Å oppdage at jeg er høygravid, helt plutselig. Det marerittet har rammet meg mange ganger i søvne. Bedre blir det ikke av å våkne opp og få inntrykk av å være helt alene om angsten, som om reaksjonen ikke er normal. For «alle kvinner vil jo ha barn».

For meg er det derimot fullstendig absurd at mennesker helt frivillig vil la sin egen kropp gjennomgå en innvendig massakre, og takket være Yngvild Sve Flikkes Ninjababy er jeg ikke lenger alene og fremmedgjort – for dette traumet kom jaggu på film! 23 år gamle Rakel oppdager at ting ikke er helt som det skal, ting i kjøleskapet smaker og lukter rart, og hun inntar fy-produkter som tropisk nektar i enorme porsjoner. Et one night stand hun nesten ikke husker viser seg å komme med en kinkig bivirkning: En graviditet som først oppdages idet hun er seks måneder på vei. «Moroa» kan begynne, med andre ord. Og bokstavelig talt!

Det er litt av en timing at en ikke så rent lite betent og desto mer alvorstynga debatt, om hvorvidt det skal være tillatt med abort i uke 22, skulle ankomme rundt samme tidspunkt som Ninjababy har korona-forsinket kinopremiere. Disse moralske diskusjonene glimrer nemlig med sitt fravær i Sve Flikkes film, som fokuserer på at hovedpersonen opplever å bli satt ut av spill fordi hun plutselig ikke har kontroll over sin egen kropp, invadert av et potensielt liv som bor og gror inne i henne. Og slik blir filmen et innlegg i debatten likevel, et statement, enten den vil det eller ei.

Filmer om kvinners kamp for abort skal være alvorstynga, har vi lært, og helst utspille seg i et kvinneundertrykkende samfunn eller miljø. Eliza Hittmans såre, urovekkende og politisk ladede Never Rarely Sometimes Always (2020) gjorde dette på en innstendig og vakker måte. Samtidig er det synd at historier med problematikk som er spesifikk for kvinner så å si alltid resulterer i sosialrealistiske filmer som ikke ønsker eller tør å ta et skritt «ut av bobla» og eksperimentere med formspråk og fortellerstil. (At Saturday Night Live nylig stod bak en treffende og «gravalvorlig» trailer-parodi på «lesbian period drama» bekrefter min antagelse om denne tendensen.)

Å bruke virkemidler vi forbinder med sjangere kan forsterke, skape kontraster og gi tematikken og rollefigurene som formidler den nye dimensjoner. Et lekent filmspråk kan åpne dører til å diskutere de eksistensielle spørsmålene denne typen situasjoner reiser. Vi trenger rollefigurer som ikke er tatt til fange av fortellingens problematikk, men som gis flere lag og strenger å spille på; som får breie seg ut og være hele mennesker, ikke figurer designet for å fremme et viktig budskap. Det er forbanna viktig at filmskapere unngår å redusere mennesker til «bare ofre», enten deres lidelser skyldes andre eller dem selv (i dette tilfellet gjennom spontan og ubeskytta sex). Nyanser som selvfornektelse og -ironi er helt naturlige reaksjoner som ofte slipes vekk i ensidige og klisjéfylte historier med kleine sjablonger.

I Ninjababy er tonen mildt sagt en annen enn den vi er vant med i fortellinger om ufrivillig graviditet – og det er jævlig befriende: Endelig en film om temaet som resonnerer, med like mye galgenhumor som blodig alvor. For med bare noen meters avstand, framstår gjerne de mest dramatiske hendelsene i livene våre fullstendig absurde. Hinnen mellom tragedie og komedie er tynn, og regissør Yngvild Sve Flikke vet å sprekke den. I et tett og dynamisk samarbeid med hovedrolleinnehaver Kristine Kujath Thorp, lar hun filmen bevege seg i sikksakk og være komplett til stede i den kvikke og humørfylte Rakels emosjonelle ingenmannsland. Timingen er suveren. Ninjababy snakker rett til magen og hjertet.

Ugredd

Å henvende seg så direkte til flere deler av følelsesregisteret, ved å være brutal, men uten å virke påtatt, er en kunst. Fiksjonsuniverset framstår autentisk, men dyrker alt som er rart og kleint. En varm og overbevisende spillestil, naturlig kjemi mellom skuespillerne, og et kamera som lar dem få puste er vesentlige faktorer. Over Rakels dørstokk får vi straks den umiskjennelige kohortfølelsen.

