fra-videohylla-franklyn

Omtale

Fra videohylla: Franklyn

I spalten Fra videohylla leter vi frem gamle og nye skatter som aldri har fått ordinær kinodistribusjon her til lands.

Kall meg gjerne en gammel plate med hakk i. Jeg må bare gjenta noe jeg stadig vekk kommer tilbake til. En av mine grunnleggende fascinasjoner ved filmmediet er muligheten til å gjenskape drømmer, eventyr og fantasiverdener i all sin prakt, og samtidig fortelle en god historie. Derfor er jeg nok over gjennomsnittet opptatt av scenografi og foto. Ukas videoanbefaling kommer stort sett til å dreie seg om det. Sånn, nå er du advart.

Gode bilder er ikke nødvendigvis bilder som ser pene ut, men bilder som forteller en historie på best mulig måte. Produksjonsdesign og kostymer er kraftfulle visuelle virkemidler uansett sjanger. Og det er like viktig med godt lys og et gjennomtenkt fargevalg i samtidsrealisme som i sci-fi. Men valgene blir desto tydeligere når man skal skape en virkelighet på tvers av vår egen. Franklyn er en film som både er fugl og fisk, som både foregår i samtidens kjølige London og i absurde, sydende Meanwhile City. Den veksler frem og tilbake mellom karakterer, historietråder og to diametralt forskjellige verdener. Hvordan det hele henger sammen er et mysterium gjennom store deler av filmen, og min teori er at dette ble litt vel innfløkt for mange da filmen ble sluppet på kino i England. Jeg tror rett og slett at mange ramlet litt av fordi kombinasjonen mellom fortellerteknikk og sjanger er uvant. Franklyn er hverken rendyrket neo-noir eventyraction eller allegorisk psykodrama, men har faktisk elementer av begge i seg. Den ble derfor ikke en voldsom suksess hos det britiske kinopublikummet og havnet rett på hylla her til lands. Det synes jeg er skikkelig synd. Jeg liker snåle filmer. Særlig snåle filmer med en god grunnhistorie, fascinerende scenografi og godt skuespill.

Sam Riley som Milo i «Franklyn».

Rollen som den skakkjørte kunsteren Emilia er som skapt for Eva Green, Sam Riley gjør en kledelig, nedtonet prestasjon som Milo, nydumpet og nummen, Ryan Phillippe er liten, men tøff som den maskerte Jonathan Preest, akkurat passe gal til å transcendere vår virkelighet på en måte som får Meanwhile City til å henge på greip, og Bernard Hill er så stødig som kun en mann uten fotfeste i virkeligheten kan være. Franklyn er regissør Gerald McMorrows spillefilmdebut, og jeg ber en stille bønn om at det ikke blir med denne. Visst er det ting å utsette på filmen, som enkelte løse tråder og en muligens litt overdreven redsel for kjapp og tydelig eksposisjon i dialogen. Dette, sammen med at filmen beveger seg inn i en sjangermessig gråsone, begrenser først og fremst publikumsappellen og nedslagsfeltet. Selv synes jeg Franklyn er en forfriskende, usedvanlig modig regidebut, som bærer vitnesbyrd om at Gerald McMorrow både har talent for komplekse ideer og for skuespillerregi. Og så liker jeg estetikken, da.

For det er ikke til å komme forbi at mye av fascinasjonen min for denne filmen dreier seg om det estetiske. Og da er man pladask inne i et minebelagt område, nemlig subjektiv smak. Det som er fint for meg, kan sikkert være brekningsfremkallende for andre. Franklyn er retrosnop for oss som farget håret svart på nittitallet og hadde en hang til filmer som Dark City og The Crow. Liker man gotisk, mørk og monumental arkitektur, med drøye kirkespir, søyler og statuer som vikles inn i hverandre og forsvinner ut i skyggene, kommer man til å like seg i Meanwhile City. Nede på bakken er absurditeten enda mer tydelig, med utallige mildest talt brokete menigheter på hvert gatehjørne. For her har religionen løpt løpsk, og trosretninger kan baseres på alt fra vaskemaskininstrukser til neglelakk. Barokke kjoler, munkekutter, femtitallsfrisyrer og ikke minst prestepoliti med flosshatt paraderer i gatene.

