Den fremste styrken i Mot naturen (som i Tommy og Fjellet) er at filmskaperen og resten av teamet (blant andre co-regissør Marte Vold, fotograf Øystein Mamen og produsent Maria Ekerhovd) tør å stole på en idé, holde på ideen og holde den ren. Denne ideen er imidlertid ikke dundrende original: Mannen er opptatt av seg og sitt (Karl Ove Knausgård, Tomas Espedal), trenger frihet (Mummipappa) og søker skogens ro (Sean Penns Into the Wild [2007], Erlend Loes Doppler eller Henry David Thoreaus Walden – Livet i skogene). For å nevne noen få opplagte referanser. Litt for sjelden handler disse fortellingene om kvinner, selverkjennelse og frihet, for som det heter hos Tove Jansson: «Det er synd at ikke mammaer også får lov til å stikke av når de har lyst, og sove ute. Især mammaer kunne trenge det av og til.» Jeg er derfor spent på hva Jean-Marc Vallées Wild (2014) med Reese Witherspoon og John Currans Tracks (2013) med Mia Wasikowska – begge om kvinner på vandring i naturen – kan gjøre for å utvide perspektivet her.

Men når temaet mann, natur, frihet og egen tankeverden er en gjenganger i kunsten, er det jo fordi det treffer eksistensielle kjernespørsmål på tvers av tid, sted, kjønn og alder. Er dette det rette valget, det rette livet, eller «er dette alt?», som moren (Patricia Arquette) utbryter så skjellsettende til sist i Boyhood (Linklater, 2014). De fleste moderne mennesker ønsker seg et liv som er mer selvrealiserende enn «å feste anti-skli-matter-under-tepper-prosjekter» som Martin tenker at er det middelaldrende kvinner driver med.

Den romantiske forestillingen om at alenelivet i naturen er å foretrekke – framfor fremmedgjøring og ensomhet mellom mennesker på kontorer eller i villalandskap – finner vi også i andre skandinaviske samtidsfilmer. Kanskje mest tydelig og sammenlignbart i den mer foruroligende Man tenker sitt (Wenzel og Hellström, 2007), som dessuten har en enda klarere kobling til Thoreau, gjennom at bl.a. tekstutdrag fra Walden inngår i filmens voice-over.

«Mot naturen»

Martins indre monolog er derimot langt fra litterært høyverdig, og skaper heller ikke en lignende litterær distanse, men er her et virkemiddel som har som mål å være realistisk. Mot naturen tilstreber å gi et ufiltrert bilde av indre liv og uro, og å vise fram den vi er, på den innsiden som de andre ikke ser. Det man tenker når man tenker sitt, er ikke kloke tanker, det er kleine tanker og tomme tanker. Martin forsøker å tenke på ingenting (og maner fram rytmiske regler om hvordan han beveger seg og hva han ser rett foran seg for å oppnå det: «høgre», «høgre», «høgre», «hvitt», «gulbrunt», «beige», «mest brunt egentlig»).

Giævers bruk av humor er vellykket, men gjør at filmen blir mer underholdende enn foruroligende. De indre bildene gir likevel filmen en nødvendig dybde og dynamikk, og spenner fra platte, vulgære formuleringer om en kvinne han er erotisk tiltrukket av, til vare forestillinger om å møte og åpne seg for en annen. Den konseptuelle indre verden i hodet på Martin varierer mellom lyden av hans tanker, lyden av konas stemme når han tenker på henne (hun synger for barnet og forteller om Martins tenkte selvmord), bilder av fortid (faren, ham selv som barn), visuelle seksuelle fantasier og bilder av en tenkt framtid (en annen kvinne, et annet sted, et annet hus).

Filmens stream-of-consciousness fungerer fordi den er godt tenkt, godt planlagt, og passelig godt improvisert fram av folk som har samarbeidet mye over flere år. Den filmskaperen som behersker dette virkemiddelet best er Terrence Malick, og uten å dra sammenligningen for langt, er det nettopp kombinasjonen av tankeverdenens ord og bilder som gir filmatisk flyt og en troverdig indre verden i begge tilfellene. Vi snakker jo ikke med oss selv, mesteparten av tiden, vi assosierer visuelt og språklig parallelt.