Yngvild Sve Flikke og manusforfatter Johan Fasting er en duo som spesialiserer seg på uflidde og ufiltrerte kvinneroller: stolte, sta og innimellom teite, som fotballtrener Helena Mikkelsen, spilt av Ane Dahl Torp i Heimebane. Kvinner med tilløp til usympatiske trekk – også kjent som menneskelige trekk – satte også sitt preg på Sve Flikkes spillefilmdebut, Kvinner i for store herreskjorter (2015), som lekte med mediets konvensjoner om kvinner og kjærlighet, samtidig som den sirklet rundt spørsmål knyttet til identitet og selvrealisering. Ninjababy, som er en adaptasjon av Inga Sætres tegneserieroman Fallteknikk (2011), er selve antitesen til klisjeer filmhistorien har narret oss til å oppfatte som virkelige kvinner og sann kjærlighet.

I et intervju med Montages’ Karsten Meinich, gjort i anledning filmens festivalpremiere på TIFF i januar, forteller Sve Flikke at hun ønsket seg en rollefigur «med fett hår, som så litt sånn normal ut» og som «hadde litt attitude». Rakel er ugredd, slurvete og plump, på en måte som vekker assosiasjoner til Anne Kringsvolls roller, ikke minst den i Kvinner i for store herreskjorter. En som ikke er berørt av utseendepress eller tillegger normer for orden og oppførsel stor vekt. Rakel er seg sjæl til beinet, og ingen skal stanse henne fra å være i nærkontakt med seg selv – ikke engang en langt fremskreden graviditet.

Egentlig minner Rakel om en stereotyp manne-mann: en som ikke lytter til kroppen før det er for seint (først da begynner man å stampe seg til legen); en som ikke ser noe poeng i å rydde og vaske hjemme, men har i stedet spart på gamle brødskiver liggende under senga, og bor i et hav av tegninger fra sin egen tegnefabrikk; en som ikke er opptatt av å framstå som en bedre versjon av seg selv, og unngår å fikse på utseendet, selv overfor menn hun har et godt øye til.

Alt dette kommer på en måte til uttrykk når hun skal drite på dassen på Aikido-treninga der hun treffer en av sine one night stands, instruktøren Mos (Nader Khademi), som hun først ikke er så interessert i å være kjæreste med, men stadig er seksuelt tiltrukket av. Jeg tok meg i å holde pusten idet han banker på dodøra fordi han må låse og gå – magen knyter seg bare ved tanken på den lite sjarmerende odøren som vil spre seg idet hun trekker ned og går ut.

Kjønnsrollene har snudd i døra

Men kjønnsrollene har snudd i døra. Etter hvert som Mos involveres i dilemmaet rundt den uønskede graviditeten, står han trofast ved Rakels side, og er hele veien forståelsesfull, tålmodig, rolig og trøstende. En med omsorgskompetanse. I stedet for å virke brydd når hun tvinger ham med seg til sitt første forsøk på å ta abort – og det som blir deres første date (!) – og det viser seg å være en seks måneder gammel baby inni magen som dessuten ikke er hans, blir han værende. Mos holder ut den ene ubehagelige scenen etter den andre, inkludert pinlige møter med noldusen Pikk-Jesus (Arthur Berning), Rakels foretrukne liggekamerat.

Naturligvis er det denne selvsentrerte, komplett udugelige, men mektig spermsterke «happy camperen» (i mangel på bedre ord) som er babyens far. Jeg tror de fleste single menn som hadde møtt en ung kvinne som nettopp har fått beskjed om at hun venter barn med en fæl fyr ved navn Pikk-Jesus ville tenkt «dette er crazy, jeg stikker». Derfor blir det direkte komisk at dette aldri kommer på tale, og ikke engang er et tema i filmen. Konfliktene som spinner rundt Rakels krise blir normalisert ved at folk rundt henne tar ting med fatning og bevarer roen – til og med Pikk-Jesus, som plutselig ombestemmer seg og vil ta ansvar for barnet, stikk i strid med Rakels planer. Pikk-Jesus, Mos og Rakels samboer, Ingrid (Tora Christine Dietrichson), gjør alt de kan for å redde fortellingen fra å bli en sosialrealistisk klisjé der Rakel står helt alene. Nei, dette må sies å være trygge rammer for en krise.

Slik gis Rakel muligheten til å vise flere sider av seg selv underveis. Rakel rommer det meste, og går fra å være brautende, engasjerende og høy på livet – utstyrt med en latent eksplosivitet i måten hun uttrykker seg på – til å bli stille, forvirra og sårbar. Det skravles ustanselig, men faktene og mimikken til Kristine Kujath Thorp sier stort sett mer enn tusen ord.

