50/50

Omtale

Fra falsk orgasme i When Harry Met Sally til ekte vennskap i 50/50

Meg Ryan visste sannsynligvis lite om hvilken påvirkning på komediesjangeren hun ville ha da hun tok sats og skrek ut filmhistoriens mest berømte orgasme i When Harry Met Sally. Ikke bare satte hun ny standard for kvinnelige karakterer i sjangeren, hun vekket også til live en interesse for subsjangeren romantisk komedie etter at den hadde ligget med brukket rygg gjennom store deler av 80-tallet.

Allikevel er det liten tvil om at man med retrospektive briller lett kan anse det som et lovende anslag til en etterfølgende periode preget av sørgelig enfoldige filmer der et gryende parforholds prøvelser ble resirkulert uten at hverken karakterer eller historiene de tok del i føltes gjenkjennelige eller empatiske. Fra Julia Roberts’ akk så banale gjennombrudd i Pretty Woman via Reese Whiterspoons virkelig ikke sjarmerende Sweet Home Alabama, til det generelle oppkommet av stjernebefengte titler som One Fine Day og Maid in Manhattan, var det rett og slett litt trist å være fan av romantiske komedier på 90-tallet – i hvert fall når Hollywood satt bak spakene. For selv om oppskriften langt på vei var den samme, greide britene i samme periode å tilføre en viss grad av friskhet til filmer som Notting Hill og Four Weddings and A Funeral.

En noe overfladisk oppsummering til siden; i det store og hele kunne man bare lengte tilbake til titler som både ivaretok subsjangerens potensiale og greide å fortelle en engasjerende og emosjonell historie – det være seg Blake Edwards’ nydelige Breakfast at Tiffany’s (les vår Coup de Cœur) og Billy Wilders The Apartment fra starten av 60-tallet, til Woody Allens rett og slett helt usannsynlig gode Annie Hall ti år senere. Og hva angår When Harry Met Sally viste den seg raskt å være et one night stand, for selv Meg Ryan ble etter hvert tilgodesett med utelukkende reproduksjoner av denne karakteren. Den romantiske komedien hadde rett og slett gått på tomgang, og en av filmens fineste lekeplasser var redusert til et antiseptisk helvete av stereotypiske karakterskildringer, forutsigbare handlingsforløp og et fullstendig fravær av kreativitet.

(Et lite skråblikk til spesielt amerikansk tv fra perioden er i så måte interessant der tv-serier sentrert rundt vennskap står spesielt sterkt – «Friends», «Seinfeld», «Will & Grace» og utallige andre amerikanske sitcoms varslet en bølge som Hollywood først noen år senere tok opp i seg.)

Steve Carrell som en litt alternativ kjekkas i «The 40 Year-Old Virgin»
Steve Carrell som en litt alternativ kjekkas i «The 40 Year-Old Virgin».

Men så skjedde det noe som endret måten Hollywood forholdt seg til sjangeren på. En liten film med den noe klamme tittelen The 40 Year-Old Virgin snek seg inn på amerikanske kinoer, og vokste seg overraskende til en real blockbuster med 170 millioner inntjente dollars i USA alene. En film som verken inneholdt en vakker blondine à la Reese Whiterspoon, en kjekkas som George Clooney eller fulgte oppskriften fra de foregående årenes blockbustere hadde plutselig utkonkurrert de alle. Regissør, manusforfatter og produsent Judd Apatow hadde castet Steve Carrell som en slags amerikansk Mr. Bean i hans første hovedrolle på lerretet, absolutt ikke blonde & dumme Catherine Keener bidro som kvinnelig motstykke, mens miljøet rundt karakterene ga inntrykk av å være i et helt annet solsystem enn det glansede urbane landskapet subsjangeren i de foregående år hadde viklet seg inn i. På toppen av det hele greide Apatow også å skape en emosjonell klangbunn i karakterene, og med det en resonnans hos et publikum som lå på kinogulvet og gulpet sukkerspinn. En toneangivende suksess med andre ord, og et forfriskende pust tilbake til en tid da sjangeren også kunne by på empatiske, smarte og ikke minst gjenkjennelige historier.