Særlig en periode midtveis i filmen (når Martin faktisk oppnår en følelse av ro og forventning om nye muligheter) flyter de ulike grepene og stemningene så fint over i hverandre at det er en ren nytelse (filmen er utsøkt klippet av Frida Eggum Michaelsen). Bilder, tekst og musikk møter hverandre på en sjeldent samstemt måte. Musikken spenner fra Ola Fløttums originalkomposisjoner til filmen, via vuggesangen Langt inni skogen lå et lite berg og fotballhymnen You’ll Never Walk Alone (som får enda en ny betydning her), Motorpsychos Feel og Radka Toneffs The Moon Is a Harsh Mistress, til tidenes anvendelse av Alphavilles Forever Young (ispedd Martins egne falske sang). Og lyden av vind og myr. Jeg kjenner ennå lyden av myr i kroppen min.

Mot naturen

Filmens prosjekt er altså så klokkeklart at man nesten kan overse hvor gjennomført den er som form, og bli mest fiksert på filmens tema. Mot naturen er et fremragende eksempel på at en idémessig og økonomisk ramme kan være veien til en frigjørende film, slik vi også kjenner det fra resultatene av den danske Dogme-bølgen på slutten av 90-tallet. Giævers film er da også blitt til gjennom Norsk filminstitutts talentprogram ‘Nye veier‘ som ble etablert for å stimulere talentfulle regissørers utvikling, og ordningen betaler bokstavelig talt for produsentenes satsning på kunstnerisk vågemot. Tilskuddet herfra utgjør størstedelen av filmens budsjett, og muliggjør trygghet og kompromissløshet. Jeg noterer meg at vi i tillegg til Mot Naturen allerede kan takke ordningen for den Gullpalme-nominert kortfilmen Ja, vi elsker (Hallvar Witzø, 2014) og kinodokumentaren Flink Pinke (Solveig Melkeraaen, 2014). I tillegg er nye prosjekter på vei fra bl.a. Kim Hiorthøy og Jørn Utkilen – folk det også satses på. Måtte denne støtteordningen bare vare, for man kan åpenbart lage god film i Norge på budsjetter i størrelsesorden 8-9 millioner.

Tidligere i år, i Analysen-spalten, irriterte jeg meg over den fatalt dårlige markedsføringen av Mona Fastvolds Søvngjengeren (2014). I tilfellet Mot naturen har produsenten Mer film selv tatt hånd om kinolansering og markedsføring, og dersom du ikke har sett eller hørt noe om Mot naturen før premieren har du ikke vært på sosiale medier, trikken eller sett nyheter. Særlig har kampanjen #hvilke-tanker-deler-du-ikke-med-noen og den iøynefallende plakaten skapt samtaler om filmen også utenfor kinosalen. Hvilke andre norske filmplakater eller nettkampanjer husker man egentlig? Filmen har til og med sitt eget skilt, etter modell fra Turistforeningens turstier. Det er ikke tilfeldig at Mot naturen har laget seg et skilt som viser veien til hvor filmen er, eller er på vei, og at nettopp denne filmen kommer seg ut av landet – verdenspremieren var i Toronto.

Likevel, kanskje skulle filmen ha borret seg enda dypere i meg, eller gravd seg dypere ned i myra. Verkets ærlighet og kompromissløshet gjør ironisk nok at Mot naturen ikke har flere hemmeligheter, og oppleves som en film som er ferdig fortalt, som ikke krever så mye av meg. Jeg er mer underholdt enn rystet, og Martin vender også tilbake litt som han dro. Hans insistering på at nå, Nå, NÅ må NOE forandre seg, virker til tross for en litt mørk og åpen slutt som en uoppnåelig tanke. Martin er nok nærmere Mummipappa enn Thoreau, og etter en liten tur ut i naturen vender han tilbake til verandaen.

Mummitrollets pappa lengter etter sin familie og sin veranda. Han syntes plutselig at bare der kunne han være akkurat så fri og eventyrlysten som en ordentlig pappa skal være. (Jansson: side 113)

Kanskje blir familiefilm og vafler i senga litt bedre nå, selv om jeg har mine tvil. Martin får nok gjøre som Mummitrollets pappa; finne en sovepose han kan sove i på loftet, en trang en, som gir ham følelsen av at han er på eventyr.

«Mot naturen»

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>