For å utvide denne rollefiguren ytterligere, har Sve Flikke involvert romanforfatter og illustratør Inga Sætre for å levendegjøre Rakels indre monologer. Som svært talentfull tegner, er hun like svanger med en tegneserie som et barn, og den artige streken gir form til tankene hennes i en rekke delvis animerte sekvenser.

Jo tydeligere, desto verre, det er noe man erfarer gjennom livet, og animasjonene går ikke av veien for å vise Rakel hvordan fosteret framstår der inne i magen, og hvordan det vil lengte etter kroppen hennes straks det er ute. Et ras av forestillinger om det som skal, men samtidig ikke skal bli. Selv om hun ser seg selv med barnet inntil brystet, som en uadskillelig del av seg selv, nekter hun at denne bommerten skal definere livet hennes.

En må ikke være født i feil kropp for å kjenne seg fremmedgjort fra den, og samfunnets forventninger til den. Ikke alle drømmer om å potensielt bli mamma, bare fordi man er biologisk utstyrt til det. På samme måte ønsker ikke alltid biologisk fødte menn å bli fedre. Er det noe jeg savner i diskusjoner om kjønn og identitet, så er det fokuset på det som definerer oss som interessante mennesker, og som ikke bestemmes av vilkårlige organer og kroppsdeler en tilfeldigvis er utstyrt med eller kan operere seg til.

For eksempel er det å ikke ville ha barn som kvinne fortsatt tabu og unormalt, og blir ofte synonymt for å ikke være omsorgsfull eller ha ansvarsfølelse for barn, andre mennesker eller dyr. Desto mer befriende er det at Rakel ikke skildres som et offer for egen spontanitet og ansvarsfraskrivelse, en som griner og bærer seg og folder sine hender i påvente av nåde; noen som skal tilgis eller løslates. Hun har tatt et valg hun står inne for, som like fullt er såpass vanskelig at vanskelige, vonde følelser vil presse seg opp og fram i takt med at magen vokser og fødselen nærmer seg. Det er hun smertelig klar over.

Eliminerer vekk all annen motstand

Sve Flikke og Fasting tar seg ikke bryet med å forklare bakgrunnen for alt Rakel sier og gjør. Hun får være, hun er, og handler i tråd med sin egen personlighet, på godt og vond. Ingen dumme spørsmål fra bedrevitere som «Hvorfor tok du ikke angrepille?» og «Hvorfor sjekka du deg ikke før?» med påfølgende moralprekner. Ingen granskinger av livet eller forløsende erkjennelser. Ingen familieråd med opprørte besteforeldre og velmenende tanter med gode råd. Sve Flikke og Fasting eliminerer vekk all annen motstand og støy fordi den esende organismen på innsiden av Rakel er mer enn nok.

At Rakel ikke tas til fange av et tradisjonelt narrativ, gir plass til digresjoner som gjør oss bedre kjent med de mange kompromissløse sidene hennes, inkludert et behov for kontroll. Scenen der hun uanmeldt besøker et møte for adoptivforeldre, i frykt for at hennes egen baby skal adopteres av et rikt ektepar, er spesielt kostelig. Med sitt ugredde, fettete hår og palmemønstrede skjorte, spankulerer hun inn i adopsjonsforeldresirkelen, kaller seg Fatima og forhåndsdømmer samtlige for å være privilegerte som ønsker seg hvite, norskfødte barn i stedet for flyktninger fra andre kriserammede steder i verden. Ikke faen om hun skal overlate kid’en sin til slike pamper, som hun umiddelbart legger for hat og konfronterer hardt. «Rasist, rasist, rasist, rasist, rasist», sier hun og peker på de barnløse.

Selv om en scene som denne ikke er avgjørende for filmens ytre fortelling, er den avgjørende for formidlinga av Rakels indre reise. Ved å ta seg tid til å skildre humoren og rollefiguren i ulike settinger, og de mange interessene og lidenskapene Rakel dyrker. Det er nettopp gjennom å pleie disse interessene og innfallene, at hun ved en tilfeldighet finner Mos, og han henne.