Og selv om de etterfølgende år har gitt oss mengder av såpebobler hvert år, er det tydelig at noe skjedde i perioden rundt The 40 Year-Old Virgin. Hollywood så ut til å ha gjenfunnet forståelsen for manusets viktighet i sjangeren, anført av nettopp Apatow som raskt vise seg å være selve lederen i den nye bølgen, ytterligere forsterket av Knocked Up fra to år senere: En romantisk komedie ledet an av en anti-hollywoodsk tjukk Seth Rogen som blikkfang på plakaten, et politisk fullstendig ukorrekt plott og en ikke akkurat stereotypisk kvinnekarakter i Katherine Heigls tolkning. Forgetting Sarah Marshall fra samme år bød på en enda mindre klassisk mannlig hovedrolle, med ikke akkurat übersexy Jason Segel som publikumsmagnet.

Rupert Everett fjerner siste rest av tvil om sin karakters motivasjon i «My Best Friend's Wedding»
Rupert Everett fjerner siste rest av tvil om sin karakters motivasjon i «My Best Friend's Wedding».

Men den romantiske komedien tar også en helt annen vending i perioden, og retter etter hvert fokuset mot en annen form for kjærlighetshistorie. Den mye omtalte bromancen oppstår i denne perioden, en variant der forholdet mellom to kamerater har hovedfokuset i en setting som ellers preges av den romantiske komediens sjangergrep. At vennskap kan portretteres på denne måten er kanskje ikke nytt – filmhistorien er full av nydelige skildringer av vennskap både mellom menn og kvinner, men selv Julia Roberts’ bestevenn i My Best Friend’s Wedding måtte være homofil så ikke publikum ble forvirret av hans funksjon i historien. Det nye var allikevel hvordan selve parforholdet måtte spille andrefiolin, og konfliktene relatert til den underbygde vennskapshistorien fikk spille hovedtema. Der vennegjengen støtter opp om hovedpersonens jakt på den rette i alt fra Notting Hill til Bridget Jones-filmene, er det i Hollywood-filmen anno 2011 vel så vanlig med akkurat det motsatte.

Denne utviklingen når sitt foreløpige høydepunkt i 2011 med Bridesmaids som årets store blockbuster. En film som i seg selv først og fremst fremstår som et slags antiromantisk oppgjør med 90-tallet, men som ellers nettopp tar opp i seg flere av den romantiske komediens sjangergrep. Bryllupet fremstår først og fremst som et dramaturgisk grep for en overordnet historie om et venninneforhold. Og når siste bilde tones ut, er det blikket de to venninnene sender hverandre vi husker og lar oss berøre av – ektemannen til den ene har vi forlengst glemt hvem er. På den ene siden har altså den romantiske komedien endelig funnet tilbake til sitt potensiale som en human øvelse med smartere manus og større resonnans, mens den på den andre siden har latt seg videreutvikle til å også omfatte skildringer av kjærligheten mellom to venner.

Satt inn i denne konteksten, tør jeg påstå at Jonathan Levines kinoaktuelle 50/50 er et slags høydepunkt så langt. Dels er det en skildring av to bestevenners møte med den enes skjebne, dels er det en romantisk komedie av det klassiske slaget om et overraskende møte mellom to mennesker som i utgangspunktet aldri verken ville møttes var det ikke for nevnte skjebne, ei heller funnet tonen. Det som gjør 50/50 så god og anbefalingsverdig, er hvordan den makter å både ta opp i seg tendensene jeg har omtalt over, men også gi plass til begge de nevnte temaene uten at den ene overskygger den andre. Slik blir filmen ikke bare årets beste romantiske komedie om et gryende parforhold, men meget mulig også den beste vennskapsskildringen fra året forøvrig.