Fotoarbeidet er glimrende, og det er valgt en skitten, røff, realistisk linje for sekvensene i Meanwhile City, mens samtidens London har noe nesten uvirkelig mykt og stilrent over seg. Et bevisst valg, som både er med på å skille segmentene visuelt fra hverandre, og å gi tematikken en dytt i ryggen. Hva som føles virkelig og hva som er virkelig er jo ikke alltid det samme. De visuelle valgene for London er utsøkte, og scenografien når i mine øyne sitt høydepunkt i Emilias leilighet, som fremstår som en slags gråsone mellom de to verdenene. Et kunstnerloft i industriell teglstein med redigeringsutstyr og stålhyller, møbler i mørkt treverk og lær, utsmykkede speil, vakre tekstiler, et slitent badekar på løveføtter og hauger med bøker, malerier og tegninger. Jeg elsker det, og har helt ærlig og oppriktig hatt gjensyn med filmen via spoleknappen for å finne inspirasjon til min egen leilighet. Jeg hadde mer enn gjerne flyttet rett inn, etter å ha tømt askebegrene, luftet litt og tatt en runde med støvkosten. Men nettopp det at man kan fornemme innestengtheten og det tunge draget i lufta, synes jeg sier mye om styrken i scenografien. Leiligheten er litt som Emilia selv, usedvanlig vakker, men med behov for litt omtanke. Emilia sliter, noe som får sitt ekstreme uttrykk i kunsten hun lager. Hun begår selvmord i ulike varianter som del av en videoinstallasjon. Et slags estetisert rop om hjelp, om du vil.

En god historie, fortalt på en ukonvensjonell og dristig måte, med mørk estetikk og steike fine gardiner.


Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 4 kommentarer

  1. Erik Vågnes sier:

    Jeg synes denne fortjener en kommentar; fin omtale! Filmen ser halvveis interessant ut, ihvertfall det bybildet, men det slår meg også at de fire illustrasjonsbildene ser ut som de kommer fra fire ulike filmer. Og det siste bildet ser smått tåpelig ut, men jeg liker beskrivelsene dine.

  2. Det er en god grunn til at bildene ser ut som de kommer fra forskjellige filmer, men det lar seg ikke forklare uten å røpe det sentrale plottet. Og det skal man selvsagt ikke gjøre. Det er en interessant film, selv om Gerald McMorrow nok har en del trinn igjen på kultfilmstigen å klatre opp før han når opp til Alex Proyas’ nivå.

    Forøvrig lurer jeg på om Sean Ellis sine to filmer har blitt (eller kan bli) veid og funnet verdig til en videohylle-omtale? Cashback og Broken oppfyller i alle fall lett kriteriene om stemning og stil…

  3. Kari Petronella Finstad sier:

    Tusen takk for fin tilbakemelding!

    Det stemmer at bildene ser ut som om de kommer fra fire forskjellige filmer, og jeg skal prøve å kjapt forklare det uten å røpe for mye. Som jeg allerede har nevnt i artikkelen veksler handlingen mellom to ulike plan, dagens London (pluss strengt tatt litt Cambridge) og mystiske Meanwhile City. De har naturlig nok et ganske ulikt uttrykk. I tillegg lager Emilia (Eva Green) videokunst, som det første bildet er tatt fra. Det siste bildet er fra Meanwhile City, men er nok gjort en del etterarbeid på for å bruke som promobilde. Sånn sett er det mer posteraktig og stilisert enn det man blir servert i filmen. Men den maskerte mannen dukker altså opp …

    Har forøvrig allerede hatt Cashback i tankene!

  4. Takk for tippset, den skal jeg se!
    Eva Green er jo fantastisk!

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>