Med sine unge 32 år har skuespiller Joseph Gordon-Levitt hatt en variert og interessant karriere til nå, fra serien 3rd Rock From the Sun til Christopher Nolans siste filmer, med skrudde avstikkere til Gregg Arakis Mysterious Skin og Rian Johnsons Brick. Etter å ha regissert en bunke kortfilmer viser han bokstavelig talt muskler i sin imponerende og aktuelle spillefilmdebut Don Jon, der han i tillegg innehar en upretensiøs hovedrolle og har skrevet manus.

Kinoåret 2013 har bydd på flere satiriske livsstilsskildringer fra USA, støpt i en bevisst overfladisk estetikk. Fra før har vi fått Spring Breakers, Pain & Gain, The Bling Ring og (til dels) The Great Gatsby, som med sine ulike miljøer likevel har til felles en dyrking av det man kan kalle en «overflatekultur». I løpet av året har det nesten blitt for lett å plassere disse filmene i samme kategori, for som med alle filmer stuet sammen i en bås, står verkenes egenverdi i fare for å reduseres. Det samme gjelder også Don Jon, som kanskje bør isoleres særlig fordi den er en debut, men samtidig er det nærmest uunngåelig å ikke la seg fascinere av likhetstrekkene den har til ovennevnte filmer.

Man kan diskutere hvor vellykket hver og en av disse filmene er, men måten de skildrer tomhet og meningsløshet på er stort sett forfriskende. For samtidig som det settes forsiktige spørsmåltegn ved den ignorante egosentrismen man får se, utnyttes også overflateestetikken til det fulle. Don Jon er muligens det tydeligste eksemplet på akkurat dette, med sin frenetiske og repeterende fortellerstruktur. Her nytes pop-estetikken i lange magedrag og blåses ut igjen med et smil om munnen.

«Duuuhhh». Oppstartslyden fra Mac’en til tittelkarakteren Jon signaliserer at det er tid for porno. I likhet med mye annet i Don Jon er signalet et tilbakevendende element – Jon er avhengig av porno, som spiller en sentral rolle i hans rutinepregede liv. Trene, dra ut på byen med gutta, plukke opp en dame, be om tilgivelse i kirken, spise middag med familen. Trene, dra ut på byen med gutta, plukke opp en dame, be om tilgivelse i kirken, spise middag med familien. Det er en rask og taktfast rytme i disse musikkvideoaktige repetisjonene, som gjør det mer spennende enn kjedelig å følge Jons liv. Alltid den samme kameravinkelen når han ankommer treningssenteret, den samme musikken og klippingen når han oppdager og kaprer en dame, den samme aggressiviteten i bilen på vei til kirken.

Når han bekjenner sine synder, og deretter får utdelt sine Fader Vår og sine Hail Marys, får vi se ham fra den anonyme prestens synsvinkel bak skriftestolen. Jons hode forsvinner ut til den ene siden, mens teppet mellom ham og presten dras til motsatt side. Klippene og vinklene gjentar seg, de er identiske hele veien. Bønnene presten har bedt ham utføre foretas på treningssenteret, der de repeteres av Jon i takt med armhevinger og andre repetitive treningsformer. Alt går på autopilot i livet hans, der religiøs tro og onani i bunn og grunn har den samme funksjonen. De kretser begge rundt tvangsmessige ritualer med spesielle mønstre. I tilfellet med onanien får vi intime detaljer om Jons handlingsmønster: måten han bygger opp kåtheten på, fra stillbilder til drøyere videoklipp; Kleenex som kastes i papirkurven som senere tømmes; datamaskinens trykkende tilstedeværelse i rommet i sekundene før Jon nok en gang gir etter.

Det skapes også en underliggende forbindelse mellom sex og religion i Don Jon, gjennom hovedpersonens forløsende ritual-akt foran Mac’en og hans senere bekjennelser – etterfulgt av glemsel. Føler han egentlig noen skam? Han kommer fra en katolsk familie som går i kirken hver søndag, men hverken han eller de andre i familien ser ut til å være særlig åndelige. Man får ikke inntrykk av at bekjennelsen og bønnene handler om en tvangsartet skamfølelse, i stedet later det til at de er del av Jons kamp mot tomheten i livet hans, som henger sammen med pornografien. Orgasmen foran datamaskinen får ham til å glemme alt og alle – det er ikke det samme når han dunker løs på en tilfeldig jente, selv da sniker han seg ut i stua for å se porno, etter at jenta har sovnet.

Ikke en gang etter at han kaprer drømmedama Barbara (Scarlett Johansson) klarer han å holde fingrene fra tastaturet. Det oppstår en konflikt, men spørsmålet er om Barbara uansett er jenta å satse på. Hun har et omtrent like gammeldags syn på gutter som Don har på jenter, og det skapes en interessant kontrast mellom Don Jons aktuelle tematikk og friske uttrykk, og den antydningen til utrendy bakstreverskhet som man finner hos Jon (med foreldre) og Barbara. Det er mange morsomme detaljer som åpenbarer seg i interiør- og kostymevalg, som sier mye om det konservative livssynet til disse menneskene.

På kjøpesenteret oppstår det en merkverdig situasjon når Jon vil kjøpe vaskeutstyr, og Barbara nekter ham, fordi det er nedverdigende for en mann å vaske leiligheten sin selv. Både her og et par andre steder i filmen er humoren nesten fraværende, og det skapes et mer ubehagelig og vondt bilde av den manglende balansen i maskuline Jons forhold til omverdenen.

Slike varsomme skift i tone gjør at Don Jon kommenterer sin tematikk, som ikke bare handler om nettporno, men om den illusjonen media skaper av hva som betyr noe. Montasjene av pornografi, reklame og stillbilder antyder en sammenheng mellom de ulike formene for objektivisering. Jon stirrer på magasinforsidene mens han står i kø foran kassa på butikken, og man forstår at de bare er mer tilslørte katalysatorer for kåtskap. Også på denne måten tar Don Jon forsiktig stilling til det den skildrer, men som nevnt omfavner den også den vulgære estetikken, og er ikke moraliserende.

Den stødige behandlingen av nettporno-tematikken oppleves som tilstrekkelig til at filmen blir tankevekkende. Don Jon er kanskje til syvende og sist ikke mer enn en lettbeint underholdningsfilm, men hvor ofte tør man å snakke seriøst om nettporno? Ser man filmen sammen med noen blir det naturlig å diskutere pornografiens plass i samfunnet vårt etterpå, og det gjør man vel – ser filmen sammen, altså – for tross alt er det jo flauere å se en film om pornoavhengighet alene?

Det inntreffer et vendepunkt i filmen når Jon blir kjent med Esther (Julianne Moore) på et kveldskurs. Etter en dårlig start blir de to venner og forholdet utvikler seg til å bli noe mer. Jons opplevelse av sex endrer seg og får en klarere kobling til kjærlighet. Selv om forskjellen fra de nær sagt maskinelle sex-scenene tidligere i filmen blir veldig markant, lykkes filmen i å vise Jons forvandling på en sanselig, troverdig og varsom måte. Når filmen etter hvert rundes av kan kanskje avslutningen oppleves som brå, men med et såpass høyt tempo og en så konsis handling kunne det fort ødelagt hvis fortellingen trakk ut.

Don Jon er en overbevisende og livlig regidebut fra Joseph Gordon-Levitt, som forener den nesten hyperaktive gleden over å regissere med en sans for takt, tone og tematikk.

*

Don Jon har norsk kinopremiere 18. oktober.