Mye av årsaken ligger i manusforfatter Will Reisers delvis selvbiografiske historie. Reiser er selv nær venn av Seth Rogen, som spiller en slags variant av seg selv i rollen som bestevennen til Joseph Gordon-Levitts kreftrammede karakter. Dette skaper en veldig realistisk undertone uten hollywoodsk fiksfakseri, og fra første scene et veldig karaktertro og nært portrett av to bestevenner. Islettet av ”bromancen” gjør seg således tilkjenne ved den store graden av intimitet de to i mellom, spesielt i scener der regissør Levine ikke legger noe i mellom i skildringen av hvor avhengig og glade i hverandre de to faktisk er. Det er selvsagt ikke første gangen det skjer på lerretet, men det er befriende deilig å se en film der to menn faktisk kan ha et oppriktig og intimt forhold uten at det gjøres noe stort nummer ut av det. Det finnes ingen barske klapp på skulderen, isteden viser Levine hvordan desperasjonen over å kanskje skulle miste en kamerat på en sånn måte at enkelte scener formelig dirrer. Det påvirker oss som sitter i salen, og 50/50 bygger et emosjonelt crescendo som gjør at man i filmens sistakt regelrett skjelver i kinosalen.

Anna Kendrick og Joseph Gordon-Levitt
Anna Kendrick og Joseph Gordon-Levitt.

Bortenfor vennskapsskildringen makter også både manus og regi å bygge en fascinerende historie om to menneskers tilfeldige møte. Anna Kendrick spiller terapauten som skal bistå Gordon-Levitts karakter i møte med det som skal komme, – en casting som i seg selv er briljant. Kendrick er og blir en herlig skuespiller, som klarer å formidle en kombinasjon av intelligent standhaftighet med klossete og veldig sjarmerene seksuell utstråling. Up in the Air ga henne en Oscar-nominasjon for akkurat dét, og 50/50 understreker det ytterligere. I samspill med Gordon-Levitt blir hun enda bedre, trass i at hun i majoriteten av sine scener er prisgitt en lenestol med hendene foldet. Denne delen av filmen viser også hvordan den romantiske komedien har våknet siden det trasige 90-tallet, med et fullstendig fravær av de påtatte konflikter som dessverre ellers preger den. Dialogene de to i mellom er både morsomme og gjenkjennelige, den gradvise utviklingen av følelser er fascinerende å få ta del i og når filmen går inn i sin sisteakt ønsker vi virkelig at de to skal ende opp sammen.

At Bryce Dallas Howard er typecastet som ekskjæreste er i så måte et aldri så lite spark til den stereotype sjangerfilmen, spesielt hvordan hennes scener bortimot parodierer den romantiske komediens klassiske dramaturgi ved å aldri åpne for noen som helst slags returmulighet. Ja, når hun står på døra og ønsker seg tilbake i forholdet, er det endog vennskapsskildringen som kaster henne på dør.

50/50 er en liten film om store tema, emosjonelt ladet til fingertuppene og deilig blottet for såpeskum, sukkerspinn og en sisteakt der karakteren løper til flyplassen for å redde parforholdet. Som romantisk komedie kan den kalles en aldri så liten perle; både i sin presise og empatiske omgang med vennskapsskildringen, men også i portretteringen av to menneskers tilfeldige og skjebnebestemte møte – det i seg selv en revitalisering av den romantiske komediens kanskje mest klassiske utgangspunkt!

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 2 kommentarer

  1. Nick Hegreberg sier:

    Nok en kramgod artikkel her inne. Men nøyaktig hva er det som gjør at vi kjenner det så mye sterkere når apatows karakterer hjerter og smerter seg ift gjennomsnittkarakteren i andre romkoms? Hvorfor bryr vi oss mer om disse og hvordan det går med dem? Det hadde vært kjekt å lese mer om!
    Jo, også en annen ting; sent på 90-tallet var det jo tre filmer; “Beautiful Girls”, “Brothers McMullan” og She’s the one” som forsåvidt toucha borti det vi her snakker om, hvis regissører Ted Demms og Edward Burns dere kanskje snart kunne skrive om?

  2. Gjermund S. Eriksen sier:

    Veldig god artikkel, men vil som ur-romantiker si at “en viss grad av friskhet” er alt for milde ord om Four Weddings.., Notting Hill og like godt Love Actually. Vanskelighetsgraden i å prestere så godt i et så bredt og gjennomskuelig sjangerformat, forstås vel best ved å måle dem opp i mot alle som har prøvd og kræsjet hver gang hvert eneste år. De tre er romkommenes Wirkola i min bok. Og så er det samme mann hver gang også.

    Og så burde alltid, alltid, alltid Groundhog day nevnes. Derfor nevnt. Uten hoppmetafor fordi hoppsporten ei er verdig.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>