Spenningen og kjemien som er i spill mellom de to utvikler seg mest i disse «ubetydelige» scenene. Og den starter allerede ved første sniff av en smør-luktende Mos i en av filmens tidlige scener, idet han skal demonstrere fallteknikk på aikido-kurset. Spenningen gjenopptas og intensiveres når Mos kommer på uanmeldt visitt til Rakel etter det mislykkede abort-forsøket (aka «første date»). Han kommer for å si at selv om hun er supergravid, så er ikke det noe problem for ham. Han vil gjerne ta en kaffe: «Du trenger sikkert noen å snakke med, og jeg liker jo deg … litt». Ansiktsuttrykket hennes og sprakingen fra animerte tegnestreker simulerer følelsen, langt mer enn et eller annet overtydelig, insisterende musikkspor ville gjort. Den ufiltrerte, nakne settinga presser fram en klump i halsen. Pausene med stillhet gir kriblinger.

Rakel vil gjerne henge – ja, faktisk nå med en gang – men idet hun skal hente jakka si, entrer Mos det jeg opplever som filmens eneste «forbudte sone»: På Rakels rom er et hav av tegninger av Ninjababyen, Pikk-Jesus, og … Aikido-Mos! Det som kunne vært et pinlig øyeblikk, og sårbart for Rakel, snus helt om når Mos uttrykker enorm begeistring for Rakels tegnetalent – og ikke minst at hun har drevet med rollespill.

Senere blir Rakel med hjem til Mos for å se på rollespillfigurene hans. Rakel og Mos’ andre date blir en eviglang dag med henging og organisert rollespill med andre nerder, inntil de søker ly fra regnet ved en avstikker til Møllergata utpå kvelden. Stort mer romantisk enn dette kan det ikke bli i min bok. Rakels fantasiverden og kreative rom har lenge virket begrensa: Hun har holdt tegnedrømmen for seg selv, for at ingen andre skal se, kanskje av frykt for å ikke være god nok. Når Mos oppdager hemmeligheten og skryter av talentet hennes til vennene sine, åpner Rakel seg. I et tradisjonelt mannsdominert miljø, der Rakel er eneste kvinne i rommet, kunne hun blitt en utrygg og malplassert tilskuer, men i stedet blir hun inkludert som aktiv medspiller. Straks hun slår et magisk tall på terningen, står jubelen i taket.

Ninjababy er en av de mest håpefulle kjærlighetshistoriene jeg har sett på veldig lenge. I tillegg til å handle om Rakels krise, skildrer den to mennesker som kommer nærmere hverandre, gjennom tilfeldige situasjoner – slik livet jo er.

Fiksjon og fantasi

Av og til kan man lure på hva fiksjonens rolle egentlig er. Ved å skape rollefigurer som viser en verden som ikke er altfor ulik vår egen, skapes nye ideer om hvordan vi vil ha det, hva vi skulle ønske ble ansett som normalt, og så videre. Jeg kan ikke huske å ha sett en annen norsk film om en ung kvinne som driter så fullstendig i normene som definerer samfunnet vårt, særlig for alle som befinner seg lavt på klassestigen. Rakel er ikke bekymret for egen økonomi, arbeidsmarkedet, eller framtidsutsikter. Hun er ikke redd for å ende opp alene. Å leve fritt, uten å forholde seg til sosiale koder eller forventninger tilknytta kjønn og klasse, uten å bekymre seg for å bli ignorert eller latterliggjort, det er å være privilegert. Ikke engang ninjababyen (som hun etter hvert kaller fosteret) evner å ta henne til fange.

Slik produserer Ninjababy en fantasi om et samfunn der ingen vil si noe dømmende og sårende om andres livsvalg. Der man ikke dropper en date straks man skjønner at jenta er gravid. Som synes det er greit å la være å gre håret og bygge en brødskivesamling under senga. En alternativ superverden der personlighet og karakter er viktigere enn utseende. En fantasi om Rakel som en helt vanlig kvinne, uten å gjøre henne til en manic dream pixie girl.

Og slik blir filmens utradisjonelle «loverboy», Mos, en viktig rolle for hvordan vi som tilskuere skal oppleve Rakel: Ved å innta et mannlig blikk – et alternativ til det vi kjenner som det «sexistiske mannlige blikket» – som ser Rakel for det komplekse mennesket hun er. Som ser hvilke ideer og tanker hun har. En som lar seg fascinere av hvordan hun opplever verden, og handler i møte med den.

Rakels personlighet er vitterlig mer interessant med en gang man slutter å bry seg med detaljene som tilfeldigvis kan reprodusere mennesker. Som Mos sier det: «Så er hun kanskje litt gravid. Men det er ikke det første jeg tenker når jeg ser deg». Og det til tross for den der store detaljen, for å si det på Michael Jackson-sk: «but the kid is not my son».